Svalbards planteliv

Goldt, nesten vegetasjonsløst landskap på nordsida av Palanderbukta. (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Kantlyng (Cassiope tetragona) er en karakterart i den mellomarktiske tundrasonen. (Bilde: Gunn Sissel Jaklin / Norsk Polarinstitutt)

Polarsoleie (Ranunculus sulphureus) er en fargeklatt i landskapet. (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Polarvieren (Salix polaris) på bildet er langt mer vanlig enn sin slektning rynkevieren (Salix reticulata). (Bilde: Lise Øvrum / Sysselmannen på Svalbard)

Rødsildra (Saxifraga oppositifolia) er blant de første plantene som blomstrer om våren på Svalbard. (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Harerug (Bistorta vivipara) i ei tue av fjellsmelle (Silene acaulis). Harerugen er prima rypeføde. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Colesdalen har frodig vegetasjon i dalbunnen med en veksling mellom mosetundra, fuktig myr og våtmarker. Nathorstfjellet ses i bakgrunnen. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Knoppsildre (Saxifraga cernua) er en av de mange sildreartene som finnes på Svalbard (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Frodig dvergbjørk fra Endalen ved Longyearbyen. Denne arten kan få økt utbredelse i fremtiden. (Bilde: Bjørn Frantzen / Norsk Polarinstitutts bildearkiv)

Vegetasjonen under fuglefjell er frodig. Her fra Vårsolbukt ved Bellsund. En vandring med turister her må legges til robuste områder (tørre, steinete og vegetasjonsfattige). Frodige og fuktige partier må ikke krysses eller stoppes opp i. (Bilde: Jørn Henriksen)

Reinrose (Dryas octopetala), Kongsfjorden. (Bilde: Inger Greve Alsos)

Vegetasjon som finner ly bak en gammel rygghvirvel av hval. Fra Diskobukta på Edgeøya. (Bilde: Kjersti Dale)

Svalbardvalmuen (Papaver dahlianum) er en karakterart for den arktiske polarørkensonen. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Få lavarter er så fargerike som raudberglaven (Xanthoria elegans). (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Rødsildre (Saxifraga oppositifolia) er blant de første plantene som blomstrer om sommeren på Svalbard. Her sammen med lav i Kinnvika på Nordaustlandet. (Bilde: Harald Faste Aas / Norsk Polarinstitutt )

Polarvier (Salix polaris) er Svalbards vanligste buskvekst. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Mosetundra nær Gravneset i Magdalenefjorden. Denne vegetasjonstypen er svært utsatt for tråkkskader. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt )

Planteartenes vekstmiljø og utbredelse på Svalbard er preget av store temperatursvingninger, kort vekstsesong, liten næringstilgang, vindeksponering og jordbevegelser som forårsakes av frost. De viktigste faktorene som bestemmer den geografiske fordeling av vegetasjonen, er temperatur, berggrunn, jordtekstur og topografi. På Svalbard tiner det øverst laget av permafrosten hver forsommer ned til en dybde på 30–150 cm. Dette gjør det mulig for planter å leve og søke næring. Tykkelsen av dette aktive laget er også avgjørende for drenering av nedbør og smeltevann. Variasjon i terreng og dreneringsforhold samt i snødekkets tykkelse og fordeling gjennom vinteren bidrar til variasjon i både vokseområder (habitater) og vegetasjon.

Vegetasjonen avspeiler klima i fortid og nåtid

Så tidlig som 10 000–11 000 år f. Kr. var det enkelte isfrie områder med sparsom vegetasjon langs kysten. Mellom 9000–2000 år f. Kr. ble det en varmere tidsperiode med en rikere vegetasjon. Torvlag funnet i Rosenbergdalen på Edgeøya er datert til denne tidsperioden. Ettersom mesteparten av øygruppen har vært dekt av is under siste istid, er det rimelig å anta at de aller fleste planter har innvandret i løpet av holocene (siste 10 000 år). Klimaet skiller seg fra det man har i andre arktiske områder på tilsvarende breddegrad. Så langt mot nord skulle det normalt ikke vært mye planteliv. Men Vest-Spitsbergenstrømmen som fører varmt sjøvann opp langs vestkysten, bidrar til et gunstigere klima. Det samme gjør varme luftstrømmer fra sør og vest. På østkysten strømmer kalde arktiske havstrømmer fra Polhavet.

Produktivitet, vegetasjonsbelter og mangfold

På Svalbard er andelen av landområder som har produktiv vegetasjon, liten. Mindre enn 10 prosent av landarealet har biologisk produksjon av betydning, og den biologiske produksjonen er ofte konsentrert i små områder. Sammenhengende vegetasjonsdekke finner vi i lavlandsområdene langs kysten og i de store, isfrie dalførene.

Vegetasjonen på Svalbard er i løpet av de siste 120 år kartlagt, beskrevet og inndelt på ulike måter. I dag anvendes bio-klimatiske kriterier for inndeling av Arktis. Svalbard deles inn i den mellomarktiske tundrasonen, den nordlig arktiske tundrasonen og den arktisk polarørkensonen . Soneinndelingen gjenspeiler en synkende gradient i gjennomsnittlig temperatur for varmeste måned fra + 5-7 °C for mellomarktisk tundrasone, + 3-5 °C for nordlig arktisk tundrasone til < + 3 °C for arktisk polarørkensone. Disse sonene kjennetegnes ved plantesamfunn (sonale vegetasjonstyper) definert av bestemte plante- og mosearter. Den sonale vegetasjonstypen for henholdsvis mellomarktisk og nordlig arktisk tundrasone samt arktisk polarørkensone er kantlyng-, snøfrytle- og svalbardvalmuesamfunn.

Pr. 2015 er det registrert 178 naturlige arter karplanter, 380–390 mosearter, 708 lavarter og >750 arter sopp på Svalbard. Sju av karplanteartene som er innført har klart å etablere faste bestander, men de er begrenset til bosetningene. Eksempler her er grasartene sølvbunke (Deschampsia cespitosa), seterrapp (Poa pratensis ssp. alpigena) og rødsvingel (Festuca rubra). I tillegg er det registrert 9 introduserte arter med en flyktig opptreden, som for eksempel tungras (Polygonum aviculare), småsyre (Rumex acetosella) og strandbalderbrå (Triplaurospermum maritimum). Totalt 68 av Svalbards plantearter er ikke kjent fra det norske fastlandet, men knytter Svalbard til russisk og grønlandsk Arktis. Tre arter er endemiske – dvs. at de finnes kun på Svalbard. Det gjelder svalbardmure (Potentilla nivea ssp. subquinata), svalbardsildre (Saxifraga svalbardensis) og svalbardsaltgras (Puccinellia svalbardensis). Som hovedregel begrenses det biologiske mangfoldet etter hvert som man beveger seg nordover. På Svalbard er artsmangfoldet lavt sammenlignet med fastlandet.

På Svalbard vokser mange arter som også finnes i de skandinaviske fjell, men også arter som er sjeldne eller ikke forekommer der. Eksempler er arter som snøgras (Phippsia algida), svalbardvalmue, snøstjerneblom (Stellaria crassipes) og polarsoleie (Ranunculus sulphureus) som alle er sjeldne i Skandinavia, men som er blant de vanligste på Svalbard. Med andre arter er det motsatt, de er sjeldne på Svalbard. Eksempler er fjellskrinneblom (Arabis alpina), polarblokkebær (Vaccinium gaultherioides), molte (Rubus chamaemorus), fjellkrekling (Empetrum hermaphroditum) og dvergbjørk (Betula nana). Motstykket til fastlandets krattskog av bjørk og vier er en lav, krypende vegetasjon som bare på de gunstigste stedene når en høyde på 25–30 cm. Eneste buskaktige vekst som oppnår noen størrelse, er dvergbjørk. Den vokser bare på noen få lokaliteter ved Isfjorden. De små vierartene polarvier (Salix polaris) og rynkevier (Salix reticulata) er også vanlige, men blir bare 2–5 cm høye.

Andre viktige miljøfaktorer og plantenes tilpasninger

To hovedgrupper av berggrunn dominerer på Svalbard. Den ene gruppen er av granittisk opprinnelse (eruptive og metamorfe) med mye silikatholdige mineraler som gir opphav til surt jordsmonn (lav pH). Den andre er av sedimentær opprinnelse hvor enkelte bergarter inneholder mye kalk som gir opphav til et basisk jordsmonn (høy pH). Vegetasjonens artssammensetning og grad av dekning påvirkes av hvorvidt jordmonnet har høy eller lav pH. Noen arter er tilknyttet kalkholding jord. Det gjelder for eksempel reinrose (Dryas octopetala), fjellrapp (Poa alpina) og gulsildre (Saxifraga aizoides). Andre planter er typisk for områder med surt jordsmonn. For eksempel kantlyng (Cassiope tetragona), lusegras (Lycopodium selago), vardefrytle (Luzula confusa) og snøstjerneblom (Stellaria crassipes).

Typisk for Svalbards mange plantearter er at de har særskilte tilpasninger (økologiske og fysiologiske) til et hardt og skiftende klima. Tueformede og teppedannende vekstformer, tett behåring, parabolformede blomster, elastiske rotsystem, vegetativ formering (ved utløpere og lignende) og miniatyrvekst er vanlige karaktertrekk utviklet for å takle livsbetingelsene i Arktis. De fleste artene er også flerårige fordi plantene vokser langsomt. Ofte er ikke en sesong nok til å bygge opp ressurser for blomstring og frøsetting. De få artene som er ettårige er da også småvokste, som for eksempel dvergsyre (Koenigia islandica), småsøte (Comastoma tenellum) og fjelløyentrøst (Euphrasia wettsteinii).

Viktige landskapsformer og vegetasjonsenheter

Rabber og rygger med lite snø blir tidlig snøfrie om våren. Her utsettes plantene for store påkjenninger i form av temperatursvingninger, ekstremt lys, vindeksponering og tørke. Habitatet kjennetegnes også ved en lang vekstsesong. Her finner vi et av de vakreste og mest interessante plantesamfunn på Svalbard; de såkalte reinroseheiene. I full blomst er disse et vakkert syn. Allerede tidlig i juni kan planter som reinrose, rødsildre (Saxifraga oppositifolia) og ulike arter av rublom starte vekstsesongen på rabbene. Områder med tykkere snødekke (snøleier) smelter seint frem og har desto kortere vekstsesong. Der snøen ligger lengst smelter ikke vegetasjonen frem før etter midten av juli, og plantene har bare noen få uker på seg for å gjøre unna vekst, blomstring og frøsetting. Dette er stedet for de små artene som for eksempel polarvier, harerug (Bistorta vivipara), dvergsoleie (Ranunculus pygmaeus) og sprikesnøgras (Phippsia concinna). Den korte vekstsesongen gjør at innavl, selvbefruktning og vegetativ formering forekommer hyppig.

De store, breie og snøfrie dalene i sentrale deler av Spitsbergen karakteriseres av plantesamfunn dominert av mosearter. Plantesamfunnene her fordeler seg langs en fuktighetsgradient fra relativt tørr mosetundra, via fuktig myr til våtmarker. Av høyere karplanter finner vi arter som polarreverumpe (Alopecurus borealis), polarkarse (Cardamine nymanii), snøull (Eriophorum scheuchzeri), svartull (Eriophorum triste), fjellbunke (Deschampsia alpina), tundragras (Dupontia pelligera), snøfrytle, polarsnelle (Equisetum arvense), tvillingsiv (Juncus biglumis), samt mange starrarter. I tillegg til fuglefjellvegetasjonen utgjør disse samfunnene de viktigste beiteområdene for rein og gjess på Svalbard.

Ved foten av fuglefjellene eller ved andre hekkeplasser for fugler er frodigheten stor. Her finner vi en mose-, gras- og urteflora som i utforming og antall arter overgår alt vi ellers finner på Svalbard. Plantearter som vokser her blir betydelig større enn sine artsfrender som vokser utenfor disse områdene. Dette gjelder arter som stivsildre (Saxifraga hieracifolia), tuesildre (S. cespitosa), knoppsildre (S. cernua), polarskjørbuksurt (Cochlearia groenlandica), fjellsyre (Oxyria digyna) og polarflokk (Polemoneum boreale).

Langs kysten, ved lagunene og elvedeltaene dannes en spesiell gruppe plantesamfunn; de såkalte strandenger. Samfunnene fordeler seg langs en saltgradient. Typiske arter som opptrer her er ishavsstarr (Carex subspathacea), isbjørnstarr (Carex ursina), teppesaltgras (Puccinellia phryganodes) og jøkelarve (Sagina nivalis). Artssammensetningen gir samfunnet en karakteristisk rød til rødbrun farge. På og rett innenfor strandvollene finner vi ofte den vakre dypblå østersurten (Mertensia maritima), ofte sammen med tette matter av strandarve (Honkenya peploides).

Fremtidsscenarier og trusler

En liste over sårbare og truede karplanter på Svalbard viser at av 50 truede arter befinner hele fem seg ved de varme kildene i Bockfjorden i Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. De indre fjordstrøkene på Spitsbergen, spesielt indre Kongsfjorden, Isfjorden og Van Mijenfjorden, utmerker seg med en spesielt rik flora. Mer enn 75 prosent av alle planteartene på Svalbard, inklusive karplantene, er representert i de indre områdene av disse fjordene.

Mangfoldet i floraen er nært knyttet til klima. Dersom de ytre vilkårene forandres, virker dette inn på plantelivet. I Arktis vil selv små forandringer av de ytre vilkårene kunne ha stor innvirkning på plantelivet – og i neste omgang dyrelivet. Endringer i klimaet står sentralt i dette bildet. Modellberegninger av fremtidig klima på Svalbard antyder et betydelig varmere klima med mer nedbør som følge av økende konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren. Pågående klimaendringer ventes å endre vegetasjonens utbredelse og artssammensetning som følge av innvandring og endrede konkurransebetingelser plantene seg imellom. I nær fremtid er det sannsynlige bildet at varmekjære planter som for eksempel dvergbjørk, fjellmarigras (Hierochloë alpina), fjellkrekling og polarblokkebær, vil øke sin utbredelse.

Der det er rein er reinbeiting og tråkk en betydningsfull økologisk faktor. Tråkk av både mennesker og rein skaper åpninger/brudd i vegetasjonen. Det kan også intensiv gåsebeiting gjøre. I neste omgang forårsaker vind at jorderosjon oppstår på tørre lokaliteter. På våte lokaliteter skjer det samme pga. vann og frost. Enkelte vegetasjonstyper er spesielt sårbare overfor visse typer menneskelig påvirkning. Den lave produksjonen fører til langsom gjenvekst der skade har skjedd. Permafrosten gjør at områder med sammenhengende vegetasjonsdekke er spesielt sårbare fordi skader ødelegger den isolerende virkningen, underlaget tiner og eroderes.

Vegetasjonsrike områder med mosetundra, myr og våtmarker er særlig sårbare for ferdselsskader. Dette gjelder også de bratte og frodige skråningene under fuglefjellene. Grupper av turister må derfor alltid ledes utenom slik vegetasjon. Vi anbefaler at man så langt som mulig følger tørre og mest mulig vegetasjonsløse områder når man leder turistgrupper på land. Vandringen blir kanskje snirklete, lite rettlinjet, men miljøvennlig.

Les mer på svalbardsflora.net.