Gjøahavn

Frisk seiling de siste milene inn mot Gjøahavn. Tre menn og seks pulker bak samme seil.

Dette blir ikke en teltblogg. Ikke en gang en konteinerblogg. Nå sitter vi nydusjet på hvert vårt hotellrom i Gjøahavn, med reine klær, varme fingre og tørre ulltrøyer. Dette kan knapt kalles en ekspedisjonsblogg. Kanskje vi er over i reisesjangeren – for ei lita stund?

Men, for all del, det har virkelig vært en frisk dag. Med stiv kuling og bakkefokk burde vi kanskje blitt i konteineren ved radarstasjonen på Gladman Point, men dragningen mot nettopp denne tempererte tilværelsen ble for sterk. Og selv om Ulvang nesten føyk til himmels da han løftet seilet i dag morges, var det ingen som tenkte på å snu. Sju timer og åttifem kilometer seinere senket vi klutene mellom husene i Gjøahavn.

Det har vært et spennende eventyr så langt; ei innholdsrik reise i et røft land. Terrenget er flatt og horisonten uendelig. Det forrykker våre tilvante begreper om størrelser. Det som lenge ser ut som et stort fjell viser seg å være en liten holme. Iskoss og skavler gjør at landskapet alltid er i endring. Også lyset da – som er veldig på denne årstida. Bilder som har satt varige avtrykk på netthinna.

Vi har snakket om å fortsette til Kugaaruk. Men vi har, som tidligere nevnt, hatt problemer med pulkene. Etter reparasjoner holdt de sammen til vi kom hit, men vi kan ikke legge ut igjen uten å erstatte de. Vi får se hva som er mulig å få til. Uansett blir vi noen dager her i Gjøahavn, kanskje med kortere seilturer ut herifra. Vi har mye vi skal se – og ikke minst mange vi vil treffe. Og vi kan love at vi ikke skal nærme oss lokalbefolkningen på samme vis som Amundsen gjorde, første gang det kom inuitter mot skuta: «Det eneste rette var fra først av å betrakte de kommende som fiender», og en krigsplan ble lagt. «Med to mann skulde jeg gå fienden i møte». Hansen og Lund meldte seg som frivillige. Magasinene ble fylt i geværene og Amundsen strammet seg opp så godt han kunne, «rettet mig i buksen, gjorde et regelmentert heltom og kommanderte fremad – marsj». Spenningen steg, sannsynligvis i begge leirer, inntil Amundsen husket på ordet «teima» – og det «skriker jeg av mine lunger fulle kraft». Inuittene bråstanset, skal vi tro Amundsens gjenfortelling, og svarte med «maniki-tu-mi!». Freden var sluttet – «vi skriker alle i munnen på hverandre, omfavner og klapper, og jeg vet ikke på hvilke side gleden er størst».

Nå tar vi kvelden, i seng med dyne, men bloggen fortsetter så lenge vi er her i Nunavut, Canadas nordligste region – enten den kommer fra telt eller hotell…