Kongsfjordens historie og kulturminner

Camp Zöe – ei gammel fangsthytte i Krossfjorden, bygd på oppdrag fra Northern Exploration Company. (Bilde: Marte Lundberg / Norsk Polarinstitutt)

Kongsfjorden og Krossfjorden var både kjent og brukt av de gamle hvalfangerne på 1600-tallet. Kongsfjorden ble kalt Whales bay av Hudson i 1607 og Deer Sound av Poole i 1610, mens Krossfjorden ble kalt Close cove av Poole i 1610. Close cove ble kalt Closse sound av Daniel i 1612, men Krossfjorden alltid var kjent som Kruys Sond blant de hollandske hvalfangerne.

Rundt omkring langs Kongsfjorden og Krossfjordens strender ligger det flere fredete kulturminner. Ved munningen av Tinayrebukta i Krossfjorden ligger Camp Zöe som ble oppført i 1911 av Henry Rudi på oppdrag fra Ernest Mansfield. Fangsthytta ble, i følge Oxaas, oppkalt etter Mansfields datter Zöe. Sesongen 1911–12 overvintret Henry Rudi i Ebeltofthamna og brukte den nybygde hytta på andre siden av fjorden som bistasjon. Fangstmannen var utredet av Northern Exploration Company, NEC, og var i realiteten vaktmannskap for NECs okkupasjoner i området. For denne jobben fikk han 50 kroner pr. måned samt halvparten av fangsten. I årene fram mot NECs konkurs i 1929 og til de ble oppkjøpt av den norske stat i 1932 var fangstfolk jevnlig vaktmannskap for NECs anneksjoner både i Ebeltofthamna og i London. I alle disse årene ble Camp Zöe brukt som bistasjon. Hytta er i dag i god stand og benyttes av velferden i Ny-Ålesund.

I Ebeltofthamna, på den andre siden av fjorden av Camp Zöe, finner vi Svalbards kulturhistorie i kortversjon. Rundt denne bukta ligger det rester etter alle Svalbards historiske perioder. Ebeltofthamna er i så måte et godt eksempel på at en god plass ble oppsøkt gang på gang opp gjennom århundrene. Gode ankringsforhold, en trygg havn, le for vær og vind, nærhet til fangstplassene, god tilgang på ferskvann og rekved til brensel og byggematerialer kjennetegner steder hvor rester ligger tilbake etter menneskenes tilhold gjennom de siste 400 årene av Svalbards historie.

Ifølge Conway, var Ebeltofthamna den først brukte engelske havna på Spitsbergen. Men den var også den eldste engelske hvalfangststasjonen. Sporene etter den gamle hvalfangsten ligger på den lave og lange strandarmen mellom fjorden og laguna i form av en stor og høy spekkovn og en hustuft. På den andre siden av lagunas munning ligger gravfeltet fra hvalfangsttida.

Sporene etter de senere russiske pomorenes mangeårige tilstedeværelse i Ebeltofthamna kan vi se i form av et gravfelt, fundament for to russekors samt et stort russetuftkompleks. Gravfeltet ligger oppe på en høy brink der strandarmen møter land. Russetuftkomplekset ligger noen få hundre meter unna. Det store russetuftkomplekset i Ebeltofthamna består av tre grupper med tufter plassert tett sammen. De ligger på en ellers vegetasjonsløs grå grusslette og markerer seg i terrenget med sin grønne frodighet. Komplekset tilhører et av de store russetuftkompleksene på Svalbard, i størrelse sammenlignbart med Trygghamna og Russekeila i Isfjorden. Skriftlige kilder forteller at det var på dette stedet den første norske overvintringen fant sted. Overvintringen skal ha vært gjennomført i nært samarbeid med russiske pomorer.

På nordsiden av bukta i Ebeltofthamna ligger det tufter, bygningsrester, teknisk utstyr, store avfallshauger, en hvelvet robåt og andre spor etter mange forskjellige virksomheter. Flere av sporene er fra den tyske geofysiske stasjonen som ble oppført på plassen i 1910-11 for en ekspedisjon ledet av Alfred Wegener. Stasjonen var i drift fra 1912 til litt etter første verdenskrigs start i 1914. På stasjonen skulle bemanningen observere tidevann og isforhold, seismikk, skyhøyde og sollys samt meteorologiske forhold gjennom året.
Norsk overvintringsfangst er representert med tuften etter en fangsthytte som ble benyttet på 1920- og 1930-tallet. Overalt i området ligger det løse gjenstander som tre- og plankebiter, rustne hermetikkbokser, spiker, jernfragmenter, patronhylser, flasker og en ubegrenset mengde med glasskår.

Kulturmiljøet i Ebeltofthamna er sårbart og utsatt for naturlige og menneskeskapte nedbrytende prosesser. På denne bakgrunn vurderer myndighetene å regulere ferdselen i området.

Innover i Kongsfjorden, både langs land og på øyer og holmer, ligger det flere hytter eller rester etter tidligere hytter. Av disse kan vi nevne hytta som ligger på Storholmen. Den er av samme type som husene i London og ble i sin tid bygd som fritidshus for Ernest Mansfield. På Juttaholmen står en hytte som ble oppført av Victor Walle og Einar Sletten fra Kings Bay i 1954–55. Hytta ble bygd på tuftene etter en gammel fangsthytte. Holmen er for øvrig oppkalt etter Jutta Munthe-Kaas som var husholderske for Gunnar Isachsen som kartla øyene i Kongsfjorden på sine ekspedisjoner i 1909 og 1910. Hytta Gåsebu ble bygd på 1950-tallet like i nærheten av en gammel, forfallen fangsthytte og en grav. Ei hytte med tilnavnet Gorilla ble bygd på slutten av 1950-tallet av befolkningen i Ny-Ålesund til velferdsformål. Til slutt nevnes Tyskerhytta som ble bygd av østtyske forskere i 1965 Den er fremdeles merket med DDR. Alle hyttene er interessante kulturminner med sine egne historier å fortelle.

Strendene langs Kongsfjorden og Krossfjorden har flere kulturminner enn de som er nevnt her. Mange av disse blir omtalt under de respektive landstigningssteder.