Dagen vi skulle ha startet

Helmer Hanssen med et hundespann på seljakt, Hvalbukta, Antarktis, 1911-1912. Foto: Nasjonalbiblioteket

Framheim 19. oktober 1911. Det hadde vært skiftende vær de siste dagene, med sterk vind. Skodda lå tykk og lavt denne morgenen, men klokka halv ti kom det et lite drag fra øst som blåste lufta rein. Amundsen spurte sine menn: «Hva synes dere? Skal vi reise?»

Dette ble andre forsøket mot sør. Amundsen var stresset for at engelskmennene ville starte tidlig, og at de kunne bevege seg fort innover isen med de moderne kjøretøyene de hadde fraktet til Antarktis. Men å gå på ski mot Sørpolen i september, i under 50 minusgrader, var ingen god idé. Det hadde nesten kostet Kristian Prestrud livet, og Hjalmar Johansens kritikk av sjefen kostet ham plassen på sørpollaget. En konflikt vi garantert kommer tilbake til.

Men nå var det nesten vår i Antarktis, -17,5 grader, og de fem karene som ville vinne kappløpet om Sørpolen var så klare de kunne bli. «Haapar me ikkje skal gjera slik fjasko naa som sist» skrev Bjaaland, skiløperen fra Morgedal – og avla samtidig et lite løfte: «Kjem eg heilskapen ut av denni færd so fær eg vel sjaa at faa meg vekk fraa polfarten, den lover væl snaut stræve.»

Så, på dagen i dag for hundre år siden, sto fem menn – Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Sverre Hassel, Helmer Hansen og Oscar Wisting – klare med fire sleder og 52 hunder. Prestrud hadde rigget opp kinematografutstyret og fikk foreviget startpunktet til et av verdenshistoriens mest berømte kappløp.

I snart tre år har vi planlagt at vi skulle stå på stedet der Framheim lå på denne datoen. Men været i Antarktis kan ingen gjøre noe med. Det er tidlig på sesongen, og vi har vært klar over at det kunne bli forsinkelser på det første passasjerflyet som skal frakte folk over til kontinentet.

I Punta Arenas er det forøvrig lite som minner om vår. Her er ufyselig vær med sludd og sterk vind.