Bettytoppen

En Nansen-biograf med Fridtjof Nansens fjell i bakgrunnen.    Foto: Norsk Polarinstitutt

På returen, den 6. januar 1912, bygde Amundsen en varde på Bettytoppen, la inn en parafinkanne og to pakker fyrstikker: «Mulig kan disse saker en gang i fremtiden komme vel med.» Og viktigst: han la inn en beretning om turen. Datidas polarkommunikasjon. Skulle de forsvinne på vei til Framheim ville eventuelle søke-ekspedisjoner ha noe å forholde seg til. Og så samlet de så mange forskjellige steinprøver de kunne finne, her på Bettytoppen.

Brevet i varden ble funnet av Gould på Byrds flyekspedisjon i 1928, og i dag finnes det ved et amerikansk arkiv (her vi sitter uten oppslagsverk må vi ta et lite forbehold om at vi husker helt riktig her). Men den forseglede parafinflaska ligger fortsatt i varden. Den er det eneste lokaliserte kulturminnet etter Amundsen i Antarktis. Det eneste som ble satt på sikker grunn.

18. november 1911 var alt klart for oppstigningen til Sørpolplatået. De skiftet undertøy, hang det opp og regnet med at det ville være ferdigluftet til returen. De fylte opp proviant for fem menn i 60 dager. De mente de hadde nok hundefôr til oppstigningen. Da skulle de fleste firebeinte likevel bøte med livet. Amundsen og hans menn trakk i reinskinnsklærne. Blikket var rettet mot innlandsplatået.

Vi har en fantastisk leirplass like ved Bettytoppen. Vi har nydelig vær. Vi ser på fjellene og stemmer i med Amundsen: «Skjinnene vitt, lysenne blått, revnenne sort belyst av solen ser lanne ut som et eventyr.» I morgen er det vår tur å møte den sagnomsuste Axel Heibergbreen og veien mot Sørpolplatået.