Allen Kalut kan kunsten å bygge iglo, men er ikke helt fornøyd med assistentene sine.

– Amundsen hadde respekt for oss. Allen Kalut retter seg i ryggen og tørker svetta fra panna. – Han brukte skinnklærne våre. Også behandlet oss bra. Franklin, derimot, fortsetter han når han har lettet antrekket, – han hadde ikke mye respekt for vårt folk. Kanskje derfor det gikk som det gikk.

Vi er på seljakt. Med harpun og tålmodighet som våpen. Alan har forklart at det var eneste måte å overleve vinteren på; å stå som isbjørnen bøyd over selens pustehull i isen – musestille – også: et nådeløst hugg når selen til slutt må trekke pusten.

Vi har tatt en pause fra den monotone stirringa i isen og overtalt Allen til å bygge en iglo. Betingelsen er at vi sager blokkene. Han har gjort det før. Han er født i en iglo. Og levde på slikt tradisjonelt vis til myndighetene kom og hentet ham som seksåring. Da ble han satt på et fly til skolebenken i Inuvik, forferdelig langt unna.

Vår reise i Nordvestpassasjen går mot slutten – og reinkjøttet i igloen til Allen står som et verdig punktum på en eventyrlig ferd. Reisa har vært kald og til tider utfordrende. Men den har først og fremst satt alle historiene vi har lest inn i et landskap. Og vi har ingen problemer med å forstå at folk har slitt her oppe. Ingen! Vi har tilsvarende beundring for alle som har mestret elementene. Først og fremst de som har levd her, som familien til Allen. Men også for de som har overlevd her, for en kortere periode, som karene om bord på «Gjøa».

Vi har stadig diskutert det Allen snakker om; om forholdet mellom Amundsen og inuittene. Det er liten tvil om at han lærte mye her. Og han ønsket å lære mye her. Han så at den magnetiske nordpolens beboere hadde viktig kunnskap å lære bort. De hadde snowhow – for å bruke tittelen på ei utstilling i Tromsø som viser hvordan polarheltene søkte kunnskap hos arktiske urfolk. Dette utgangspunktet for å møte den fremmede kulturen, at du skjønner at de som bor her mestre elementene bedre enn noen andre, gjorde nok sitt til at Amundsen omtalte inuittene i langt mer positive ordelag enn det mange hadde gjort før ham.

Og siden vi først er ute og bygger Iglo, og Allen er misfornøyd med de ujevne blokkene vi sager, passer det å avslutte med historien om da Amundsen og Helmer Hansen skulle bygge ei snøhytte på en av sine sledereiser. «I førstningen fulgte eskimoene oss med nysgjerrige blikk». Men det varte ikke lenge for de ble lattermilde.«De lo, så jeg trodde de skulde bli syke; tårene trillet dem av øinene, de vred sig av latter, hev sig og hylte.» Til slutt tilbydde de å overta hele arbeidet – «men måtte rett som det var stanse for å le igjen ved tanken på vår dumhet.» Amundsen innså at han måtte lære byggekunsten skikkelig. Her hadde han alle muligheter. Han hadde en dyktig læremester som het Teraiu. Og: «Sne hadde vi nok av, tid også.»

Det er fortsatt nok av snø her, men tida vår er ute. I morgen flyr vi sørover. Takk for følget!

The post Snowhow appeared first on Nordvestpassasjen.

Historikere i arbeid.

Han har gjort det til sitt livsprosjekt å kartlegge hva den muntlige inuittradisjonen sier om Franklin-mysteriet. Louie Kamookak er lærer og historiker her i Gjøahavn. Og får i dag mye av æren for at «Erebus»-funnet var mulig. Hvorfor heter ei øy Umiaqtalik, som betyr: «Det er en båt der»? Slike og andre inuittiske vitnesbyrd var med på å snevre inn leiteområdet såpass mye at moderne søkemetoder gjorde det oppsiktvekkende funnet i 2014. – Det vil få stor betydning for Gjøahavn. Forhåpentligvis får vi et nytt opplevelsessenter for å vise fram skatter som hentes opp fra dypet. Funnet er viktig for Canada – og for oss i Nunavut.

Louie bretter ut kartet. Han har mye å fortelle oss. Hvor de fire ulike folkegruppene i området har levd og hatt sine fangsfelt. Hvor inuittene skal ha møtt Franklin før han døde. Hvor forundret de innfødte var da de så den hvite mann begrave sine døde. Eller gjorde de om til stein, som det heter i tradisjonen. Og Louie forteller om hvordan de lokale ble vettskremt da de forsto at de fremmede spiste sine kamerater i desperasjonen.

Tradisjonen forteller også en hel del om møtet med Amundsen. Om hvordan inuittene i området lenge overbeviste hverandre om at rifleskuddene de hørte måtte være smell i isen. Om hvordan Amundsen reagerte overraskende medgjørlig da han fersket noen innfødte i tyverier. Hvordan enkelte karer på Gjøa var interessert i å bytte bort kniver mot kvinner. Og ikke minst den søte historien om hvordan folk klødde seg i hodet da de så sporene etter «Gjøa»-karene i snøen. De var ikke fra et dyr. De var heller ikke fra folk. For menneskespor var runde etter kamikker og ikke firkantet i tuppen. Louie blar videre i et upublisert manus, med mange historier fra andre polfarere. Han lover at det snart skal publiseres!

– Og hvor ligger «Terror», spør historikeren? – Her, svarer Louie, og peker ut av kartet, vestover mot Victoriaøya.

The post Hva tradisjonen forteller appeared first on Nordvestpassasjen.

Tørkakjøttekspert Ulvang kan ikke få gitt nok komplimenter til presten for moskuskjøttet.

Nydelig vær her på King William Island i dag, for de som måtte lure. Knallblå himmel, 20 minusgrader og bare en liten trekk fra nordvest. Riktignok lite som tyder på vår i lufta, selv om kalenderen viser slutten av april. Men så har vi også kommet til den kaldeste plassen i verden, skal vi tro en mann vi treffer på gata. – Hvorfor kommer dere hit? Hvorfor reiser dere heller ikke til California?

Vi seiler oss en tur på havna. Ser oss omkring. Orienterer oss mot gamle kart. Birkelands Høj, Aksel Steens Høj, Fram Næs, Lindstrøms Elv. Vi prøver å finne hvor den magnetiske stasjonen sto på land, og der skuta lå, 50 meter fra strandkanten.

På vår rundtur treffer vi en hyggelig kar som holder på å laste av skuteren og bære jaktutstyret inn i den katolske kirka. Det er presten som har vært på langtur. Vi blir stående å småprate på trappa, før han blir såpass kald på ørene at han inviterer oss inn i presteboligen på en kopp te.

Lukazs Zajac er fra Polen og har vært prest her i Gjøahavn i tre år. Han stortrives, sier han med et bredt smil. – Det var lett å få denne jobben, ingen vil ha den. Han går i fryseren og finner fram tørket moskuskjøtt. Selvskutt og selvlaget. Selvsagt. – Jeg handler sjelden mat i butikken. Det meste fanger jeg selv. Det går opp for oss at vi snakker med en storfanger og storfisker. Moskus, rein, sel – og fisk i alle varianter. Han har funnet sin store lidenskap her på sin nordlige post. Og han har gått en god skole hos lokale jegere. – Men de er det ikke mange igjen av, sukker Lukazs. Ingen lever av jakt på heltid. Og dagens unger vil ikke en gang spise mat fra naturen. De vil ha junkfood fra kafeen.

Samtalen går fra lystige fortellinger om storviltjakt på King William Island og laksefiske på fastlandssida til en mer mollstemt skildring av de sosiale forholdene i byen. Prestens ord bryter med det gatebildet vi hadde dannet oss. Enorm arbeidsløshet, store barnekull i tidlig alder, selvmord, alkoholisme og vold. Også bingo og spillegalskapen mange lider av. Men presten er nyansert. Han ser de klassiske postkoloniale utfordringene. Han skjønner det er behov for stimuleringstiltak, men er skeptisk til om politikken fungerer. Han har mye å si om lokaldemokratiet. Og om hvordan innfødte og tilflyttere ser på hverandre.

Han synes det er mest trist at folkene blir så fjerne fra det livet besteforeldrene levde – og den naturen de lever midt oppe i. Vi har nesten tømt posen med moskuskjøtt. Men før vi går må presten vise oss jaktvåpnene sine. Vi lover å komme til messe i morgen.

Vi svinger innom coopen for å gjøre noen småærend. Idet frityrlukta fra nugget wings slår i mot oss og folk kommer bærende på store pappkasser med Pepsi-cola, streifer et Amundsen-sitat bloggforfatteren: «Mitt beste ønske for våre venner netchjilli-eskimoene er, at civilisasjonen aldri må nå dem».

The post Fangstmannpresten appeared first on Nordvestpassasjen.

Vi fant Amundsen-bysten til slutt – på samfunnshuset.

– Ja, vi har lest om turen deres på Facebook, sier Sony Porter – en eldre kar med jerveskinnskrave vi møter på samvirkekafeen. Men hva som har stått om oss, får vi egentlig aldri klarhet i – for plutselig er det noen rundt bordet som oppdager skallene Harald Dag og Vegard har på føttene, og de vekker minst like stor oppmerksomhet her som de gjorde i Cambridge Bay. Og Sony vil ikke bare se på skallene, han vil undersøke hvordan de sømmer skinnene på andre sida av atlanteren. Vegard må derfor ta av seg på føttene, slik at sennagrasset fyker rundt i lokalet. – Også må dere ta bilde av oss, sier Sony, – og legge på Facebook.

Det har vært en hyggelig dag i den lille arktiske byen på om lag 1200 mennesker, oppkalt etter Amundsens skip, men først bosatt da misjonen kom hit på 1920-tallet og stedet vokste fram som et handelsmarked. Været har riktignok ikke vært det helt store. Både flyplassen og barneskolen er stengt. Men barske skiseglere tåler såpass når vi bare skal gå mellom kulturarvsenteret, skolen, politistasjonen, sjølstyrekontoret og ferskkjøttutsalget. Og over alt har vi blitt møtt med det samme vennlige smilet – og et: «I love your nice caribou shoes!»

Vi har også leita etter Amundsens hode i dag, som vi visste skulle være her i byen et sted. Det står fem bronsjebyster av Amundsen rundt om i verden, på steder med tilknytning til Amundsens liv. Modellen til bystene ble tilfeldigvis funnet nedstøvet i et antikvariat i USA, og skal etter sigende være den eneste statuen Amundsen satt levende modell for, i Seattle i 1921. Den første bysta ble avduket i mai 1976 av Helge Ingstad i Ny Ålesund, 50 år etter luftskipet Norge tok av herfra. Den neste i Nome i Alaska. Denne skulle egentlig vært plassert i Teller, hvor luftskipet landet, men i Nome ville den nok bli sett av flere. I Hobart står en statue siden dette var første havn Amundsen kom til etter Sørpolen. Bysta i Tromsø, utenfor Polarmuseet, kom opp i forbindelse med byens 200-års jubileum i juni 1994. Også kom den siste hit til Gjøhavn i 1996. Men den finner vi ikke. Vi leiter på alle naturlige plasser, foran alle betydningsfulle bygg, før noen endelig kan fortelle oss at bysta står inne i Samfunnshuset. I gangen, litt henslengt foran døra til storsalen, hvor det skal være ungdomsdisko i kveld og bingo i morgen. Den har stått ute, men på grunn av ombygging står den midlertidig her.

Her på samfunnshuset treffer vi Yvonne. Hun har mye å fortelle. Sterk historie om egen oppvekst. Hvordan hun ble adoptert bort – den gang en ikke trengte papirer for slikt, som hun uttrykte det. Hvordan hun flyttet hit med snøskuter som lita jente fra Repulse Bay. Hun husker godt den lange turen på sleden. Også forteller hun med stor entusiasme om egne barn og adopterte unger, og om egne barnebarn som bor hos henne. Er vi heldige blir vi invitert hjem til henne på middag – om det er i orden for ektemannen. Men det kan ikke bli i morgen – for da skal hun på bingoen med storpremie i potten.

The post Amundsens fem hoder appeared first on Nordvestpassasjen.

Frisk seiling de siste milene inn mot Gjøahavn. Tre menn og seks pulker bak samme seil.

Dette blir ikke en teltblogg. Ikke en gang en konteinerblogg. Nå sitter vi nydusjet på hvert vårt hotellrom i Gjøahavn, med reine klær, varme fingre og tørre ulltrøyer. Dette kan knapt kalles en ekspedisjonsblogg. Kanskje vi er over i reisesjangeren – for ei lita stund?

Men, for all del, det har virkelig vært en frisk dag. Med stiv kuling og bakkefokk burde vi kanskje blitt i konteineren ved radarstasjonen på Gladman Point, men dragningen mot nettopp denne tempererte tilværelsen ble for sterk. Og selv om Ulvang nesten føyk til himmels da han løftet seilet i dag morges, var det ingen som tenkte på å snu. Sju timer og åttifem kilometer seinere senket vi klutene mellom husene i Gjøahavn.

Det har vært et spennende eventyr så langt; ei innholdsrik reise i et røft land. Terrenget er flatt og horisonten uendelig. Det forrykker våre tilvante begreper om størrelser. Det som lenge ser ut som et stort fjell viser seg å være en liten holme. Iskoss og skavler gjør at landskapet alltid er i endring. Også lyset da – som er veldig på denne årstida. Bilder som har satt varige avtrykk på netthinna.

Vi har snakket om å fortsette til Kugaaruk. Men vi har, som tidligere nevnt, hatt problemer med pulkene. Etter reparasjoner holdt de sammen til vi kom hit, men vi kan ikke legge ut igjen uten å erstatte de. Vi får se hva som er mulig å få til. Uansett blir vi noen dager her i Gjøahavn, kanskje med kortere seilturer ut herifra. Vi har mye vi skal se – og ikke minst mange vi vil treffe. Og vi kan love at vi ikke skal nærme oss lokalbefolkningen på samme vis som Amundsen gjorde, første gang det kom inuitter mot skuta: «Det eneste rette var fra først av å betrakte de kommende som fiender», og en krigsplan ble lagt. «Med to mann skulde jeg gå fienden i møte». Hansen og Lund meldte seg som frivillige. Magasinene ble fylt i geværene og Amundsen strammet seg opp så godt han kunne, «rettet mig i buksen, gjorde et regelmentert heltom og kommanderte fremad – marsj». Spenningen steg, sannsynligvis i begge leirer, inntil Amundsen husket på ordet «teima» – og det «skriker jeg av mine lunger fulle kraft». Inuittene bråstanset, skal vi tro Amundsens gjenfortelling, og svarte med «maniki-tu-mi!». Freden var sluttet – «vi skriker alle i munnen på hverandre, omfavner og klapper, og jeg vet ikke på hvilke side gleden er størst».

Nå tar vi kvelden, i seng med dyne, men bloggen fortsetter så lenge vi er her i Nunavut, Canadas nordligste region – enten den kommer fra telt eller hotell… 

The post Gjøahavn appeared first on Nordvestpassasjen.

Raske menn over isen

Vegard hadde sett det, men holdt kjeft. Han hadde sett et grønt telt-symbol på GPS-en ved inngangen til Simpsonstredet. Plutselig la han kursen opp mot en ny radarstasjon – lignende den vi hadde besøkt på Jenny Lind. Men med én stor forskjell. Her står en åpen konteiner med to brisker og en madrass. Enkleste, enkleste sort av selvbetjent hytte, men gud så fantastisk etter 19 netter i telt. Så her sitter vi, oppreist!, og puster lettet ut etter sju og ei halv mil på knappe åtte timer.

Nå skal vi bare seile gjennom «Gjøa»-karenes hjemmeområde før vi etter åtte mil kan svinge inn i Amundsens kjære havn. «Efterhånden, som vi rykket frem, kjente vi jo flere og flere detaljer i landskapet. Kysten inntil stredesnevringen hadde vi hyppig besøkt», skrev Godtfred Hansen da han var på samme sted som vi er nå – etter drøye tre måneders sledetur, «[vi] følte oss næsten som hjemme». Det vil være en overdrivelse å si at vi føler oss særlig hjemme, selv om vi nå beveger oss inn i et kystlandskap som faktisk er mulig å kjenne igjen fra kartet. Vi har nå reist mil etter mil i et terreng som er så flatt og med så få landemerker, at det er en gåte for oss i GPS-generasjonen at folk før oss klarte å navigere på fornuftig vis her. Dessuten, og her ligger mye av «Gjøa»-ekspedisjonens misjon, er kompasset ikke mye å stole på. Som det står advarende på moderne canadiske kart: «The magnetic compass may be erratic in this area».

Varmen fra to primuser begynner å sette seg i konteiner-veggene. Jan tar av boblebuksa for første gang på turen og sjenker en ny kopp kaffe. Varmen, sammen med turens siste framkommer, løsner også på snakkeredskapet til historikeren: –Det er lett å se på Roald Amundsen som en kar som bare var ute etter polare rekorder, begynner han, Sørpolen er et tydelig eksempel på at kappløpet, ønsket om å være først, var det som drev ham. Det samme er hans evige jag etter å fly til Nordpolen på 1920-tallet. Og han fikk alle de fire polare triumfer, før han ga seg: Begge passasjene og begge polene. Men vi må ikke lese dette rekordjaget inn i «Gjøa»-ekspedisjonen. Da Amundsen la fra kai i den lille skuta med 13 hestekrefters motor, var ho også lasta med vitenskapelige problemstillinger. Nansen hadde gitt Amundsen i oppgave å ta vannprøver – og bedt han måle havdybder. Og ikke minst hadde Amundsen selv vært hos professor George von Neumayer i Hamburg og studert magnetisme. Det ble tatt systematiske målinger under hele oppholdet i Gjøahavn – og 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt den posisjonen Ross hadde målt polpunktet på i 1831. Tre uker senere fant de posisjonen for det daværende polpunktet. Dette var første gang noen beviste at de magnetiske poler faktisk beveget seg. En slik fastsetting hadde stor betydning for all navigasjon på dette tidspunktet.

Amundsen besto prøven med å gjøre «Gjøa» til et vitenskapelig tokt. Nansen var fornøyd: ekspedisjonen hadde vært svært viktig for «videnskap, for Norge, for skandinavisk forskning». Like etter fikk Amundsen låne «Fram» for å legge ut på ei enda viktigere reise, til Polhavet. Som Nansen uttrykte det i 1908: «Om denne Amundsens plan tror jeg vi uden overdrivelse kan sige, at det er den største og i sit maal vigtigste plan til en arktisk forskerfærd, som er forelagt dette selskab, og jeg tror jeg kan lægge til: alle geografiske selskaber.» Denne ekspedisjonen endte som kjent i et kappløp om Sørpolen…

Men det er en annen historie. Nå er vi i Amundsens tidlige karriere – og kanskje rekker vi allerede i morgen stedet som virkelig formet Roald Amundsen til den store polarfareren han ble – Gjøahavn.

The post Første natt i hus! appeared first on Nordvestpassasjen.

Seiling i solnedgang – i et lilla-blått kveldslys.

Dagens problemstilling: hvor rett imot skal vinden være før det lønner seg å ligge i teltet? Skipper Jan tegner og forklarer – og regner grader i hodet. Han kommer til at vi kan komme ei mil nærmere målet om vi seiler fire. Han regner litt til. Og kommer til at det uansett er bedre å seile enn å gå. Det er alle enig i. Men vi vet vinden skal dreie i løpet av det neste døgnet – så spørsmålet er fortsatt: skal vi ligge eller skal vi slite i motvinden? Frontene er omtrent som de var den dagen det var vindstille. Finnmarkingene er ute og sjekker vindretningen hver halvtime, mens de to sørlendingene har krøpet godt ned i soveposene.

Ifølge satellittbildet har vi et parti med vanskelig is i igjen – i Storis Passage. Men på et punkt ser det greit ut å komme gjennom. Nødvendigheten av å treffe dette punktet, veier tungt i diskusjonen – og gjør at vi fortsatt ligger i teltet. Navnet «Storis» skremte oss litt. Kommer det fra norsk eller dansk – og betyr det rett og slett «stor is»? Vi har svært begrensede muligheter til å sjekke slike ting via vår iridium-forbindelse, men en ivrig bloggleser kunne informere oss om at navnet sannsynligvis kommer fra en US Coast Guard Cutter med samme navn. Skipet, med isbryterkapasitet, ble bygd under andre verdenskrig for å gå i farvannet rundt Grønland. Det skulle egentlig døpes «Eskimo», men State Department, ble i følge våre kilder, bekymret for at inuittene ville finne navnet for støtende. Derfor ble det danske ordet «Storis» valg. På 1950-tallet var «Storis» med på å legge den tidligere omtalte Distant Early Warning-linja. Og skipet ble det første fra USA som seilte hele Nordvestpassasjen.

Vi så i alle fall ikke mye stor is da vi seilte hit i går ettermiddag. Like etter klokka fire var det såpass bevegelse i lufta at vi ga den store dragen en sjanse – montert med ekstra lange liner. Den lettet – og i høyden var det nok vind til å dra oss elegant gjennom solnedgangen – i et lilla-blått kveldslys denne bloggforfatteren aldri har sett maken til. Kalde og fornøyde slo vi leir i måneskinnet etter 28 kilometer, i like mange minusgrader.

Nå har kokken Fasting våkna. Han nynner til «Ei krasafaren steinbu» og tilbyr oss smørgratinert bacongryte. Ingen dårlig ventemeny. Så får vi se om vi for første gang på turen får to netter på samme teltplass – eller om vindendringer kommer i løpet av ettermiddagen slik at vi seiler inn i Terror Bay til King William Island.

The post Storispassasjen appeared first on Nordvestpassasjen.

Finnmarkingen tørker fottøyet sitt i vårsola.

Det er et noe merkelig liv, vil nok noen synes, dette skiseilerlivet. Vi våkner til det perfekte turværet. Steikende solskinn, -19 grader og litt nysnø på bakken. Silkeføre, egentlig. Men frustrerende vindstille. Heldigvis er håp i sikte. Utpå dagen skal det komme vindt fra nordvest.

Vi har presset i oss mer kaffe denne formiddagen enn på resten av turen til sammen. Vi har stelt fingrer som har sprukket i kulda og smurt de med betennelsesdempende salve. En av gutta har til og med skifta til reservetrusa. Også har vi hatt en lang prat om Roald Amundsen og hans motiver med «Gjøa»-ekspedisjonen. Ja, han ble den første som førte ei og samme skute gjennom hele Nordvestpassasjen. Men han var ikke den første som reiste gjennom hele passasjen. Det hadde Robert McClure gjort i 1850–53, men da med både skip og over land. Amundsen selv ga Franklin og hans menn ære å være de egentlige oppdager av denne forbindelsen mellom Atlanterhavet og Stillehavet: «La oss reise dem et minne, varigere enn nogen bautastein: Erkjennelsen av, at de var de første oppdagere av Nordvestpassasjen.» Også var det alle de som mente Franklins ekspedisjon egentlig var overflødig, for han skulle jo bare føre sammen leden som Parry hadde funnet fra øst med den Cook og andre hadde kartlagt fra vest.

Amundsen løste denne forbindelsen med å gå øst av King William Island i stedet for det isfylte (jo, takk) Victoriastredet. Men, og her kommer det som gjør at «Gjøa»-ekspedisjonen ikke bare var en ferd gjennom Nordvestpassasjen. Da Amundsen kom på sørsida av King William Island, så han bare åpent vann: «Vestover lå Simpsonstredet fullstendig isfritt. Nordvestpassasjen var således åpen for oss.» Men i stedet for på elegant vis å krone 400 års kamp om denne sjøveien med en rask gjennomseiling på noen uker, svingte Amundsen hardt styrbord – til «den fineste lille havn, som finnes i verden!» Amundsen hadde nemlig andre oppdrag enn bare å seile ei skute vestover: «vi hadde først og fremst til mål for oss å skaffe beskjed om den magnetiske nordpol – også fikk passasjen stå hen som det mindre viktige». Dessuten fikk Amundsen stor interesse for folkene som bodde i området. Kanskje dette kulturmøtet også er med på å forklare at han ikke bare ble én, men valgte å bli to vintre på plassen som den dag i dag heter Gjøahavn – eller Gjoahaven i disse farvann.

Nå ryktes det fra yttersida, fra en rastløs finnmarking, at det trekker litt i lufta. Det gjelder å være klare når vinden kommer, mener han. Da er det ikke anna å gjøre enn å sende dagens tekst og pakke sammen.

The post Mens vi venter på nordvesten appeared first on Nordvestpassasjen.

Kos i hytteveggen – mens vi venter på vind.

Bloggforfatteren våknet i dag til en diskusjon om teltduken blafret. En diskusjon som kun er av akademisk interesse – for seiling blir det uansett ikke under slike forhold. Frokostdiskusjonen var mer reell: skulle vi gå eller bli liggende og vente på vind? Et helt vanlig dilemma for turseglere. I vårt tremannstelt sto to posisjoner mot hverandre. Hva var vitsen med å slite seg ut for noen få kilometer, når vi kan segle samme distanse på noen minutter når vinden kommer tilbake? Pulktrekkerposisjonen vant – i fem kilometer. Så her ligger vi, på en av de sørligliste holmene i øyriket som har fått navn etter polarvitenskapens høyborg på 1800-tallet: Royal Geographical Society. Så nå er det vent-og-se-om-vinden-kommer-posisjonen som har tatt føringen – og har værtjenesten yr.no rett, vil det være vindstille i morgen også. Men så kommer kulingen!

Mellomposisjonen er ganske fornøyd. En lang ettermiddag med solvarmt telt gjør bloggskriving til en hyggelig opplevelse. Dessuten har vi for første gang på turen ligget i soveposene og slappet av, drukket kaffe, spist på tørkakjøttet vi kjøpte på gata i Cambridge Bay – og kost oss med resten av sjokoladekaka fra Maridalen. Det er så hyggelig stemning at selv skiløperen ser ut til å ha glemt bekymringa for manglende tilbakelagte kilometer.

Og praten går i de fleste retninger. Alt fra ising i dunsoveposer, til lading av solcellebatterier – og, selvsagt, om ulike polarhistoriske tema. Og for alt vi vet, ligger vi mer eller mindre over Franklins skip Erebus. For de som ikke kjenner den siste vending i Franklin-mysteriet: canadierne fant i 2014 vraket etter det ene av Franklins to skip. Etter intens leiting. Det var en verdensnyhet. Men det er hemmelig hvor funnet ble gjort – for å unngå at uvedkommende skal dykke ned og forsyne seg.

I 1854 ble det offisielt erklært at Franklin og hans menn var omkommet, men enka Lady Lane Franklin var ikke fornøyd med uvissheten om hva som hadde skjedd, og betalte for nye leiteaksjoner. I to år var McClinton ute og søkte – og kom hjem med meldinger fra to varder på vestsida av King William Island, like over stredet vi skal passere når vi får vind i seilene. I tillegg fant han en pakke med uleselige brev. Men han kom også tilbake med mindre ærefulle fortellingene, fortalt av inuittene – brutale historier om galskap blant menn som ikke mestret elementene. Selv om britenes øyner fra midten av 1850-tallet rettet seg mot Krim og krigshandlingene der, og interessen for passasjen i nord gradvis forsvant, har spørsmålet om hva som egentlig skjedde aldri sluppet taket. Og nå, altså, ligger en hel båt på elleve meters dypt vann og venter på å bli utforsket.

Dessuten, har vi forstått enkelte mener, er funnet kjærkomment for canadiske myndigheter. Det kan fort havne på UNESCOs verdensarvliste – noe som kan styrke et canadisk syn om at Nordvestpassasjen er canadisk territorialfarvann og ikke et internasjonalt strede – som er USAs posisjon. Det store spørsmålet er om passasjen en dag skulle bli aktuell for kommersiell skipstrafikk. Men her sporer diskusjonen av i teltet. Storpolitikk ser ut til å være vanskelig å kombinere med det enkle friluftsliv – dessuten har sola gått ned, temperaturen synker, datamaskinen skriker på mer strøm – og bloggforfatteren fryser på fingrene.

The post Skal vi gå…? appeared first on Nordvestpassasjen.

To glade seilere – lettet over flatt føre igjen.

Har du først nådd en kyst, skrev Fridtjof Nansen, «må jo et hvert skikkeligt menneske kunne livberge sig ved jagt, enten det blir efter stort eller småt, bjørn eller tanglopper». Det kunne han med trygghet si etter å ha lagt på seg 10 kilo etter en vinter i ei sjøllaga steinhytte på Frans Josef Land. Tja, vi vet ikke helt. På to uker har vi knapt sett tegn til liv.

Men i dag, plutselig, så vi både moskus og rein – og relativt ferske isbjørnspor rundt et av selenes pustehull. Likevel er det et stykke fra slike observasjoner til mat på fatet. Og det er her vi lar oss imponere over alle jaktfortellingene fra polarhistoria. For eksempel da Helmer Hansen etter «kort tids jakt» kom tilbake med 13 rein – «et ganske smukt resultat for en enkelt mann», måtte Amundsen innrømme. Også Peder Ristvedt var i følge Godfred Hansen en framragende jeger: Han hadde lært av inuittene å trekke hodet ned mellom skuldrene og gå sakte mot byttet – «kun bevegende benene fra kneet og nedover». Siden han var kledd i pels, trodde reinen, i følge Hansen, at jegeren bare var en kamerat – og fortsatte derfor å grave etter mose…

Det har vært diskutert, i mange sammenhenger, hvordan noen ekspedisjoner kunne leve i overflod av jakt, mens Franklins menn omkom alle som en. Hadde det bare med antallet menn som skulle mettes? Ligger forskjellen i organiseringa av ekspedisjonen? Amundsen hadde for eksempel rekruttert mannskap som hadde erfaring fra jakt og fangstliv, mens britene utrustet militære ekspedisjoner med medbrakt proviant. En annen forklaring, hevder enkelte, er at jaktforholdene var dårlige da Franklins menn slepte seg sørover.

Men vi er altså ikke her for å leve av landet. Vi har heller ikke umiddelbart behov for det. Det er fortsatt godt med mat i pulkene – og vi har nok en gang fått Fasting-spesial smørblanding til middag. Vi er jo her for å seile – og det har vi endelig fått gjort i dag. Lite vind, men nok til å få den største dragen i lufta. Utrolig god stemning i laget da Ulvang klokket oss inn på 28 kilometer. Nesten dobbelt så mye som de tre foregående dagene til sammen.

The post Leve av landet appeared first on Nordvestpassasjen.