Endelig!Alle er relativt slitne etter noen hektiske dager, for ikke å si uker. Det er rart med det, men det er mye som skal på plass i siste liten. Også hadde vi alle roller i feiringen av Nansens 150-jubileum dagen før.
 – Fjorten timer og ti minutter! Jan-Gunnar studerer billetten mens vi mellomlandet i Paris. – Er det så lang flytur? – Ja, svarer en verdensvant nordmann like bak oss, derfor reiser jeg alltid på businessklasse, har for blitt for gammel for noe anna. Vi ser alle ganske misunnelig på vår landsmann. Tenk å kunne legge seg godt bakover og slappe av. Lukke øya og sove seg over Atlanterhavet. Alle er relativt slitne etter noen hektiske dager, for ikke å si uker. Det er rart med det, men det er mye som skal på plass i siste liten. Også vi hadde alle roller i feiringen av Nansens 150-jubileum dagen før. – Tenk på «Fram», kom det ettertenksomt i sikkerhetskontrollen. Fem måneders sjøreise fra Kristiansand til Hvalbukta. Fire knop i snittfart. 97 bikkjer som skiter og uler og sliter i tropevarmen. Sjøsjuke. «Fram» var bygd for is, ikke for de store verdenshavene. Den runde formen som gjorde henne suveren i Polhavet og Sørishavet førte til en ubeskrivelig rulling i åpen sjø. En rulling som ga forferdelig sjøsjuke, i følge Ivar Fosheim fra den andre «Fram»-ekspedisjon, så ille at han den første timen var redd for å dø – resten av tida var han redd for ikke å dø! Nei, det er ingenting å si på billigste turistklasse, selv for de av oss som har over snittet beinlengde. Vi er egentlig svært fornøyde her vi sitter på rad 46 og begynner å forstå at vi endelig har startet på dette eventyret. Turen vi nå har diskutert og planlagt i snart tre år. – Endelig, sier den eldste i laget og hever plastglasset, vi er i gang! Men 14 timer i lufta er likefullt lenge. |
