Landbasert oljeutvinning av hval

Kokingen av hvalolja er i gang, og røyken henger tung om plassen. Skissen viser godt hvordan en dobbel spekkovn i prinsippet har sett ut. Akvarell av Fotherby 1613.

For fulle seil mot Spitsbergen. Utdrag av kart fra 1700-tallet.

Hvalfangsten skissert av Fotherby i 1613. Småbåter mot storhval på flerfoldige tonn – litt av en risiko og ikke minst en gambling med livet som innsats! Akvarell av Fotherby 1613.

I begynnelsen av juni stevner skipene for fulle seil inn fjorden. Målet for den lange seilasen fra hjemplassen i Europa er nådd. Det er lite is i fjorden dette året, og i løpet av kort tid ankrer skipene opp på reden foran hvalfangststasjonen. Under kommandorop, støy og larm låres småbåtene, sluppene, og settes på sjøen. Redskap og materialer losses, og båtene blir rodd inn til land. Mannskapet har sine bestemte arbeidsoppgaver, og litt etter er jobben med å reparere skader som vinteren har påført stasjonen i gang. Overalt er det travel virksomhet. De løse kobberkjelene som brukes til å koke olje av hvalspekket, plasseres på ovnene. Folk blir satt ut på utkikkspostene for å holde øye med om hvalen er på vei inn fjorden. Man forbereder seg til fangsten som snart kan begynne.

Hvalfangsten på Svalbard fram mot midten av 1600-tallet foregikk nær kysten og inne i fjordene, men bare om sommeren. Fangsten baserte seg på stasjoner på land hvor hvalspekket ble kokt til hvalolje i store kokekar.

I begynnelsen hadde landstasjonene et midlertidig preg med enkle og provisoriske spekkovner på stranda. Arbeidet foregikk under åpen himmel og telt fungerte som bolig. Ved de faste fangstfeltene ble det etter hvert bygd solide bolighus, lager, verksteder og oppmurte spekkovner som kunne brukes igjen år etter år.

Skipene som hvert år dro nordover hadde med seg 4 til 6 robåter som ble brukt i selve hvalfangsten. Hver av småbåtene var bemannet av 6 mann. Foran i båten satt harpunereren. Akter satt styrmannen og mellom disse opererte 4 roere. Når hvalen ble oppdaget, måtte de ro så tett opp til den som mulig. Det var viktig å få inn en fulltreffer med harpunen. Til harpunen var det festet lange liner. Disse raste ut når hvalen i stor hastighet dykket etter at den var truffet. Martens (1671) beskriver dette som en ferd hvor ”hvalen løper som en vind med båten så det tuter i ørene”. Det var viktig at linen fikk løpe fritt. Satte den seg fast kunne småbåten bli trukket under. Lå ikke båten i hvalens fartsretning, kunne den kantre. Sjansen for å overleve i det iskalde vannet var liten.
 

Flere småbåter var med i jakten og harpunerte hvalen etter tur når den dukket opp til overflaten for å puste. Til slutt var hvalen utkjørt av blodtap og av å dra på alle båtene. Fangstfolkene kunne komme inn til dyret, som ble avlivet med lanser. Hvalen ble deretter tauet mot land eller mot skipssida hvor spekkskjærerne løsnet lange spekkstrimler fra hvalkroppen med flensekniver. På land ble strimlene skåret i stadig mindre stykker på oppkuttingsbenker. Til slutt ble de plassert i kobberkjeler over spekkovnene og kokt til olje. Den kokende hvaloljen ble avkjølt i store kjølekar fylt med vann som samtidig skilte ut urenhetene i olja. Deretter ble olja fylt på tønner og fat og fraktet ut til skipet for oppbevaring i påvente av sesongslutt og hjemreise.

Fra midten av 1600-tallet førte en lang kuldeperiode til at fjordene var dekket av is over lengre perioder om sommeren. Samtidig forsvant grønlandshvalen fra fjordene og trakk ut i åpent hav ved driviskanten. Tilknytningen til land begynte å miste sin betydning i hvalfangsten, og landstasjonene gikk gradvis ut av bruk. En ny hvalfangstperiode basert på hav- og isfangst var under oppseiling.

Hvalfangerne pakket sammen utstyr og redskap, satte seil og reiste sørover i august, slik de hadde gjort det etter endt sesong i mange år. Hvalfangststasjonen ble overlatt til vinterens stormer som så mange ganger tidligere. Året etter kom ikke hvalfangerne tilbake, og i storm og stille har stasjonen levd sitt eget liv etter at plassen ble forlatt. Trankokeriene og husene forfalt og ble etter hvert ruiner, rester etter travel virksomhet i løpet av noen korte, men hektiske sommermåneder gjennom flere år. Naturen tar landet tilbake, og sporene etter menneskene som drev hvalfangst og kokte olje ut av spekket blir etter hvert svakere og vanskeligere å tyde. Men hvis du legger øret mot vinden og lytter, kan du kanskje høre den fjerne lyden av hammerslag mot kobberkjeler, banking fra bøkkernes verksted, knirking i tauverk fra skipene i havna, fjerne stemmer og latter fra arbeiderne bøyd over ovnene under oljekokingen. Og kanskje hører du også den svake lyden av et rop som varsler at hvalen er på veg inn fjorden.