MatchvektDet ser ut som vi kommer av sted i morgen, tirsdag, og mens vi venter på endelig beskjed kan vi like godt ta en matbit til.
Det er viktig å legge på seg nok, har vi hørt. Velmenende råd fra polfarere som har opplevd hvordan kiloene renner av på de antarktiske vidder. Cecilie Skog veide kun 44 kilo da hun var ferdig med sin forrige ekspedisjon. Og Vegard har selv erfart hvordan det er å gå ned 14 kilo på fjorten dager, da han krysset Grønland! Så vi har gjort hjemmeleksa vår. Vi har spist seint og tidlig. Mellom måltider og før middag. Og mye mat en vanligvis helst unngår å spise for mye av. Tynne, lange Jan-Gunnar har jobbet målbevisst i to år, og er svært fornøyd med sin lille mage og at baderomsvekta viser 92 kilo. Stein fikk kjærlighetsnavnet stutt-tjukken før han dro hjemmefra. Og her i Chile har vi de beste forutsetningene for å fortsette vektøkinga. Store biffer og feite, saftige magellan-lam. Nansen var nok også opptatt av å ha ekstra kilo før han møtte isen. Allerede fra Egersund, på vei nordover med «Fram» i 1893, skrev han hjem til Eva at han spiste som en ulv og «tykner til som en flodhest». Og mennene på «Fram» led ingen nød. Første vinteren noterte Nansen: «Trøste os, hvordan skal det gå! Flere af os ser ud som gjødgriser, og kokken, Juell, han trutner noget rent foruroligende, både i kjaker og mave.» Hva om de måtte evakuere: «den magen blir min sæl lei at få frem over isen, om det skulde falde slig at det blev nødvendigt. Må begynne at tænke på sulteforing nu.» Vi har trent for denne turen i flere år. Men akkurat nå kjenner vi oss mer som kokken Juell enn som spreke polfarere. Og kanskje føler vi litt av det Amundsen opplevde da han forankret «Fram» til iskanten 14. januar 1911: «Føret var ideelt. Skiene gled let og behagelig gjennem den nyfaldne løssne. Men vi var ikke netop «trænet» nogen av os efter den lange sjøreise paa 5 maaneder, saa det gik ikke med nogen fart.» Eksterne lenker |
