Fangst på hav og is

«Men, dersom Besværligheter og et haardt Arbeide hærde legemet, og det, at have ofte seet Fare og ofte at have undgaat den, giver Mod og Tapperhed, saa bliver ingen strid om, at jo Hvalfangsten bliver den skole, hvor søeheltene dannes». (Pontoppidan 1785)

Fra midten av 1600-tallet trakk hvalen vekk fra fjordene og farvannene i nærheten av Svalbard. Hvalfangsten ble konsentrert til fangstskutene ute i havet og ved driviskanten.

Fangsten ute i åpent hav førte til endringer og tilpasninger på utstyr, båter og mannskap. Fangstmetoden var den samme som under den landbaserte hvalfangsten, men hvalen ble nå fanget i åpen sjø og flenset ved skipssiden. Hvalspekket ble enten kokt til olje ombord i fangstbåtene eller lagt på fat og kokt til olje når skipet kom hjem. Siden det ikke lenger var behov for spesialisert mannskap på land, ble bemanningen på skipene som hver vår dro nordover på fangst halvert.

Nå skjøt hvalfangsten virkelig fart. Etter hvert kom den til å omfatte store deler av Ishavet og skip fra de fleste sjøfartsnasjonene i Europa. Mange flere enn før deltok i fangsten. På slutten av 1600-tallet var trolig 2–300 hval- og selfangstskip hver sommer ute i isen øst for Grønland. Isflakene ble raskt til stinkende slakteplasser hvor råtnende kadaver langsomt gikk i oppløsning. Grønlandshvalen ble til slutt så hardt beskattet at bestanden brøt sammen. Hvalens på alle måter langsomme liv førte mot den sikre utryddelse i farvannet rundt Svalbard. I dag er det et meget sjeldent syn å se en grønlandshval her.

Svalbard som landområde mistet sin betydning. Det var ikke lenger kamp om de beste havnene, og spørsmålet om monopol og særrettigheter hadde ikke lenger betydning. De gamle landstasjonene gikk ut av bruk og begynte å forfalle. Ovnene ble revet, de brukbare materialene ble tatt med hjem og redskapene ble fjernet. Landet fungerte nå som nødhavn, samlingssted for hvalfangstskipene ved ankomst og hjemreise, og som gravplass. Mange steder på Svalbard finnes graver av menn som mistet livet i forbindelse med hvalfangsten på 1600- og 1700-tallet. Drivisbeltet var og er et farlig farvann, som sammen med de rådende vær- og vindforhold ofte gjorde seilasen utrygg. Langt flere skip forliste under denne fangsten enn det som hadde vært vanlig under den landbaserte fangsten.

«Wij bidde goede godt om een behouden reis
en een goe walvisvangst als wij komen in `ijs.
Wilt dan ons schip en volk door uwe hant beware
opdat wij o Heer behouden mooge vare».

We pray the good God for a safe journey
and a good whale catch when we’ve come into the ice.
Would then our ship and people protect through your hand
So we o Lord may sail safe.

Sitatet er hentet fra skipsjournalen på hvalfangstskipet Weltevreede i 1777. Kaptein Cornelis de Leeuw seilte under direktiv fra handelsmann Simon Beets med 7 slupper og 43 sjeler om bord med destinasjon Grønland (Svalbard red.anm.)