Om å finne veien

Hovedveien til Sørpolen i 1911. Foto: Norsk Polarinstitutt

Var det mye flaks? Sterkt pågangsmot og uredd framferd? Slike spørsmål går vi og tenker på når vi ser den ene steile isveggen etter den andre. Det ene fjellet høyere enn det neste. Og uansett har vi respekt for måten de gjorde det på og at det var mulig å frakte så mye hunder, folk og utstyr så raskt framover og oppover.

Vi trodde vi skulle få startet på isfallet i dag, men historien gjentar seg. For igjen å gå til Amundsen: «Det var et større stykke arbeide vi hadde paatat os, end vi tænkte. For det første var distansen tre ganger saa stor som nogen av os trodde, og for det andet var sneen saa løs og dyp, at det blev et haardt slit». Vi organiserte oss som et sykkellag. Fem minutter brøyting før nestemann rykker fram. Og da vi nådde bunnen av isfallet, fortsatte de to sprekeste av oss med å tråkke spor opp 200 høydemeter, mens de to husligste ordnet teltrigging og middagsmaten.

I morgen blir det hviledag, det er nesten bestemt. Vi har hatt 25 harde dager uten pause. Det er flere kropper som vil ha godt av litt restitusjon.

Den observante leser har nok lagt merke til at vi stadig har knappet inn på forspranget til Amundsen. Det skyldes først og fremst at han lå værfast noen dager i det han kom opp på platået, men «nå» er han imidlertid i gang igjen.

Og en siste ting til de som måtte lure: Ingen har enda funnet femmeren. Vi åpner frokosten med like stor spenning hver morgen.