Freda 8 decbr. [Egentlig 07. desember]

En a våre store dage. De så ikke helt uvanli ut till måren – tykt å usiktbart, såmm vanli. Menn vinnen hadde løiet meget a i nattens løp. De lille grann såmm var kåmmen fra NE.

Terrenne å føre var første sårrt. Flatt – ganske flatt uten anntydning till fokskavler. Di leie småhauer å løs foksne, såmm hadde værrt så generenne den fåregåenne dag, var helt fårrsvunnet å føre fårr skjiene var absolut A1*. Vi hadde ikke reist lenge, innen de bejynnte å lette litt runnt hele horisonten. Menn selve himmelvelvingen hållt sei trossi. Ett tykt lag a Stratus jore denn helt ujennemtrengli å ikke de minnste gløtt a solen viste sei. Kl.11¼ f. hadde vi en a våre almindlie stannser – vi hadde da jorrt 7 kvm. å var e.b. på 88°16’ S.Br. Nettåpp da viste solen sei – menn ikke mer enn såmm en smørklatt. Vi hadde ikke hatt obs. siden 86°47’ å de jallt meget fårr åss å få vår plass nøiakti bestemt. De tok tid innen «Hennes Nåde» ville vise sei. Menn endli kåmm hunn – ikke i all sin glanns – menn beskjeden å tekkeli – ypperli fårr en go beskuen. Vi knep henne – vi tok ikke feil – å resultate – ja, de var temmeli nøiakti 88°16’ – en glimmrenne seier efter 1½° marsch i tykk tåke å snefok. På minutte stemte altså obs. å bestikk. Vi har senere i emd. tatt to fårrskjellie misvisningsobs. till meget fårrskjellie tider – kl 5e å kl.8 e. – me samme resultat.

Så nu ær vi klar till å ta polen i va slags vær, dær måtte by sei. – Fra vår observationsplass till engelsmennernes (Sh.s) værdensrekord, sto nu kunn 7 kvm. ijenn (88°23’). Jei hadde jitt HH vårrt polflagg, såmm han skulle reise på sin slee – ledersleeen – såsnart denne bredde ble åverskredet. Sell var jei fårrløper på denn tid. Være hadde bedret sei mer å mer, å solen hållt sei fårr allvår på å kåmme fremm. Mine snebriller generte mei fra tid till annen. Ett ganske svakt heng fra S fikk demm til å dugge å jøre de vanskli å se. Da pludsli hører jei et høistemt, krafti hurra bak mei. Jei venner mei åmm. I denn lette bris fra S vaier di kjære, kjennte farver fra den første slee, dær har åverskredet å lakt engelsmennernes rekord bak sei. – De var ett hærrli skue. Solen hadde nettåpp brutt fremm i all glanns å belyste på en så vidunderli vakker måte de deilie lille flag – present fra Helland Hansen å Nordahl Olsen – . Mine briller dugget nu åsså, menn de var ikke sønnenvinnen, såmm denne gang hadde skjyllen.

Vi stannset på 88°23’.2 å gratulerte værandre. Vi var alle glae å tillfredse. Tok ett foto – no 10 film no 3 – a sleerne, såmm de kåmm fremm å stannset. Så fårrtsatte vi atter vår reise å ståppet på 88°25’ SBr. Vi har de fineste vær, vi har hatt på længe. Solskjinn & nesten stille -18°. De ær ren såmmer i telte. Alt va vi har a fokti, tørker i løpe a noen timer. Vi blir liggenne hær mårendagen åver fårr å vile åss sell å våre hunner. – Snefårrhållene hær på sletten – ti att vi ær på sletten viser hypsometre, såmm har jitt nøiakti samme resultat iaften såmm di fåregåenne to. Sneen hær ligger dyp å løs så de ær vanskli nåkk å finne teltplass. De synes såmm åmm vinn – stærk iallfall – hører till sjeldenheterne hær på sletten. Di små snefurer mann ser fra tid till annen ligger mest NO-SV. – Hunnene ær nu meget grisske. Spiser allt va di kann åverkåmme – specielt surringsliner. Vi ær således nøtt till å ribbe sleerne åmm afften.