Svalbards dyreliv

Dyrearter som lever under de ekstreme forholdene på Svalbard, har utviklet spesielle tilpasninger. Den største utfordringen er å skaffe mat nok for overlevelse og formering. Vinteren er flaskehalsen. Det er mørkt døgnet rundt og bakken er dekket av snø og is. Planteeterne har det tøffest. Få landlevende dyr klarer seg gjennom vinteren under slike forhold. Både svalbardrein, fjellrev og svalbardrype har en evne til å bruke sommeren og høsten til oppbygging av store reserver av kroppsfett som sikrer overlevelse selv om mattilgangen på vinteren er liten. De må tære på kroppsfettet for å opprettholde livsfunksjonene til neste sommer.

De fleste fugleartene som hekker på Svalbard, løser problemene ved å trekke sørover på seinsommeren/høsten. De tilbringer vinteren i strøk med gunstigere klima og bedre fødetilgang. Svalbardrypa er den eneste overvintrende, landlevende fuglearten. Av sjøfuglene er det normalt bare ærfugl, havelle og teist som overvintrer og da i lite antall i Svalbards kystnære områder. Ute i åpent hav finnes havhest og polarmåke. Permafrosten og den sparsomme vegetasjonen gir vanskelige livsvilkår for jordlevende pattedyr. Vi finner da heller ikke mus, lemen eller andre gnagere her oppe. Unntatt er forekomsten av den innførte arten østmarkmus som har sitt kjerneområde i de frodige, graskledde skråningene mellom Grumantbyen og Bjørndalen på Isfjordens sørside.

Landlevende pattedyr og fugler har en hektisk periode i sommermånedene juni, juli og august. Snøen er normalt borte i de lavereliggende kyststrøk, det er sol eller lyst døgnet rundt og temperaturen er såpass gunstig at de kan få fram unger. For selartene, isbjørn og sjøfugl som finner sin næring i sjøen, er havisen og algeoppblomstringen ved iskanten av stor betydning.

På Svalbard er det et nært samspill mellom livet i havet og livet på land. I hekkesesongen transporterer sjøfuglene store mengder næringsstoffer fra havet til fuglefjellene. Ett alkekongepar tilfører anslagsvis 1 kg fugleskitt til jordsmonnet i hekkekolonien i løpet av en sesong. Ikke rart da at det er ekstremt grønt og frodig under alle fuglefjell. Sjøfuglene spiller på denne måten en viktig økologisk rolle. De gjødsler jorda og bidrar til en frodig vegetasjon som kommer planteetere som rein, gjess og rype til gode. I neste omgang er økt tilgang på planteetere en fordel for fjellreven.

God lystilgang og forholdsvis høye temperaturer sommerstid skaper grunnlag for planteproduksjon og et rikt dyreliv både på land og spesielt i sjøen. Snøforholdene på land og forekomstene av is i fjordene betyr mye. Fuglefjell og bratte fjellskråninger blir tidligst snøfrie. Senere følger øyer og holmer på vestkysten og til sist de flatere tundraområder på strandflatene og innover i dalene. Trekkende gjess som ankommer fra midten av mai og utover trenger snøfrie beiteområder dersom det skal bli en vellykket hekkesesong. Så snart forholdene ligger til rette, starter de hekkingen. I år med ekstremt sein snøsmelting kan enkelte arter, for eksempel rødnebbterner og gjess avbryte hekkingen for å berge seg selv.

Fjordisen, som på enkelte steder ligger til sist i juni og inn i juli, er viktige områder for ringsel. Først under ungekastingen i mars/april og senere under hårfellingen i juni. Ringselene er også næringsgrunnlag for isbjørn og fjellrev. Forekomsten av fjordis er av betydning for hekkesuksessen til ærfugler og gjess. De starter nødig hekkingen før isbroene ut til øyer og holmer er borte. Først da kan de være rimelig sikre på at fjellreven ikke vil røve egg og unger. Overfor isbjørnen er de imidlertid hjelpeløse. Den svømmer med letthet ut og «støvsuger» slike hekkekolonier, med mislykket hekking for sjøfuglene som resultat.

Mangelen på busker og trær på Svalbard gjør at de fuglearter som hekker her, er henvist til å hekke på bakken, i steinurer eller i klipper og på fjellhyller. Større fugler plasserer reiret sitt helt åpent, mens mindre arter som snøspurv, plasserer det i bergsprekker, urer og lignende. Vadere legger reirene sine i tuer av vegetasjon eller i strandvegetasjon ovenfor flomålet.

Innfangede moskuskalver. Disse ble overført fra Grønland til Svalbard i 1929. (Bilde: Hans Rekdal / Norsk Polarinstitutts bildearkiv)

Pattedyr

I alt 19 arter av marine pattedyr kan påtreffes på Svalbard. Dette inkluderer isbjørn, hvalross, 5 arter ekte seler og 12 hvalarter. Av disse har isbjørn, hvalross, ringsel, storkobbe og steinkobbe samt hvithval, narhval og grønlandshval tilhold på/ved øygruppen året rundt. De andre artene er på sporadisk besøk når fødetilgangen i Svalbards farvann er gunstig - dvs. på sommeren.

Av landlevende pattedyr finnes bare tre arter – svalbardrein, fjellrev og østmarkmus. Den sistnevnte arten ble mest sannsynlig innført til Svalbard med dyrefor til det russiske gruvesamfunnet Grumantbyen. Andre arter er forsøkt innført til Svalbard, men uten at de har klart å etablere seg i levedyktige bestander. Dvs. at de nå er dødd ut. Dette gjelder polarhare, hare og moskus. Husmus sees også med ujevne mellomrom i bosetningene, men varierer i antall.

Her følger en kort omtale av noen av de artene vi kan møte langs Svalbards kyster. (For nærmere omtale vises til Norsk Polarinstitutts håndbok Fugler og pattedyr på Svalbard / Birds and Mammals of Svalbard.)

Isbjørn

Et møte med kongen av Arktis står vel kanskje øverst på ønskelista til turisten som besøker Svalbard. Isbjørnen ble tidligere hardt beskattet ved jakt og fangst. I 1973 ble den totalfredet. Gjennom en felles norsk/russisk bestandstelling ble bestanden for Svalbard og Frans Josef Land inkludert drivisen, i 2004 beregnet til ca. 3000 dyr. Isbjørn kan dukke opp overalt på Svalbard, men sommerstid er den hyppigst å se på de nordvestre og nordre deler av Spitsbergen, på østkysten og på Nordaustlandet med omkringliggende øyer. På sommeren ses den ofte ved brefronter fordi mange sel har tilhold der. Isbjørnens liv er sterkt knyttet til sjø og havis, og den er en god svømmer. I 2005 ble det dokumentert at ei binne med satellittsender hadde svømt over Storfjorden på ett døgn. Dette er en strekning på minst 70 kilometer. Mange isbjørner følger med iskanten nordover på sommeren. Andre derimot, har den strategi at de blir igjen på fastlandet og sulter seg gjennom sommeren. Hvis de da ikke legger seg etter sjøfuglegg og -unger eller er så heldige at de finner et strandet hvalkadaver. Da kan mange isbjørner samles på ett sted.

Husk at det ikke er tillatt å forfølge, oppsøke eller lokke til seg isbjørn. Den har liten respekt for mennesker og farlige situasjoner kan raskt oppstå dersom man kommer for nær. Nesten årlig blir isbjørn avlivet på Svalbard i tilknytning til konfrontasjoner med mennesker eller ut fra sikkerhetshensyn ved bosetningene. Å observere isbjørn på distanse mens du står trygt på båtdekket er klart å anbefale fremfor et møte på nært hold på land eller i lettbåt. Binner med årsunger er ekstra sky og sårbare. Hold avstand til disse enten det er på land eller i isen.

Hvalross hann som hviler på et isflak i Kongsfjorden. (Bilde: Marte Lundberg / Norsk Polarinstitutt)

I sjøen har hvalrossen full kontroll og beveger seg utrolig raskt. Hold avstand til hvalross i vannet, enten du er i lettbåt eller kajakk. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Hvalross

Svalbard og Frans Josefs Land har en felles hvalrossbestand. Hvalrossen ble fredet i 1952. Da var bestanden på Svalbard nede i bare noen få hundre dyr. Tellinger gjort sommeren 2006 indikerte at Svalbard hadde en bestand på ca. 2500 dyr. En senere telling gjort i 2012 viste en bestandsøkning. nå ble antall dyr estimert til 3900. Alt overveiende er dette hanndyr, men i øst er det et økende innslag av hunndyr med unger. Hvalrossene er sosiale dyr og opptrer ofte i flokk både når de leter etter muslinger på havbunnen og når de legger seg på tørt land for å hvile eller under hårfelling. Finnes det isflak eller fastis, legger de seg på denne.

På land kan hvalrossen synes uforstyrret av folks nærvær. Flokker med hanndyr er i så måte mer robuste enn hunndyr med unger. Uansett bør en aldri gå helt innpå flokker på liggeplasser. Vær oppmerksom på at hvalrossen er en god svømmer og kan angripe gummibåter og kajakker i sjøen.

Ringsel

Ringselen finnes i hele Arktis og er den mest utbredte og vanligste sel her nord. På Svalbard er bestanden anslått til ca. 100 000 dyr. Dens evne til å holde pustehull i fastis åpne året rundt gjør at den har større utbredelse enn noen annen arktisk selart. Ringselen er liten. Voksne dyr blir mellom 50 og 100 kg. Ringselen har navnet etter det ringformete mønsteret i pelsen. Ringselen er avhengig av sjøis ved fødsel av unger, under hårfellingen i perioden mai-juli og ved vanlig hvile. I hårfellingsperioden kan selene ligge tett i de fjordene som har rester av fastis. Når hårfellingsperioden er over, sprer ringselen seg. Mange trekker nordover til iskanten, mens andre lever i de frie vannmassene (pelagisk). Her er de i stand til å dykke ned til 500 meters dyp. I cruisesesongen observeres kanskje oftest ringselene svømmende i åpent vann. Ringselen er sårbar for et endret klima.

Hvilende storkobber. Den forreste er oppmerksom på inntrengeren. Nærmere bør du ikke gå med båt. (Bilde: Lise Øvrum / Sysselmannen på Svalbard)

Storkobbe

Storkobben er den største av de ekte selene på Svalbard. Hunnen kan om våren nå en vekt på 425 kg om våren, mens gjennomsnittsvekta på voksne dyr på årsbasis er 250–300 kg. Hannen er minst. De foretrekker områder med grunne farvann med drivende pakkis. På Svalbard teller bestanden flere tusen dyr. Den kan påtreffes i de fleste fjorder, der den i hovedsak legger seg opp på isflak for å hvile. I områder der den ikke jaktes på, kan den være svært tillitsfull. Hårfellingsperioden for storkobben er juni. Da kan mindre grupper av storkobbe sees på de isflakene som finnes igjen inne i fjordene. De er derfor et populært mål for fotograferende turister i lettbåter. Mange fristes til å gå helt opp til storkobber på isflak, men en bør holde en viss avstand og unngå å uroe dem unødig.

Steinkobbe

På Svalbard finnes verdens nordligste bestand av steinkobbe. Den telte ca. 1800 dyr i 2010. Steinkobbenes hovedtilholdssted er ved Prins Karls Forland, men på sommeren kan de påtreffes andre steder langs Spitsbergens vestkyst og opp til nordvest-hjørnet. Steinkobben veier mellom 80 og 100 kg. Steinkobbene er sosiale seler som operer i små grupper. Ofte legger de seg oppe på skjær eller i steinfjæra på fjære sjø.

Av andre selarter som kan påtreffes på Svalbard, men som ikke betegnes som stedegne kan nevnes grønlandssel og klappmyss.

Grønlandshval

Det er få forunt å få se denne saktesvømmende kjempen. Grønlandshvalen kjennetegnes ved at den er stor og bred, mangler ryggfinne og har et buet hode. Lengden er 14–18 m, med hunnen som den største. Grønlandshvalens blåst er v-formet. Grønlandshvalen er den eneste av bardehvalene som holder seg i arktiske farvann hele året, der de er nært knyttet til iskanten. Svalbardbestanden er svært liten og antallet ukjent. Observasjoner er sjeldne. Dette skyldes at arten på det nærmeste ble utryddet da hvalfangsten var på det mest hensynsløse på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Det vakte sensasjon da en grønlandshval viste seg i Adventfjorden sommeren 2006. I senere år har det vært flere observasjoner årlig. Grønlandshvalen har vært totalfredet på Svalbard siden 1939.

En flokk hvithvaler patruljerer langs land. (Bilde: Einar Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Hvithval

Dette er en hvalart det er gode muligheter for å få se på Svalbard. Hvithvalen er en middels stor tannhval. Hanner blir opp til 4,5 m lange og kan veie opptil 1500 kg. Hunnene er noe mindre. Ved fødselen er ungen lysegrå. Hvite blir de først ved 7 års alder for hunner og 12 år for hanner. Antall hvithvaler på Svalbard er ukjent. Hvithvalen er en sosial art. De finnes alltid i flokker svømmende langs land. Hannene danner egne flokker, mens hunner, unger og ungdyr holder sammen i andre flokker. På Svalbard holder flokkene seg nært kysten, men beveger seg også inn i områder med tett pakkis. De holder seg ofte langs brefrontene på sommeren fordi næringstilgangen der er god.

Narhval

Det mest påfallende ved narhvalen er hannens opptil 3 meter lange spiralsnodde spyd/tann som vokser fremme på hodet. Denne tannhvalen kan nå en lengde på opp til 5 meter og veie opptil 1600 kg. Som hvithvalen mangler også narhvalen ryggfinne, men har en tydelig ryggkam. Narhvalen påtreffes normalt oppe ved iskanten. De fleste observasjoner blir gjort i fjordene på Nordaustlandet og i Hinlopenstretet. Narhvalene er sky og trekker raskt unna båter. De er derfor vanskelig å observere. Som for hvithvalen opptrer narhvalen sommerstid i flokker bestående av bare hanndyr eller hunndyr med unger og ungdyr.

Andre arter av hvaler som kan påtreffes i Svalbards farvann er:
Blåhval (flere observasjoner årlig), finnhval, knølhval, vågehval, spermhval, nebbhval, spekkhogger, grindhval og kvitnos. Av disse er det bare vågehvalen det i dag tillates en kvotefangst på. De andre er totalfredet.

Beveger vi oss inn på land er det tre arter landpattedyr som forekommer på Svalbard.

Under hårfellinga på forsommeren ser svalbardreinen underlig ut. (Bilde: Lise Øvrum / Sysselmannen på Svalbard)

Reinsbukk ved Ny-Ålesund. (Bilde: Anders Skoglund / Norsk Polarinstitutt)

Svalbardrein

Svalbardreinen er en art det kan gis turistgaranti på å få se, også på nært hold (i alle fall i Longyearbyen). Den er en egen underart av rein og den finnes bare på Svalbard. Den har et underlig utseende med sine korte bein, korte hals, et lite hode med kort snute og en tykk pels. Hos svalbardreinen er bukkene større enn simlene. Svalbardrein finnes stort sett over hele Svalbard der det er vegetasjon og næringsforhold til å overleve. Bestanden antas å være på over 10 000 dyr. På Nordenskiöld Land og i Reindalen samt på Edgeøya og Barentsøya finner vi de tetteste bestandene. Vinterstid lever reinen på fjellrygger og platåer med lite snødekke, men med sparsom vegetasjon. På forsommeren trekker den ned i lavereliggende områder, ned på strandflatene/flyene, dalbunnene og under fuglefjellene der den kan ete seg feit på frodig, næringsrikt beite. Reinen kalver i første halvdel av juni. Da går simlene spredt og er svært vare for forstyrrelser. Det beste rådet for å få nærkontakt med voksen rein er å sette seg ned på lésiden av reinen og la reinen oppsøke deg. Reinen kan mange steder virke nysgjerrig og tam, men er andre steder svært sky.

Ei fjellrevtispe løper innover land for å gjemme unna ett hvitkinngåsegg. På fjære sjø ble en liten holme med flere reir helt plyndra. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Fjellrev

Fjellreven er på fastlandet en truet art, men Svalbard har en stor bestand av fjellrev. Muligheten for et nærmøte med arten er stor langs kysten. Den finnes i dag så å si over hele øygruppen, også på Bjørnøya der den har reetablert seg i de senere år. Fjellreven har korte bein, kort snute, korte runde ører og en liten kropp omgitt av en varm isolerende pels. Potene er hårkledde under. Alt dette for å minimalisere varmetapet vinterstid. Reven finnes i to fargevarianter – blårev og hvitrev. Hvitreven er hvit om vinteren, mens fargen går i brunt og gult om sommeren. Blåreven er mørkebrun/blå hele året. Fjellreven lever i to ulike typer områder − kyst og innland. På kysten lever den nært knyttet til fuglefjellene. Her har den mat i overflod i form av egg og unger av ærfugl, gås og sjøfugl. Mye mat hamstres i påvente av en lang og hard vinter. I innlandet er mattilgangen mindre og her betyr ryper, vadefugler, rein og gjess mest for mattilgangen. Revene parrer seg i tiden februar–april. Ungene (normalt 5–6) fødes i mai/juni i hi som ligger i sandbakker eller under steinblokker. Hiene finnes ofte i tilknytning til fuglefjell. Når ungene blir 3–4 uker gamle begynner de å leke utenfor hiet. Forstyrr ikke fjellreven ved hiet og husk faren for rabies! Fjellreven er også hovedvert for parasitten Echinococcus multilocularis (også kalt revens dvergbendelorm), som kan smitte til mennesker og være helsefarlig. Smitte overføres via revens ekskrementer.

Fugler

For cruiseturisten vil kanskje et møte med Svalbards fauna domineres av sjøfugl. Vi vil her gi en kort presentasjon av noen av de mest karakteristiske artene:

Smålom med unge. (Bilde: Georg Bangjord / Norsk Polarinstitutts bildearkiv)

Smålom

I områder med mindre vann og tjern og åpne tundralandskap langs kysten er denne arten vanlig å treffe på. Den er lett kjennelig på fluktprofilen med en hals som peker svakt nedover og hodet pekende noe oppover og sin høye og monotone lyd «kah kah kah». Når den ligger på vannet utstøter den høye og klagende rop «eeaaooh», som mange synes er uhyggelige. Smålomen finnes over det meste av Svalbard, men er mest vanlig på Vest-Spitsbergen, Bjørnøya og Tusenøyane.

Havhester av den mørke/grå varianten. (Bilde: Jørn Henriksen)

Havhest

Havhesten er den av sjøfuglartene cruiseturisten garantert vil få nærmøter med. På Svalbard finnes havhesten i to fargevarianter. Den mørke/grå er den vanligste, mens den lyse er mest vanlige sør i Atlanteren. Havhesten er en ekstremt god flyger og den seiler på nesten urørlige vinger langs land, over havflaten eller langs skutesida. Havhesten hekker i et stort antall fuglefjell på Svalbard. Den besøker hekkeplassene allerede i februar. De fleste ligger ved kysten eller i fjordene, men det finnes også kolonier inne i landet og på nunataker.

Kortnebbgås

Dette er den største og mest tallrike av de tre gåseartene som fins på Svalbard. På Svalbard hekker kortnebbgåsa i hovedsak på Spitsbergen. I de østre deler er de fåtallige, mest sannsynlig pga. sein snøsmelting. Kortnebbgjessene ankommer Svalbard fra midten av mai fra vinterkvarterene i Belgia, Nederland og Danmark. Underveis raster de og feiter seg opp i Trøndelag og i Vesterålen. De forlater Svalbard i september/oktober. Kortnebbgåsa hekker på øyer og holmer, men også ved foten av skråninger under fuglefjell eller ved elvejuv. De er svært sårbare for forstyrrelser i hekketida. Skremmes gåsa av eggene, er fjellrev eller polarmåke der raskt og røver reiret for egg. Når eggene klekkes sist i juni, forlater de 3–5 ungene reiret og begir seg ut på vandring med foreldrene. I juli måned skifter (myter) voksenfuglene sine håndsvingfjær og er i en periode på flere uker ute av stand til å fly. Da kan store flokker av kortnebbgjess med unger påtreffes nært elver og vann inne i de store dalførene der de kan slippe unna fjellreven. Kortnebbgåsa er langt bedre i stand til å beskytte seg mot fjellrev enn hvitkinngåsa som reven ikke sjelden lykkes å ta på reiret under ruginga. Svalbardbestanden har vært økende. I vinterområdene i Danmark, Belgia og Nederland ble det telt 76 000 gjess vinteren 2013/2014.

Tusenvis av hvitkinngjess og kortnebbgjess raster i Adventdalen etter ankomst på våren. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Hvitkinngås

Historien om hvitkinngåsa er en historie om vellykket forvaltning. Fra å være redusert til bare ca. 300 individer etter siste verdenskrig er den gjennom fredning og vern av hekke- og overvintringsområder økt sterkt i antall. Svalbardbestanden ble i 2013 estimert til å være på 31 500 gjess. Hvitkinngåsa ankommer øygruppen tidlig i mai via Helgeland og hekker på øyer og holmer og i bratte fjellskrenter på Vest-Spitsbergen og på Tusenøyane. De forlater Svalbard i august/september. Etter at ungene er klekt ut, svømmer gåsefamiliene inn til områder med frodig vegetasjon der de kan feite seg opp utover sommeren. Hvitkinngåsa er også ute av stand til å fly i myteperioden og samler seg da i flokker i ferskvann eller på sjøen. Slike flokker er vare for forstyrrelser.

En flokk ringgjess under mellomlanding på Prins Karls Forland underveis til Øst-Grønland. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Ringgås

Dette er den minste og fåtalligste av gåseartene på Svalbard – ja faktisk av trekkende gåsebestander i verden! Opprinnelig var ringgåsa den mest tallrike gåsa på Svalbard med en anslått bestand på ca. 500 000 gjess. Hard beskatning først på 1900-tallet reduserte bestanden dramatisk. I 2013 ble det estimert å være bare ca. 6 800 gjess i overvintringsområdet i England og Danmark. Tallet inkluderer gjess som hekker på Øst-Grønland og på Frans Josef Land. Ringgjessene ankommer Spitsbergen i månedsskiftet mai/juni og har flere rasteplasser opp langs vestkysten. En av de er Fuglehuken lengst nordvest på Prins Karls Forland. Her raster flere gjess som fortsetter trekket videre over Framstretet til hekkeplasser på Nordøst-Grønland. De fleste ringgjessene på Svalbard hekker på Tusenøyane, men en del hekker også nord på Spitsbergen.

Ærfugl

Også ærfuglen har tidligere vært gjenstand for hard beskatning ved jakt og ved egg- og dunsanking. Dette førte til en nedgang i bestanden og totalfredning i 1963. Hekkebestanden på Svalbard er i dag estimert til å være mellom 13 500 og 27 500 par. Ærfuglen hekker i tette bestander på øyer og holmer på vestkysten, nord på Svalbard og på Tusenøyane. Ellers finnes den spredt hekkende over det meste av øygruppen. Som gjessene er ærfuglen svært sårbar for forstyrrelser i hekketida og skremmes den av reiret vil ofte eggene røves av fjellrev, tyvjo eller polarmåke. På noen steder kan også isbjørn spolere hekkesesongen ved å røve alle reirene den finner på øyene. Mange av ærfuglens viktigste hekkeområder ble vernet i 1973 og der er det ferdselsforbud i hekketida.

Rypesteggen er på sitt vakreste i april/mai. Høna ligner på steggen, men mangler den store, blodrøde øyekammen og den markerte, svarte tøylen/streken fra nebbrot til øye. Om sommeren er høna brunspraglete. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Svalbardrype

Svalbardrypa er den eneste landlevende fugl som overvintrer på Svalbard. Den finnes spredt over det meste av øygruppen. Størst rypetetthet er det sentralt på Spitsbergen hvor planteproduksjonen er størst. Svalbardrypa er en underart av fjellrype og er på mange måter lik denne i adferd og utseende. Hannen (steggen) okkuperer et territorium i mars/april og forsvarer dette ved fluktspill og en rapende lyd. Steggen kan ofte ses sittende på en stein eller forhøyning i terrenget mens den vokter territoriet sitt. Innenfor dette området legger høna sine 9–11 egg. Så snart ungene klekkes ut, forlater de redet og begir seg ut på vandring. Allerede etter 10–12 dager er de i stand til å fly, men holder sammen med høna i 10–12 uker til.

Fjæreplytt

Fjæreplytten er den mest vanlige vadefuglen på Svalbard. Den er unnselig på farge, spettet i brunt, svart og grågult. På Svalbard finnes den hekkende på tørr tundra over det meste av øygruppen. Totalt antall er anslått til mellom 2 000 og 10 000 par. Den er en trekkfugl som kommer i midten av mai og forlater øygruppen i august/september for å overvintre i flokker på kysten fra Tromsø og sørover til vestkysten av Sverige. På sommerstid ses de ofte rastløst letende etter føde i fjæra. Reiret legges på tundraen, og en rugende fjæreplytt er nærmest umulig å oppdage. Støkkes den fra reiret eller hvis man kommer for nært ungene, spiller fjæreplytten skadet, spiler ut vingene og lokker en inntrenger vekk ved å løpe bortover bakken. Dette virker effektivt blant annet på fjellrev.

Hos polarsvømmesnipa er hunnen den mest fargerike. (Bilde: Marie Lier)

Polarsvømmesnipe og andre vadere

Polarsvømmesnipa er en fasinerende vader med sin fargerike fjærdrakt i rødt, svart, gulbrunt og hvitt. Hunnen er den største og mest fargerike. Hannen tar seg av ruging og ungestell. På samme tid kan hunnen pare seg med en annen hann og legge et nytt kull egg i et annet reir. Svømmesnipa er flott å se på der den svømmer rundt i små dammer og sparker opp byttedyr (insektlarver og krepsdyr) med beina. På Svalbard finnes polarsvømmesnipe hekkende parvis eller i små kolonier over det meste av øygruppa. De trekker sørover allerede fra midten av juli.

Andre vadere som kan påtreffes på Svalbard og observeres av den fugleinteresserte er:
Sandlo, sandløper, myrsnipe og steinvender.

Storjoen er en ganske ny art på Svalbard og den største av joene. (Bilde: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt)

Tyvjo og storjo

De fleste sommerturister på Svalbard stifter bekjentskap med tyvjoen enten ved at den stuper mot inntrengeren dersom denne kommer for nært reir eller unger, eller den observeres jagende etter ei krykkje for å få den til å gulpe opp den maten den har i nebbet eller spiserøret/magesekken. Tyvjoen og dens større slektning storjoen er mesterflygere og har spesialisert seg på å stjele mat fra andre sjøfugler, spesielt krykkje og polarlomvi. I innlandet lever den av åtsler og egg og unger av andre fugler. Tyvjoen finnes i to faser - en lys og en mørk. Den lyse er den mest vanlige på Svalbard.Tyvjoen hekker spredt over øygruppen som enkeltpar. Storjoen er betydelig større enn tyvjoen og er en ny art på Svalbard. Den ble første gang registrert hekkende på Spitsbergen i 1976. Storjoen øker i antall både på Svalbard og fastlandet. På Svalbard er det nå mellom 300 og 500 par. Den er i stand til å ta voksne polarlomvier i lufta og avlive de på vannflata. Føden er fisk og sjøfugl. På avstand har den utseende som en stor måke, brunspettet av farge og med kvite felt på undersiden av vingene. Den er vanligst å se på Bjørnøya og på vestkysten av Spitsbergen. To andre arter joer kan også ses på Svalbard – fjelljo og polarjo. Den siste er ikke uvanlig å se i de østre deler av Svalbard. Alle joene er trekkfugler.

Polarmåke

Polarmåka er den største av måkene på Svalbard og nærmest som en rovfugl å regne, spesielt i fuglefjellene. Den observeres ofte når den sitter på utspring og klipper ved fuglefjellene og holder vakt ved eget reir. Den er også rask til å finne åtsler og dukker for eksempel umiddelbart opp på slakteplassene under reinsjakta. Polarmåka hekker over hele Svalbard enten enkeltvis som par eller i små kolonier. Den opptrer som en rovfugl og tar enkelt voksne alkekonger i lufta og unger av polarlomvi og lomvi når de hopper fra hekkehylla og seiler ut over sjøen. Ettersom den er øverst i næringskjeden, er polarmåken sterkt påvirket av miljøgifter som for eksempel PCB.

Krykkje

Krykkja er den mest tallrike av alle måkeartene på Svalbard (og også på verdensbasis) med sin bestand anslått til ca. 270 000 par. Bestanden er spredt på ca. 215 kolonier. Størrelsen på krykkjefjellene varierer fra et titalls par opp til titusener av par. På leting etter mat opptrer de oftest i flokk og de er lett kjennelige på lyden - en mjauende «kitt-i-vææik, kitt-i-vææik».

Ismåkene er blant de vakreste fuglene på Svalbard Bestanden har gått kraftig tilbake de siste tiår. (Bilde: Georg Bangjord)

Ismåke

Ismåka er av mange sett på som den flotteste av måkene på Svalbard. Den er primært en åtseleter som ofte observeres ute i isen på åtsler etter isbjørnens måltider. Men den kan også ses ved hundegårder eller kloakkutløp inne i bosetningene. Ismåkens status på Svalbard er usikker. Det er mistanke om at bestanden her har hatt samme tilbakegang som i arktisk Canada der overvåkning har vist en reduksjon i bestanden på 80 prosent siden 1980-årene. På Svalbard hekker den spredt i kolonier i innlandet på Spitsbergen, Nordaustlandet og på Kong Karls Land. I alt 44 kolonier var en gang kjent. En felles norsk/russisk registrering av hekkebestanden ble gjort i 2006. På Svalbard ble det registrert ismåke på 15 lokaliteter og ca. 200–250 par ble estimert hekkende. I dag estimeres bestanden til 1 000–1 500 par.

Rødnebbterna er en tøffing, ingen tvil om det. (Bilde: Gunn Sissel Jaklin / Norsk Polarinstitutt)

Rødnebbterne

De fleste turister som besøker Svalbard på sommerstid stifter bekjentskap med rødnebbterna når den hissig stupbomber inntrengere som kommer for nært reir eller unger. Ternas aggresjon er lett forståelig. Den vil sikre vellykket ungeproduksjon etter å ha kommet den lange veien fra Antarktis for å reprodusere seg i en kort arktisk sommer. Unngå derfor å gå inn i eller å ta tilhold ved slike kolonier. Den forekommer over hele Svalbard, men er mest tallrik på vest- og nordsiden av Spitsbergen. Bestanden er anslått til å være mindre enn 10 000. Vanligvis hekker den i kolonier på opptil flere hundre par. Disse legges i eller ved strandsonen.

Lomvi og Polarlomvi

De store fuglefjellene inneholder ofte en av disse artene. De er til forveksling like, men lomvien skilles lettest fra polarlomvien på et lengre og rettere nebb uten den hvite stripen ved basis av overnebbet. Lomvien har også mørke striper i det hvite på sidene. Bjørnøya er det viktigste hekkeområdet for lomvien, som har en mer sørlig utbredelse enn sin slektning. Lomvien hekker i et antall på opptil flere titusener tett i tett på hyller i store steile fuglefjell. Lodde er hovedføden. Når de er ca. tre uker gamle, i siste halvdel av juli, foretar ungene en synkronisert hopping fra reirhyllene hvor de på stive vinger forsøker å seile utover sjøen uten å bli tatt av polarmåke, fjellrev eller andre predatorer. Dette er en kritisk periode og turister bør holde avstand til fuglefjell i denne «ungehoppetida». Total bestand av lomvi er anslått til 100 000 par.  Polarlomvien er rent svart/hvitt i fargene. Den er en av de mest tallrike sjøfuglarter på Svalbard og er spredt over hele øygruppen i 142 kolonier. De største koloniene med hundre tusen par hver finnes sørøst på Spitsbergen, på Hopen og Bjørnøya. Den totale bestanden er anslått til 850 000 par.

Svermende flokker av alkekonger ei natt tidlig i juni nord for Hornsund. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Alkekonge

Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene. Når de første flokkene ankommer Svalbard i april, blir det raskt liv langs kysten. Alkekongene flyr i synkronisert flukt til og fra hekkeplassen, mens titusener ligger ute på sjøen i store flokker og beiter. Den som har opplevd sverming utenfor store kolonier i juni måned, kan ikke glemme synet og støyen av svermende alkekonger. Alkekongen lager mye støy og dette er bakgrunnen for tilnavnet «tromsøværing». Alkekongen er den mest tallrike fuglen på Svalbard, anslått til mer enn 1 million par. Den finnes spredt over det meste av øygruppen, men hovedtyngden er i de sørvestre og nordvestre delene av Spitsbergen. Totalt er 207 kolonier kjent.

Lunden kalles med rette også sjøpapegøye. Kanskje vår vakreste sjøfugl? (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

Lunde

En siste sjøfugl som må nevnes, er lunden, også kalt sjøpapegøye pga. sitt fargerike nebb. Lunden er på Svalbard på det nordligste av sin utbredelse og er fåtallig (usikkert anslått til ca. 10 000 par). Bare ca. 50 kolonier er kjent, fra Bjørnøya i sør og opp langs vestkysten av Spitsbergen og til Sjuøyane i nord. De har reir i bergsprekker og hulrom mellom steiner. På Svalbard kan de ikke grave ut reirganger slik de gjør i koloniene på fastlandet.

Snøspurven er Svalbards eneste sangfugl. Bildet viser en hannfugl. Bildet er fra slutten av april og han er iferd med å skifte til sommerdrakt. (Bilde: Georg Bangjord)

Snøspurv

Beveger vi oss inn på landjorda møter vi snøspurven. Den er Svalbards eneste sangfugl. Naturen våkner til liv når den kommer tilbake i april måned og spiller opp med sin fantastiske lerkelignende sang i konkurranse med snøskuterstøy og andre menneskeskapte lyder. Snøspurven er den nordligst forekommende spurvefugl i verden. Snøspurven hekker over det meste av Svalbard. Den forekommer så vel ute ved kysten som i innlandsstrøk og også inne i bebyggelsen hvor den finner steder å bygge reir. Hovedføden er insekter. I august/september forlater den Svalbard og trekker helt ned til de russiske stepper nord for Det Kaspiske Hav og Kasakhstan for å overvintre.