En tilværelse blant spekk, fett og olje

Lukta må ha vært forferdelig! Røyken lå over landskapet og stengte ute alle synsinntrykk. Fettet fra spekket må ha trengt inn i alle porer i huden som en egen form for impregnering. Hvalolja må til slutt ha ødelagt alle klærne. Tenk å arbeide, spise, drikke, sove og leve oppe i alt dette!

På mange måter er det vanskelig å forestille seg en tilværelse og en innstilling til livet som er så annerledes enn vår egen. Arbeiderne på hvalfangststasjonene jobbet i all slags vær. De holdt på så lenge det var nødvendig for å fullføre jobben med oljeutvinninga fra hvalspekket. De daglige gjøremål og tilværelsen for øvrig foregikk blant rester av råtnende hvalskrotter, avfall og gjørme fra regnvann, smeltevann og skitt som ikke trakk ned i bakken på grunn av permafrosten. Lukta fra hvaloljen i tønner og på fat, fra hvalkadavrene rundt omkring på stranda og fra ovnene må ha vært gjennomtrengende. Røyken fra ovnene lå tung over plassen, og klær og hud ble etter kort tid impregnert av hvalolje. Hverdagslivets utfoldelse på hvalfangststasjonene må i sannhet kalles et liv i spekk, fett og olje.

Men hvalfangerne var nok vant med stramme lukter fra åpne rennesteiner, søppel, skitt og avfall i byene rundt omkring i Europa. De fleste kom fra dårlige kår, og det var lite trolig at de grein på nesen av luktene på stasjonen. Eventyret lokket i nord og fristet mennesker til Svalbard: Tanker om godt utbytte fra rike jaktmarker, prestisje, ære og berømmelse blant slekt og venner hjemme. Her oppe fikk man god lønn, tak over hodet, mat og drikke. Og hvis fangsten var god, kunne man være så heldig og få en liten del av overskuddet. Tilværelsen som hvalfanger må ha vært bra sett med samtidens øyne. De mange løse gjenstandene som er gravd opp av jorda på flere hvalfangststasjoner tegner da også et bilde av mennesker som visste å slappe av og kose seg midt oppe i all lukt, røyk, fett og olje. Krittpipa ble jevnlig brukt og brennevinet ble jevnlig drukket. På fritida var de levende opptatt med forskjellige spill.

Men av og til har nok fått være nok. Klærne de hadde på seg var verdifulle. Gikk de i stykker, ble de lappet på til det ikke lenger var noe hjelp i å reparere dem. Likevel har jakker, bukser, luer og sko blitt kastet før de var utbrukte. I Smeerenburg er det funnet mange rester av klær som tydelig er kasserte. Kanskje ikke så rart når de er så fulle av hvalolje og fett at århundrer med naturlig nedbrytning ikke har hatt noen stor virkning. De er like hele og med like fine farger som den gang de ble kastet. Permafrosten og et kaldt klima er ikke den eneste grunnen til klærnes gode tilstand…