Hvalfangsten på Svalbard – Vest-Europas første «oljeeventyr»

På 1400-tallet begynner Europa å blomstre og landene vokser seg sterke. Borte er indre stridigheter, krig, kriser, pest og epidemier. Befolkningen øker og trekker inn til byene fra landsbygda. På 1500-tallet retter Europa blikket utover mot andre land og kontinenter, mot handelsmuligheter og nye salgsvarer. 200 år senere er Europa en verdensmakt. Europas politiske og økonomiske vekst danner bakteppet for hvalfangsten på Svalbard.

Det hele startet med Spania og Portugal som ledende sjøfartsnasjoner i Europa. De fant sjøveien til Østen og de oppdaget Amerika. De hadde monopol på handelen med disse enorme og rike landområdene. Men i Nordvest-Europa vokste nye sjøfartsnasjoner som England, Frankrike og Nederland fram. De ville inn på Spanias og Portugals enemerker. De unge sjøfartsnasjonene konkurrerte om handel og markeder. En nordlig sjørute til Østen kunne kanskje få dem på banen. En systematisk utforskning av de nordlige havområdene ble satt i gang.

Svalbard ble oppdaget av nederlenderen Barentsz i 1596. Rundt øygruppa ble det i årene etter rapportert om store mengder hval, sel og hvalross. Samtidig økte etterspørselen etter hval- og selprodukter i Europa. Europa trengte olje. Sjøfartsnasjonene fikk øynene opp for de rike ressursene i nord og begynte å lære kunsten å drive hvalfangst. Året 1612 markerer starten på den systematiske hvalfangsten på Svalbard. Sjømenn fra mange nasjoner kom til øygruppa for å utforske og høste av naturressursene. Drømmen om å finne sjøveien østover var fremdeles tilstede, men ikke lenger det primære mål. Nå var det Svalbard og hvalfangst det gjaldt.