Det skjedde liksom så mye mer i 1911

Lagbilde på Rossisen. Foto: Norsk Polarinstitutt

I går var alt så bra. Riktignok var ikke retningen da heller perfekt. Vi måtte presse det vi maktet mot vinden, og det er tungt i stive lår. Men det skjedde noe anna. Seil opp, konsentrasjon om å få det til å fly riktig. Lese vinden og terrenget. Litt knall og fall. Variasjon, rett og slett.

Men i dag var det tilbake til den langt mer ensformige pulktrekkinga. Inne i hetta, overlatt til egne tanker den neste timen. Vi kjører et hardt regime når vi går. Én times trekking. Ikke et minutt mindre – her er olympisk disiplin. Og så en saftpause. I prinsippet ti minutter, men her håndheves ikke klokka like strengt. Så er det inn i hetta igjen, på med slalåmbriller og vente på at første mann endelig skal begynne å se på klokka. Og til slutt markere at timen har gått. Det kan bli monotont, vi innrømmer det, men det blir kilometer av slikt. Åtte økter om dagen.

Amundsens ekspedisjon hadde så mange flere elementer. De kjørte noen formiddagstimer og tilbakela 37 kilometer. Så måtte hundene hvile, men dagsetappen var tilbakelagt. Ikke at vi på noen måte tror det var en enkel sak å komme seg til Sørpolen i 1911. Men de gjorde så mye forskjellig. Bygde varder, ordnet depot, tok geografiske posisjoner, fôret hunder. Slaktet hunder, for den saks skyld. Og de gikk ikke på ski med en tung slede etter seg. Amundsen beklaget seg rett og slett da han var ferdig med Rossisen: «Det føltes helt uvant at gaa paa ski, skjønt jeg nu hadde tilbakelagt 620 km. paa dem. Vi hadde snørekjørt hele veien og var nu lite trænet.»

Slik sett minner moderne polferder mer om måten Scott gjennomførte sin ekspedisjon på – enn på Amundsens oppvisning i polar effektivitet.