Nordvesthjørnet med Raudfjorden

Her lengst ute i nordvest fikk Willem Barentsz og hans skipsmannskap øye på nytt land den 17. juni 1596. Han beskrev landet som «for det meste oppstykket, nokså høyt, ikke annet enn fjell og spisse berg, derfor kalte vi det Spitsbergen». I hundreårene etter oppdagelsen trakk de rike forekomstene av grønlandshval til seg hvalfangere fra Nederland og andre land, og området ble gjenstand for en intensiv aktivitet til lands og til sjøs. Her på nordvesthjørnet av Spitsbergen finner vi derfor den største konsentrasjonen av gravfelt, spekkovner og andre kulturminner fra denne første bølgen med utnyttelse av Svalbards naturressurser.

Skonnerten «Noorderlicht» av Nederland i Magdalenafjorden, 400 år etter at nederlandske hvalfangere dominerte det nordvestlige hjørnet av Spitsbergen. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)