Svalbards historie

Kart fra 1600-tallet over det da kjente Spitsbergen. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Der hvor vekster og dyr viste vei, fulgte menneskene etter. Gjennom 400 år har menneskene satt sine spor etter seg i Svalbards barske, eksotiske og ekstreme landskap. De fysiske restene etter deres tilstedeværelse er fortellende fragmenter av en fortid, spor etter aktiviteter som har foregått under forhold som ligger helt på grensen av det menneskelig mulige.

Svalbard ble oppdaget av den nederlandske sjøfareren Willem Barentsz på leting etter Nordøstpassasjen og sjøveien til de krydderproduserende landene i Asia i 1596. Tidligere menneskelig tilstedeværelse på øygruppa er ikke påvist. Barentsz oppdagelse av øygruppa, og menneskenes inntreden i Svalbards økosystem, dannet opptakten til en 400 års historie basert på menneskenes utforskning og utnyttelse av naturressursene på land og til sjøs. Tidvis ble det drevet rovdrift på ressursene. Resultatet av hvalfangsten på 16- og 1700-tallet endte eksempelvis i totalt sammenbrudd i bestandene av grønlandshval i havområdene rundt Svalbard.

Svalbard har hele tiden vært en arena for å hente ut råmaterialer. Disse ble høstet av mennesker fra mange nasjoner. Råvarene fikk først verdi gjennom omsetningen i det internasjonale markedet sørover i Europa. 400 år med internasjonal aktivitet har etterlatt seg kulturminner som er unike i norsk sammenheng. Disse kan betraktes som en internasjonal kulturarv. Høsting av ressursene og utforskning er fremdeles grunnlaget for menneskenes tilstedeværelse på øygruppa.

Hvalknokkel på stranda – ifølge franske Lèonie d`Aunet, 1838, hvite og uhyggelige levninger etter en utdødd kjempeætt i et øde land. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard )

Oversikt over Smeerenburg i 1980. Smeerenburg var nederlendernes hovedstasjon mens hvalfangsten foregikk inne i fjordene på Svalbard i første halvdel av 1600-tallet. Hvalfangststasjonene lå nær hvalforekomstene i fjorden, hadde en god havn med god ankerbunn og gode av- og tilseilingsmuligheter. Det siste var spesielt viktig for 1600-tallets tungt manøvrerbare farkoster. På bildet skimtes teltleiren og arbeidsbrakken fra den arkeologiske undersøkelsen av stasjonen i 1980. (Bilde: Dag Nævestad)

Slakteplass for hvalross med snutekappet hvalross. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Gallionsfigur funnet sommeren 2000 ved Poolepynten, Prins Karls Forland. Gallionsfiguren viser ei løve med krone. Derfor kan vi bestemt si at den er ca 400 år gammel og prydet baugen på ei hvalfangstskute. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard )

Luftskipet «Norge» svever over Ny-Ålesund før kursen settes for Nordpolen i 1926. Ekspedisjonen ble ledet av Roald Amundsen. (Bilde: Norsk Polarinstitutt)

Vesteuropeisk hvalfangst (ca. 1600–1750) – Europas første «oljeeventyr»

Hvalfangsteventyret på Svalbard er en historie om menn med mot, eventyrlyst og drømmen om rikdom. Hverdagen var et liv i spekk og olje med hvaljakt, hvalflensing og utkoking av hvalspekket til olje. I Europa ble oljen brukt i såper og til belysning, men også til preparering av tekstiler og skinn. Hvalbardene ble brukt som korsettspiler og parasollspiler i datidens kvinnemote.

Etter Barentsz` oppdagelse av Svalbard ble det stadig rapportert om store mengder hval, sel og hvalross i farvannene ved øygruppa. Samtidig økte etterspørselen etter hval- og selprodukter i Europa. Europa trengte olje. Det skulle likevel gå noen år etter oppdagelsen før de første skipene dro nordover fra Europa for å drive hvalfangst. Ingen av de europeiske sjøfartsnasjonene hadde kompetanse eller organisasjon til å drive fangst i isfylte farvann. Hvalfangst visste de fint lite eller ingenting om.Sjøfartsnasjoner som England og Nederland fikk fort øynene opp for de rike ressursene i nord, men kunsten å drive hvalfangst måtte læres fra bunnen. I realiteten var det kun baskiske sjømenn som behersket hvalfangsten og som kunne håndverket. De var de eneste ekspertene. I mange hundre år hadde de drevet fangst på småhval i Biscayabukta og ved Labradorkysten. Hvis hvalfangstens muligheter i nord skulle utnyttes, var baskerne og deres kunnskap nødvendig. I begynnelsen var de derfor med som ekspertise og mannskap på hvalfangstekspedisjonene nordover. Resten av mannskapet om bord holdt årvåkent øye med baskerne som etter hvert ble frarøvet sin kunnskap. Året 1612 markerer starten på den systematiske hvalfangsten på Svalbard. Hovedaktører var England og Nederland, men Frankrike, Spania, Tyskland og Danmark/Norge ville også ha sin del av byttet og kom med i fangsten kort etter. Hvalfangsten gav betydelig økonomisk gevinst på det europeiske markedet, og var motivert av gode priser på spekkolje, hvalbarder og hvalrosstann.

Svalbard ble i løpet av kort tid en magnet som trakk skuter nordover for å drive hvalfangst. Fangsten foregikk ikke uten gnisninger, konkurranse og rivalisering landene imellom om hvalfangstrettigheter og retten til de beste fangstplassene. Kampen om byttet var også rettet mot innenlandsk konkurranse, og hvalfangsten ble tidlig monopolisert av kjøpmannsredere og handelskompanier som fikk kongelige privilegier til å utnytte fangstplassene og farvannene rundt Svalbard. De som ikke var medlem av de privilegerte kompaniene, ble jaget vekk fra fangstplassene uansett nasjonal tilhørighet.

Etter hvert roet tilstandene seg. Hvalfangstplassene ble delt mellom nederlendere og engelskmenn etter en overenskomst som bestemte at engelskmennene skulle drive fangst sørover fra Magdalenefjorden, mens nederlenderne kontrollerte områdene nord for samme fjord i det nordvestre hjørnet av Spitsbergen. Her etablerte nederlenderne den sagnomsuste hvalfangststasjonen Smeerenburg i årene rett før 1620.

Fram mot midten av 1600-tallet foregikk hvalfangsten på Svalbard nær kysten og inne i fjordene om sommeren. Fangsten baserte seg på hvalstasjoner på land. Hit ble hvalspekket fraktet etter flensing og kokt til hvalolje i store kokekar av kobber. I begynnelsen hadde landstasjonene et midlertidig preg med enkle og provisoriske spekkovner på stranda. Arbeidet foregikk under åpen himmel og telt fungerte som bolig, lager og verksteder. Ved de faste fangstfeltene ble det etter hvert etablert permanente landstasjoner med solide bolighus, verksteder og lagerbygninger. Kokekarene ble plassert på store oppmurte spekkovner som kunne brukes igjen år etter år.

Fra midten av 1600-tallet trakk hvalen vekk fra fjordene og farvannene i nærheten av Svalbard. Hvalfangsten ble konsentrert til fangstskutene ute i havet og ved driviskanten. Landstasjonene på Svalbard mistet sin betydning og forfallet satte i gang. Lenge etter at stasjonene var forlatt fortsatte imidlertid noen av dem å bli brukt som nødhavn, oppbevaringssted for hvalfangstredskap, gravplass og som samlingssted for hvalfangstskipene om våren og høsten.

Fangsten ute i åpent hav førte til endringer og tilpasninger på utstyr, båter og mannskap. Hvalen ble nå fanget i åpen sjø og flenset ved skipssiden. Hvalspekket ble enten kokt til olje ombord i fangstbåtene eller lagt på fat og kokt til olje i hjemlandet.

Nå skjøt hvalfangsten virkelig fart. Etter hvert kom den til å omfatte store deler av Ishavet og skip fra de fleste sjøfartsnasjonene i Europa. Mange flere enn før deltok i fangsten, og på slutten av 1600-tallet var trolig 2–300 hval- og selfangstskip ute i isen øst for Grønland om sommeren. Den nederlandske hvalfangstflåten alene hadde 150–250 skuter ute i isen og fangstet årlig mellom 750 og 1250 hval.

På begynnelsen av 1600-tallet ble det rapportert om store mengder hval i farvannene ved Svalbard. Skipper Pool beskriver fra sitt Svalbardtokt i 1612 at det er så fullt av hval langs skipssidene at de nærmest må brøyte seg vei for å komme fram. På slutten av 1700-tallet var det slutt. Bestandene av grønlandshval øst og vest for Grønland led et trist og skjebnesvangert sammenbrudd. År med intensiv jakt hadde nærmest utryddet hvalen. Skipene som dro nordover på fangst returnerte nesten tomme. Det vesteuropeiske hvalfangsteventyret ute i ishavet var over.

Rester av en sammenrast og overgrodd spekkovn på stranda i Trygghamna, Isfjorden. Å forstå at dette er en spekkovn er vanskelig hvis det ikke blir fortalt. (Bilde: Guri Dahl / Svalbard Museum)

En ensom grav i et kaldt og vakkert land – et siste hvilested. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

En hvalfangergrav presses opp av permafrosten. Langsomt blir kiste og innhold blottlagt. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

Kulturminner fra hvalfangsttida

De eldste sporene vi finner etter mennesker på Svalbard, kulturminner, er rester etter hvalfangerne på 16- og 1700-tallet. Restene etter den tidlige vesteuropeiske hvalfangsten viser seg hovedsakelig i form av spekkovner, tufter, store teltringer og graver, men også som beinrester på slakteplasser for hval og hvalross. Mellom de store strukturene kan man finne de mindre; harpuner, krittpiper og keramikk. Det er registrert rundt 50 hvalfangststasjoner på Svalbard fra den tidligste fasen da fangsten var knyttet til landstasjoner.

Restene etter de gamle spekkovnene på hvalfangststasjonene kan være vanskelige å få øye på eller forstå. Flere steder kan man finne dem i form av overgrodde og sammenraste forhøyninger like over flomålet på stranda. Sjø og is har gjennom århundrene tært på konstruksjonene slik at konturene av ovnene i dag er i ferd med å viskes bort. Andre steder vises spekkovnene som kranser av spekkbetong eller som tydelige ovnskonstruksjoner i hesteskoform. Noen av ovnene har fremdeles bevart plattformen som ble bygd for å lette arbeidet med kokingen.

Flytende hvalolje og rester etter matavfall og søppel tilfører mye næring og gir god grobunn for frodig vegetasjon. Området i og rundt gamle rester etter tidligere menneskelig aktivitet fra forskjellige historiske perioder på Svalbard kan oppdages nettopp på grunn av sin grønne farge og kraftige vegetasjon i et ellers øde landskap.

Gravene fra hvalfangsttida er mange, og utgjør den største kulturminnekategorien på Svalbard. Hvalfangst i småbåt var risikabelt og farefylt, og tap av menneskeliv var en del av fangstens hverdag. På Nordvest-Spitsbergen finnes store gravplasser med flere hundre graver fra denne perioden. Men gravene kan også ligge enkeltvis eller noen få plassert sammen.

På 1700-tallet reflekterer Parry over at Svalbard må ha vært mye besøkt av nederlenderne i riktig gamle dager da hvalfangerne rådde over havet og kysten her oppe. Beviset for dette ligger på nesten hver eneste landstigningsplass i form av utallige graver hvor «…the bodies are usually deposited in an oblong wooden coffin, which, on account of the difficulty of digging the ground, is not buried, but merely covered by large stones; and a board is generally placed near the head, having, either cut or painted upon it, the name of the deceased with those of his ship and commander and the month and year of his burial» (Conway 1906:297).

Over tid sprenger ofte frosten gravene opp av jorda slik at de blir liggende åpne for vær og vind. Den fysiske slitasjen på graver som stikker opp over terrenget kan være stor, påført både av naturlige og menneskelige prosesser.

Lafta hjørne fra russetuft. Inne i tufta ligger frostsprengt rød teglstein, restene av ildstedet. (Bilde: Kolbein Dahle / Sysselmannen på Svalbard)

Den russiske fangsten (ca 1700-1850)

Da hvalfangerne forlot øygruppa tok de russiske pomorene området i sitt grep. Pomorene var hvalross- og pelsjegere som kom fra området rundt Kvitsjøen. De hadde lang erfaring i å opprettholde livet i et kaldt og ugjestmildt miljø, og var de første som frivillig overvintret på Svalbard. Pomorenes erfaring var en dyd av nødvendighet på øygruppa hvor det om vinteren råder et permanent mørke flere måneder i strekk, hvor lave temperaturer ofte kombinert med sterk vind holder naturen i sitt grep, hvor fjordisen legger seg tidlig på høsten og ofte ikke slipper før i juni, og hvor mark og berggrunn ligger i permafrost til en dybde av minst 300 meter.

Den russiske overvintringsfangsten var kommersielt basert og konsentrerte seg om produkter de kunne få økonomisk utbytte av. Vinterpelsen til rev og isbjørn var ettertraktet, og pomorene ble de første fangstmenn som drev med planlagte overvintringer. Foruten pelsdyr ble det fangstet hvalross, sel, kvitfisk samt sanket egg og dun. Det ble også fangstet til eget forbruk. Dette var den første kommersielle utnyttelsen av noe annet enn hval og hvalross på
øygruppa.

Yttergrensene for den russiske fangsten på Svalbard går fra de første årene av 1700-tallet til årene rundt midten av 1800-tallet. De første årene var en etableringsfase som la grunnlaget for overvintringsperioden mellom 1720 og 1839. Da ishavsmonopolet ble opphevet i Russland i 1768, førte dette til en blomstring i overvintringsfangsten på Svalbard i årene mellom 1770 og 1800. Etter 1800 førte krig og prisfall til nedgang i aktiviteten på øygruppa. Den siste overvintringen ble gjennomført vinteren 1851-52. Den fikk et tragisk utfall. Etter dette forsvant de russiske pomorene ut av Svalbards historie.

Pomorene var de første som etablerte små og store fangststasjoner med helårig drift. De små stasjonene er enkle hytter som ikke akkurat kan betegnes som romslige. Noen av de store russiske fangststasjonene består imidlertid av tufter fra bygninger med mange forskjellige funksjoner som bolig, lager, badstue og bislag med mer. Disse fangstanleggene tilhørte den senere fasen i den russiske overvintringsfangsten. Tuftene er lett gjenkjennelige bygd i sleppvegg- og/eller lafteteknikk. I det ene hjørnet av boligdelen lå det åpne ildstedet som var bygd av rød murstein oppe på en kraftig plattform. På mange av de russiske fangststasjonene ligger spor etter håndverk som sier noe om hvordan de russiske pomorene benyttet fritiden i de lange vintermånedene når vind og vær gjorde det umulig å ferdes utendørs. Det er vanlig å finne spillebrikker, husgeråd, fangstredskaper, båtutstyr, jern- og tresaker, keramikk, tekstiler og lærrester på og i restene av stasjonen.

Det hører til sjeldenhetene å finne store gravplasser i de russiske fangstområdene. Russerne hadde kunnskap om å beskytte seg mot skjørbuk, og dødeligheten blant de russiske fangstfolkene var betydelig mindre enn blant hvalfangerne og de senere norske fangstfolkene. Det siste er bekreftet gjennom anatomiske studier av russiske skjeletter som sjelden viser tegn til skjørbuk – noe som er vanlig i vesteuropeisk gravmateriale fra hvalfangsttida.

Stående russekors fra Murchinsonfjorden på Nordaustlandet. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Kulturminner fra russisk overvintringsfangst

Vi kjenner rundt 71 russiske fangststasjoner på øygruppa. Mange av disse hadde helårig drift. Husene ble bygd av laftet tømmer og av liggende plank, avhengig av om rommet i huset skulle brukes som oppholdsrom eller lagerrom. Ofte ble materialene tatt med ferdig hugget fra Russland, men det ble også brukt drivtømmer i hyttene. Noen av de store fangststasjonene består av tufter fra flere hus plassert så tett sammen at de nesten kan betraktes som et hus med mange rom. Bygningene, eller rommene, har hatt forskjellige funksjoner. Oppholdsrommene ble oppvarmet av en røykovn plassert i et hjørne av rommet. Den umiskjennelige røde teglsteinen fra den åpne grua er et sikkert kjennetegn på en russetuft. De små fangststasjonene er bygde i lafteteknikk og er ellers likt innredet som de senere store stasjonene. Rundt fangststasjonene ligger avfallshauger (møddinger) med beinrester fra fugl, fisk og dyr.

I tilknytning til mange russiske fangststasjoner ligger fundament for russekors. Alle russekorsene som en gang var plassert rundt omkring langs Svalbards strender er falt ned og blitt fjernet, men på Nordaustlandet står fremdeles to kors tilbake. Russekorsene var store trekors som trolig ble satt opp av flere forskjellige grunner. Dette kunne være for å få beskyttelse fra høyere makter, for å bringe jaktlykke, som gravmarkeringer og som territorialmarkeringer. Korsene hadde også funksjon som landemerker til å navigere etter.

Norsk overvintringsfangst (1800–)

Den første norske overvintring på Svalbard fant sted i 1794–95, og var utrustet av handelshuset Buch i Hammerfest. Ekspedisjonen bestod av 15 mann hvorav 4 var russiske og trolig med for å lære nordmennene overvintringsfangst. Den norske fangsten var i stor grad knyttet til de samme produktene som russisk fangst. I den første fasen av norsk overvintringsfangst ble det hovedsakelig fangstet hvalross og rein sammen med pelsdyr og sel. Dessuten ble det samlet egg og dun. På grunn av hvalrossens tyngde var ekspedisjonene store. Rundt 1830 var hvalrossbestanden overbeskattet og overvintringsfangsten avtok. Fram til 1892 er det i alt 21 overvintringer. 14 av disse var frivillige.

Mot slutten av 1800-tallet startet en ny bølge med overvintringsfangst. Overvintring ble vanlig og fangsten hadde sin storhetstid fram til midten av 1900-tallet. Fram til evakueringen av alle beboerne på Svalbard i 1941 hadde 400 personer drevet med slik fangst. Pelsdyrene, med vinterskinnet av rev og isbjørn, ble det viktigste byttet sammen med egg og dun. Det ble også fanget sel og rein. Ekspedisjonene ble på begynnelsen utrustet av utredere i Tromsø, men etter hvert bestod ekspedisjonene ofte bare av 1–2 mann med fangstmannen selv som utreder. Fram til 1910 var fangstvirksomheten konsentrert til de sørlige, vestlige og østlige deler av Svalbard. Etter 1920 økte aktiviteten også i nord.

En fangsthytte fra den norske fangstovervintringen på Prins Karls Forland er i ferd med å rase sammen. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Verdien av den norske overvintringen var minimal og hadde liten økonomisk og sysselsettingsmessig betydning. I årene mellom 1924 og fram til krigen utgjorde verdien av den norske overvintringsfangsten 1,6 millioner kroner. Verdien av selfangsten i samme periode var på rundt 41 millioner. Den norske overvintringsfangsten har likevel tiltrukket seg stor oppmerksomhet, en oppmerksomhet som kan sies å være omvendt proporsjonal med dens økonomiske betydning (Hauan 2005).

Mange av de norske fangstmennene har nesten oppnådd status som nasjonale helteskikkelser i polarhistoriene. Isbjørnkongen Henry Rudi, første kvinne som fangstmann Wanny Woldstad, gentlemannen Arthur Oxaas og storjegeren Hilmar Nøis er navn mange drar kjensel på. Disse hadde mange overvintringer på Svalbard og holdt seg til faste fangstfelt med variert ressursgrunnlag. Det var kun et lite fåtall som gjorde overvintringsfangst til sitt hovedyrke. De fleste overvintret bare ett år.

Overvintringsfangsten blir av fangstmennene selv og av andre skildret som et hardt liv med krevende fysiske og psykiske anstrengelser i et tøft arktisk klima. Man skulle overleve farer, og tåle uker og måneder med isolasjon og ensomhet. Samtidig skulle den lange polarnatta overvinnes, og man skulle helst komme hjem med et tålelig bra utbytte fra oppholdet. De maskuline egenskapene ble høyt verdsatt, og fangsten var et mannsdominert yrke. Likevel overvintret kvinner i fangstlag på Svalbard allerede fra 1898. Kvinneandelen fram til evakueringen i 1941 lå på rundt 6 %.

Fangstmennene hadde en variert årssyklus. De fanget rev og bjørn på vinteren når pelsen var av best kvalitet. Om våren jaktet man sel samtidig som pelsverk ble klargjort for salg. Fuglefangst og sanking av egg og dun foregikk om sommeren, og om høsten var rype og rein viktige byttedyr. Fangstmennene fartet over store områder og benyttet et nettverk av hovedstasjoner og bistasjoner. Mye av fangsten var til eget forbruk, men fangstmennene måtte også selge pelsverk, dun og reinkjøtt for å skaffe penger til nødvendige forsyninger fra fastlandet eller for å få muligheten til å utruste seg til nok en overvintring.

Fangstredskapene ble etter hvert så effektive at det gikk hardt utover bestandene. Reinen ble fredet i 1925 for å hindre utryddelse. Da isbjørnen ble fredet i 1973, betydde det slutten på den norske overvintringsfangsten. Selv om fangsten i realiteten er utdødd som næringsvei, finnes det fremdeles noen få fangstmenn igjen på Svalbard.

Fra Prins Karls Forland. (Bilde: Kristin Pestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Kulturminner fra norsk overvintringsfangst

På Svalbard ligger mange rester etter den norske overvintringsfangsten på 18- og 1900-tallet. Et fangstområde var bygd opp med en hovedstasjon omgitt av flere mindre bistasjoner som lå med en til to dagsmarsjers avstand. Spredt rundt omkring overalt langs Svalbards kyster kan man derfor treffe på rester som tufter, hytter, graver, fangstinnretninger, båter og en rekke løse gjenstander etter den norske overvintringsfangsten. Et karakteristisk kulturminne fra den norske fangsten er selvskuddet: denne sinnrike og hjemmelagde innretningen der isbjørnen måtte stikke hodet inn i en kasse for å ta åtet og dermed selv utløste det dødelige skuddet.

Den norske fangsthytten likner på flere måter den russiske selv om mange trekk er forskjellige. Nordmenn brukte jernovn i sine hytter. Materialene til bygging kunne de bringe med seg fra fastlandet, men hytta kunne like gjerne bli bygd av de materialer som var for hånden. Dette er i tråd med arktisk tradisjon der det som var brukbart av bygningsmaterialer fra andre hytter, hus og anlegg ble ressurser for ny bruk. Ofte kan man finne rester av små hytter bygd av kraftige planker hentet fra et gruveanlegg i nærheten samt av rekved og kassebord funnet på stranden. Flytting, gjenoppbygging og bruksendringer er generelle trekk som preger de fleste byggene fra den norske overvintringsfangsten på Svalbard. Mange av hyttene ligger i dag i ruiner, men noen av dem er godt bevart.

På bakken rundt de forfalne hyttene og inne i dem ligger restene etter menneskene som bodde i hytta. Dette kan være alt fra glasskår, rustne spiker, patronhylser og jernstykker fra forskjellige redskaper til gamle, rustne og ødelagte kaffekjeler og gryter samt rester av kaffekopper og tallerkener.

I tilknytning til de norske fangststasjonene kan det ligge graver. Ikke alle klarte å overleve vinteren her oppe. Noen måtte gi tapt for sykdom som skjørbuk, andre bukket under grunnet uhell eller andre uheldige omstendigheter.

Virgohamna med restene etter Wellmans gassproduksjonsanlegg og hangar, i ifølge Nansen (1920), «…et øde, uhyggelig sted,…en innestengt, ukoselig bukt». (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Eventyrlige og vitenskapelige ekspedisjoner (1800– )

Den vitenskapelige utforskningen av Svalbard handlet i stor grad om innsamling av opplysninger for beskrivelse av topografi, geologi, biologi, botanikk, oseanografi, glasiologi og klima. Motivene for utforskningen vekslet opp gjennom årene fra å være rent vitenskapelige til politiske, økonomiske, eventyrlige og personlige. Noen ganger var alle motivene til stede samtidig.

De tidlige hvalfangstekspedisjonene på begynnelsen av 1600-tallet utforsket Svalbards sentrale kyststrekninger for å kartlegge fangstressurser og fangstplasser. Hvalfangstflåtens utforskning førte til voksende kunnskap om Svalbards farvann og trygge havner. Kartene som ble nedtegnet i kjølevannet av ekspedisjonene viser at hovedtrekkene i øygruppens kystlinjer var kjent allerede sent på 1600-tallet. Senere vitenskapelige ekspedisjoner bygde videre på materialet hvalfangerne hadde samlet.

På 1800-tallet kom gjennombruddet for den vitenskapelige virksomheten på Svalbard, og stadig flere ekspedisjoner besøkte øygruppa med forskning som hovedformål. En rekke nasjoner som Norge, Sverige, Russland, Frankrike, Tyskland, Østerrike og England deltok. Ekspedisjonene var nøye planlagte, og samlet og systematiserte vitenskapelige data som fikk stor verdi i de akademiske miljøene i Europa. Resultatene hadde betydning for forståelsen av havstrømmer, geologisk historie, jordklodens eksakte form, arktiske dyr og planter og deres tilpasningsevne, nordlys, globalt klima, isbreer og landformer. Fram til århundreskiftet gikk det knapt en sommer uten en eller annen forskningsekspedisjon. Forskningen som foregår på Svalbard i dag er tuftet på lange og solide tradisjoner (Arlov 2005).

Utad ble det fokusert på de vitenskapelige målsettingene. Men ekspedisjonslederne, deltakere og sponsorer var minst like motiverte ut fra hensynet til nasjonale og økonomiske interesser samt personlig prestisje. Arktis bød på rike muligheter for oppmerksomhet. Her var spillerom for heltemot og bragder. De fleste kom fra ekspedisjonene med livet i behold. Andre var ikke så heldige og endte sine liv oppe i isødet.

Luftskipsmasta i Ny-Ålesund. En gang i tiden var Amundsen, Ellsworth og Nobiles luftskip fortøyd til denne masta. (Bilde: Herdis Lien / Svalbard Museum)

Kulturminner fra vitenskapelige og eventyrlige ekspedisjoner

Langs kystene av Svalbard finner vi flere rester etter vitenskapelige ekspedisjoner og utforskning. Til sammen har 35 anlegg fått betegnelsen ekspedisjonsminner, og disse er de meste berømte av Svalbards kulturminner. Særlig kjent er basene for de mange forsøkene på å nå Nordpolen. I Virgohamna ligger rester igjen etter Andrées forsøk med ballong i 1896 og -97. På samme sted ligger restene etter Walter Wellmans forsøk med luftskip i 1906, -07 og -09. I Ny-Ålesund står fortøyningsmasten etter Amundsen Ellsworth og Nobiles luftskip. Og i Isfjorden, Mosselbukta, Sorgfjorden og Murchinsonfjorden ligger restene tilbake etter svenskenes vitenskapelige ekspedisjoner på Svalbard, for å nevne noen.

Dampkjele på stranda i Kvalrossbukta på Bjørnøya, på begynnelsen av 1900-tallet del av en landstasjon for hvalfangst. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Mineralutvinning, bergverk og industri (1900 - )

På begynnelsen av 1900-tallet var den industrielle utviklingen godt i gang i Europa. De nyindustrialiserte landene hadde stort behov for råvarer og kull var spesielt etterspurt. Prisene på råstoffet ble etter hvert meget gode, og Svalbard ble igjen en magnet som trakk folk nordover på jakt etter den store fortjenesten. I løpet av de første tiårene av 1900-tallet ble nesten alle tilgjengelige landområder annektert med tanke på mineralutvinning og bergverksdrift. Svalbard var et ingenmannsland, og dette førte tidvis til kaotiske tilstander når det gjaldt okkupasjoner. Kullreservene interesserte mest, men det ble drevet prospektering og satt i gang prøvedrift for utvinning av en rekke andre mineraler som fosforitt, gull, jern, sink, bly, kobber, gips, asbest og marmor.

Fram til første verdenskrig nærmest eksploderte etableringsaktiviteten, og utviklet seg nesten til å bli en "Klondyke"- stemning med prospekteringer, okkupasjoner, anleggsvirksomhet og prøvedrift. Det hersket stor optimisme, troen på framskrittet og framtiden var fremtredende. og det fantes nok av risikovillig kapital. På nytt var det stormarkedet i Europa som bestemte hvilke ressurser det var lønnsomt å utvinne på Svalbard. Mange av prosjektene var storstilte, overoptimistiske og basert på et meget tynt grunnlag. De fleste industriforetakene endte også med nedleggelse etter få år med prøvedrift. Flere virksomheter kom heller aldri skikkelig i gang. Bergverksbyene ble bygget og anleggsutstyret ble satt på plass, men utstyret kom ikke i bruk. Det var store investeringskostnader ved oppstart av prøvedrift, transporten av menn og utstyr til øygruppa var lang og krevende og sesongene var korte og hektiske. Alt dette bidro til å gjøre disse tidlige industriforetakene til et sjansespill, og de fysiske restene som ligger tilbake på Svalbard etter virksomhetene vitner om dyrekjøpte erfaringer. Ved konkurs ble anlegg og utstyr ofte forlatt på stedet siden verdien av bygg, installasjoner, utstyr og maskineri gjerne var mindre enn omkostningene med demontering og frakt tilbake til fastlandet. Mange steder rundt om på Svalbard står restene etter lasteanlegg, stoll, trallebaner, forvridde skinneganger, traktor, boreutstyr og andre tekniske installasjoner, smie, verksted, forlegningsbrakker og messe som tause vitnesbyrd over aktivitetene på plassen. Drømmen om rask fortjeneste brast, forventningen om rikdom ble lagt i grus.

Søppel og skrot, skrammel og rot – og kulturminner. Fra gruveområdet i Ny-Ålesund. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Industrielle kulturminner

Bevaring av kulturminner knyttet til industriell virksomhet fra 1900-tallet representerer en spesiell utfordring. Denne type virksomhet har etterlatt seg anlegg av anselige og dominerende dimensjoner som ofte setter sitt preg på det omkringliggende landskapet. Flere steder representerer de fysiske restene betydelige naturinngrep og omfatter store mengder gjenstandsmateriale og anleggsrester. I noen tilfeller inneholder restene miljøgifter som tungmetaller, tjærestoffer og PCB. Restene kan også utgjøre fare for dyr og mennesker på annen måte. For mange kan restene som ligger igjen etter virksomhetene oppfattes som avfall og skrot, skrammel og rot og virke som uverdig og skjemmende forsøpling i forhold til den ellers storslåtte og uberørte omkringliggende naturen.

Kulturminnene knyttet til mineralutvinninga på Svalbard har imidlertid også sine historier. De er ikke nødvendigvis vakre eller knyttet til aktverdige historiske hendelser, men kan være både skjemmende og ubehagelige. Kontrasten mellom anleggsrester og det storslagne naturmiljøet kan vekke forargelse hos mange. De kan også gi ettertanke om dramatiske historier og tidenes skiftende holdninger til miljøet.

Kulturminnene etter mineralutvinningen ligger i de største fjordene på vestkysten av Svalbard og på Bjørnøya. I dag er det i alt 18 anlegg med mer eller mindre betydelige rester etter gruvedrift på øygruppa. Ny-London og Skansbukta er to av disse anleggene. I tillegg kommer anleggene i de av dagens bosetninger som fortsatt har gruvedrift.

Krig på Svalbard (1941-45)

Svalbard har sin egen krigshistorie. Øygruppen ble aldri okkupert av tyskerne. Krigen på Svalbard er en krig om været, og fra 1941 hadde tyskerne flere automatiske og bemannede værstasjoner plassert rundt omkring på øyriket. Tyskerne begynte å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og –fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie viktig meteorologisk informasjon. Om vinteren ville landstasjonene være sikrere mot angrep siden de var beskyttet av pakkisen og den mørke polarnatten. Værstasjonenes oppgaver var å innhente alle typer værinformasjon som den tyske krigsadministrasjonen anså som viktig for krigføringen i Europa. Historien, plasseringen og kulturminnene som er igjen etter værstasjonene viser hvordan krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa.

Samme år som tyskerne etablerte de første værstasjonene på land, ble befolkningen på Svalbard evakuert. Beslutningen ble fattet av den norske regjeringen i London sammen med de allierte styrkene. Det ble besluttet at alt utvunnet kull skulle brennes for ikke å komme tyskerne til gode. Kullagrene ble skutt i brann. I månedsskiftet august/september ble nordmennene evakuert til England og russerne til Arkhangelsk.

I 1942 kom en liten alliert styrke opp med båtene Isbjørn og Selis for å reetablere seg i Isfjordområdet. Operasjon ble kalt ”Fritham”. Båtene ble observert av tyskerne og senket i Grønfjorden i Isfjorden. Mange omkom. Blant disse var lederen for operasjonen, Einar Sverdrup. Resten av styrken etablerte seg i Barentsburg. Dette førte til at tyskerne i 1943 sendte sine store slagskip Tirpitz og Scharnhorst til Svalbard. Fra disse skipene ble Barentsburg, Grumant og Longyearbyen skutt i brann. Senere ble også Svea og det meste av bebyggelsen ved Van Mijenfjorden ødelagt av en tysk ubåt.

Etter dette forløp krigen rolig på Svalbard. En liten norsk garnison var etablert i Isfjordområdet. De tok i bruk eksisterende hus og hytter, men satte også opp noen egne hytter. En av dem er Fritham innerst i Todalen. Tyskerne flyttet sine værstasjoner lenger vekk for å få ha dem i fred.

Rester etter den tyske værstasjonen i Signehamna, Krossfjorden. (Bilde: Guri Dahl / Svalbard Museum)

Gamle, rustne hermetikkbokser og vinflasker i skjønn forening. Fra Station Heudegen i Rijpfjorden på Nordaustlandet. Verken boksene eller flaskene skal fjernes eller ødelegges. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Kulturminner fra 2. verdenskrig på Svalbard

Det finnes flere spor etter de tyske værvarslingsstasjonene. Da tyskerne evakuerte Svalbard i 1945 ble det meste brent med unntak av Haudegenpå Nordaustlandet.

Station Haudegen ble oppført i 1944. Plasseringen var, som for alle de tyske værstasjonene, bevisst valgt for å komme lengst mulig unna alliert aktivitet. Mannskapet bestod av 11 mann utstyrt for å kunne tilbringe 18 måneder i isolasjon på stasjonen. Mannskapet på stasjonen ble ikke hentet før ut i september 1945, flere måneder etter at krigen var over. Haudegen ble forlatt uten ødeleggelser og en mengde utstyr ble liggende tilbake på stasjonen.

Hovedbygningen og et uthus står fremdeles. Inne i bygningene og i området rundt ligger store mengder med løse gjenstander fra den tiden stasjonen var i bruk. Disse er fredete kulturminner som verken skal røres, fjernes, ødelegges eller skjemmes. På toppen av bergryggen over stasjonen ligger restene av nødradiostasjonen, og i området rundt ligger fire depoter og to varder. Stasjonen er sårbar.

Kulturminnene som knytter seg til annen verdenskrig består for øvrig av avbrente bygningsfundamenter i Longyearbyen kanonstillinger, kanoner og rester av tyske Junkerfly. Flyet ved Kapp Borthen er best bevart.