Visste du at den første norske oljealderen fant sted i Antarktis?Nærmere bestemt i Sørishavet, hvor det i perioden 1905–1940 ble hentet ut fantastiske mengder med olje fra hval.
Den norske hvalfangsten startet i nord, i havområdene rundt Svalbard og på kysten av Finnmark og Troms. Bestanden av hval ble etter hvert truet, og i 1903 ble hvalfangst i Norge forbudt. Da var det nesten ikke hval igjen. I 1901–1903 dro C.A. Larsen som hadde drevet med hvalfangst i Finnmark til Antarktis med en svensk ekspedisjon ledet av Otto Nordenskiöld. Larsen så at det var godt med hval i områdene rundt Sør-Georgia, og brukte sine erfaringer fra nord til å etablere hvalstasjon på Grytviken på Sør-Georgia i 1904, godt hjulpet av argentinsk kapital. Dette markerte starten for den moderne hvalfangsten i Antarktis. Det startet med landbaserte stasjoner på Sør-Georgia og Deception Island. Da det ble fritt for hval i nærområdene ble det bygd flytende kokerier, skip som lå i smult farvann hvor oljen kunne bli kokt. Det var kun oljen og bardene som ble brukt. Oljen var ettertraktet og ble brukt til å lage såpe og margarin, mens bardene ble brukt i korsetter. Små hvalbåter ble sendt ut fra kokeriet for å skyte hval. Når hvalen var skutt ble det pumpet luft i hvalskrotten så den kunne holde seg flytende, og flagget til rederiet ble plantet i hvalskrotten. Senere ble hvalskrottene sanket inn og slept til hvalkokeriet hvor de ble flenset ved skipssiden og så ble spekket heist opp på dekk for å kokes. Etter hvert ble hvalfangsten pelagisk, med fabrikkskip med stor rekkevidde. Med slike fabrikkskip kunne man operere hele sesongen i åpent farvann uavhengig av landstasjoner, dermed unngikk rederiene å måtte betale avgifter til stasjoner med lisenser. I akterenden på fabrikkskipene var det mulig å dra hvalskrotten om bord via en opphalingsslipp. Anders Jahre fikk bygget det første spesialbygde fabrikkskipet, Kosmos I, som hadde plass til å flense hele 5 hvaler, samt plass for koking og et sjøfly på dekket. Skipet var dyrt å bygge, men ble nedbetalt på to år. Så mange som 10 000 nordmenn var på det meste i denne næringa. De jobbet for rederier fra Vestfold, men også for utenlandske selskaper. Det var en tøff og farlig jobb. I perioden 1903–1923 døde 2000 hvalfangere i Antarktis. Arbeidsdagene var lange, det var vanlig med 70 timers uke, og det var fysisk tungt arbeid. Det var en øredøvende larm på hvalstasjonene og kokeriene, og spekket gjorde flenseplanet sleipt. De som jobbet her måtte slå pigger under skoene for at de skulle klare å holde seg på beina. Lønna var avhengig av hvor mye hval de fikk, og hvilke arbeidsoppgaver de hadde. En god skytter var høyt skattet, og tjente bra. Norge sto for 70 % av all hvalfangsten i Antarktis på slutten av 1920-tallet. I 1929 ble retthvalen fredet, og etter hvert kom det flere norske og internasjonale ressursreguleringer. Norsk deltakelse i hvalfangsten i Antarktis tok slutt på 1960-tallet. |
