Alt til ingen nytte

Også under testturen på Svalbard i vår lå gutta værfast i noen dager. Foto: Harald Dag Jølle / Norsk Polarinstitutt

Jo, riktig, det er akkurat det vi snakker om: Hvor store forsinkelser tåler vi uten at tidsplanen sprekker? Men vi har ikke noe svar.

Med start som Amundsen, 19. oktober, ville vi ha måttet gå gjennomsnittlig 23 km pr dag, inkludert 14. desember. Det skremmer oss ikke, men det gir heller ikke rom for all verdens forsinkelse.

Men hva om vi blir liggende værfast nok en gang på Union Glacier? Tenk om flyet ikke kan lande i Hvalbukta? Hvor mye uvær og liggedager kan vi tåle på skituren? Hvilken hastighet kan vi holde opp Axel Heibergbreens 3000 høydemeter? Amundsens hundespann brukte bare fire dager. Det er ikke tale om at vi greier det.

Og på den andre vektskåla: Tenk om vi får noen dager med seilevind på flatene på Ross-shelfen. Hvor mye av forspranget til Amundsen kan vi kappe inn da? Cecilie Skog hadde et snitt på ca. 25 km da hun krysset hele kontinentet for to år siden. Vi har to depoter. Hun hadde ingen. Cecilie er riktig nok laget av et spesielt materiale. Men vi har Ulvang. Andre ekspedisjoner «det er naturlig å sammenligne seg med» har også ligget på 25–30 km pr dag. Da burde vi greie det også. Vi burde det…

Hvis vi regner med en ukes forsinkelse i starten, legger inn fire dager værfast underveis, legger på to ekstra dager for AH-stigningen, i tillegg til at vi egentlig bør ankomme polpunktet 13. desember, får vi et snitt på 30 km pr. dag. Vi burde da greie det? Vi burde det…

Svaret på denne bloggens innledende spørsmål er altså: Sånn sitter vi og regner og spekulerer fram og tilbake. Alt til ingen nytte. Vi burde heller ta til oss filosofien til Jan-Gunnars eldste datter:

«Et par dagers forsinkelse betyr vel ingen ting - når dere likevel ligger 100 år etter Amundsen…»