Fredag 1 decbr. [Egentlig 30. november]

Vor åfte har jei i grunnen ikke åplevet, att en dag, man intet ventet a, brakte meget. – Kuling fra SO inatt å till måren, mer fok å temmeli usiktbart. Jei hadde hallveis bestemt viledag fårr bikjerne. Men – i ett lite løienne – ble vi allikevel enie åmm å kåmme aste å fårsøke’n.

De var surt till å bejynne me å smått jikk de. Vinnen hadde i nattens løp feiet store dele a breen blank å bar. De så rent uhyggeli ut. Isbrådderne hadde vi lakt ijenn på «Slaktern» å uten disse ville en åpstigning på blank is værrt noe nær en umulihet. Tusen tanker for mei jennem jærnen. Polen tapt kanskje fårr en sån bagatel skjyll? Menn de jikk tåmme får tåmme, fott fårr fot, sleelengde fårr sleelengde snart i O, snart i V, snart i N, snart i S runnt svære åpne gap å lomske bristfærie sprekker. Så åpp en bratt skrugar, så ned en annen, så mann kunne vennte å se sleerne splintret. Menn – de jikk å efter en tids fårrløp hadde vi arbeidet åss åpp till de sted, vor HH & jei rakk henn til igåraftes.

Hittill hadde de ikke sett særli lyst ut. Menn hærrfra skulle de – tråds tåken – lysne fårr åss. Vi rakk åver på en noenlunne fri strekning å jennem tåken, kulingen & foken fikk vi nu fårr første gang på lang tid anledning till – på lange distancer – å styre kurs – Syd. Dette lyssnet. Vi steg ganske svakt den hele tid. Di svære gap fylltes efterhånnen mer å mer me sne. Revnerne hørte mere åpp å litt efter litt ble de mer å mer en sjeldenhet, inntill vi rakk høisletten, vor de helt åpphørte. Hær hadde de vållsåmme trykk, såmm hadde fremmkallt di svære forstyrrelser vi nettåpp hadde fart åver, jitt sei utslag på en annen måte – noe millere. Store, såtelignenne hauer var sprett utåver i alle retninger. Noen mannshøie, andre mindre, andre større.

Hæråppe ær terrenet noe anderledes. Hele grunnlage ær ren is, ganske fint åpsprokket isprenkt me store fokskavler – SO-NVgåenne. Vi har ennu ikke kunnet se di nærmeste åmjivelser, menn vet vi me visshet, att vi ær åver breen å dærrfårr ær hær fesststemning. Hindringer kan vell ennu muliens ligge åss i veien, menn de får vi nu finne åss i. Kokningen iaften gav 9100 f.o.h. å me denne høide antar jei me bestemthet, att vi ær på «vidda». Vi venter nu me lengsel fårrå se, vordann lanne går. Føre hæråppe ær lankt lettere fårr hunnene å de bærer fint aste.