Visste du at Norge snappet opp Dronning Maud Land foran nesen til Adolf Hitler?Lars Christensens i alt ni ekspedisjoner med båtene «Odd», «Norvegia» og «Torshavn» gjorde viktige oppdagelser i Sørishavet.
I tillegg til kartlegging av de oseanografiske forholdene i havet, tok ekspedisjonene til Christensen i bruk moderne flyfotografering for å lage kart over de enorme områdene på Antarktiskontinentet. Dette var viktige havområder for norsk hvalfangst, og det kunne oppstå et økonomisk problem for Norge dersom andre nasjoner annekterte land i Antarktis. Fangsten fulgte iskanten, og enkelte deler av året befant isen seg innenfor tremilsgrensa. Det å sikre Norge fangstrettigheter i området var hovedmotivasjonen for Lars Christensen da han begynte kartleggingen, men den nyutviklede pelagiske fangsten gjorde fangststasjoner på land overflødige. Den norske regjering var tilbakeholden til en eventuell norsk okkupasjon i Antarktis. Erfaringene fra tidligere var blandede. Svalbardsaken ble en suksess i 1920, men okkupasjonen av Øst-Grønland ble avvist av den internasjonale domstolen i Haag 5. april 1933. Johan Nygaardsvolds regjering var også mer lunken til nye landoverdragelser enn Bondepartiregjeringen som satt da Grønland ble okkupert. Storbritannia utvidet sine krav i 1933 ved å kreve den australske antarktissektoren, som frem til i dag enda er det største kravområdet i Antarktis. Dette kunne ha innvirkning på norsk fangst, og et ønske om norsk okkupasjon ble fremmet. Men forholdet til Storbritannia veide tungt. Stormakten godkjente ikke den norske fiskerigrensen i Nord-Norge, og den norske regjering ønsket ikke å tilspisse denne konflikten ved i tillegg å okkupere land i Antarktis. Derfor ble spørsmålet reist i 1934 lagt på is. 
Det som imidlertid satte fart på norske myndigheter var nyheten de mottok fra Adolf Hoel, leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) – forløperen til Norsk Polarinstitutt. Hoel hadde i desember 1938 vært i Berlin for å holde foredrag om norsk polarforskning. Han bemerket seg at tyskerne hadde spurt NSIU om litteratur angående okkupasjon i arktiske og antarktiske områder, og fikk ved en tilfeldighet vite om en hemmelig tysk ekspedisjon til Antarktis. Målet var å okkupere områder som av mange ble oppfattet som norske. På turen hjem ga Hoel en bekymringsmelding til ekspedisjonssjef Jens Bull i Utenriksdepartementet. Nyheten provoserte regjeringen, og det ble i all hast innkalt til et hemmelig møte den 5. januar 1939. Under møtet sa Hoel det han mente, nemlig at dersom Tyskland annekterte dette området ville det skape en politisk skandale. På møtet i UD ble det enstemmig anbefalt å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde ved kongelig resolusjon, vedtatt i statsråd den 14. januar 1939. I ettertid viser det seg at de økonomiske konsekvensene av en tysk okkupasjon ville vært små, og at det var andre motiver som veide tyngre på dette historiske møtet. Saken ble lagt frem for Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite, som også ga sin enstemmige tilslutning. Da saken kom opp i Stortinget 3. mars ble komiteens innstilling enstemmig vedtatt. Stortingspresidenten berømmet innsatsen som var utført av Lars Christensens ekspedisjoner. Tyskland annekterte området etter Schwabenland-ekspedisjonens tilbakekomst i august 1939. Nazi-regjeringen utstedte et dekret om opprettelse av en tysk antarktisk sektor, som fikk navnet Neu-Schwabenland, og godkjente ikke den norske annekteringen. I en note fra utenriksminister von Ribbentrop den 23. januar 1939 tok den tyske regjeringen forbehold mot det norske kravet. Etter krigen falt det tyske kravet bort. Antarktistraktaten, som ble undertegnet i desember 1961, stadfester at det ikke gjøres noen endringer i de territoriale kravene fra noen av medlemslandene. |
