Kulturminner på Svalbard

(Bilde: Kolbein Dahle / Sysselmannen på Svalbard)

(Bilde: Guri Dahl / Svalbard museum)

Menneskenes påvirkning på landskapet. Samtidig legger naturen og landskapet premissene for menneskenes utnyttelse og virksomhet. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Ruiner etter en gammel fangsthytte på Prins Karls Forland. Naturen tar sitt land tilbake. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Restene etter gruvedrifta på Tunheim (Bjørnøya) fra begynnelsen av 1900-tallet, som dette lokomotivet, ble etterlatt da menneskene ga opp drifta og flyttet fra plassen. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Svalbard blir betegnet som et av Europas siste urørte villmarksområder. Med sin barske, eksotiske og ekstreme natur virker øyriket å være nesten uberørt av mennesker. Men gjennom 400 år har mennesker satt sine spor etter seg på Svalbard. Restene som ligger igjen etter deres liv og virke er fortellende fragmenter av en fortid. Spor etter aktiviteter som har foregått under forhold som ligger helt på grensen av det menneskelig mulige.

Kulturminner er alle spor menneskene til enhver tid har etterlatt seg og fremdeles etterlater seg i landskapet. Alt fra den minste lille, rustne spiker eller patronhylse på en gammel og forfallen fangststasjon til de store maskinene og teknisk utstyr som totalt bryter med den omkringliggende villmarka. Kulturminnene på Svalbard viser hvor nært landskapet og menneskenes virksomhet var knyttet sammen. De gir oss en forståelse for hvordan menneskene opp gjennom tidene har påvirket landskapet gjennom sin ressursutnyttelse. Samtidig viser de hvordan landskapet har preget den menneskelige virksomheten.

Svalbards kulturminner ligger i de kystnære områdene rundt hele øygruppa. Det har alltid vært de samme kriteriene som har vært utslagsgivende for menneskenes valg av plassering. Av betydning har vært nærhet til de biologiske eller mineralske ressursene som skulle utnyttes, enkel ilandstigning, en god havn beskyttet for vær og vind, nærhet til strendene hvor drivveden samlet seg og lett tilgang til ferskvann. Var disse kriteriene oppfylt, søkte menneskene hit gjennom hele Svalbards historie. Kulturminnene fra ulike tidsperioder ligger derfor ofte plassert i hverandre og om hverandre på de samme stedene i landskapet. Restene etter en russisk fangststasjon fra 1700-tallet kan godt være plassert i nærheten av en eldre hvalfangststasjon fra 1600-tallet. Gravene fra den russiske overvintringsfangsten ligger av og til oppe i spekkovene fra hvalfangsttida. En fangsthytte fra den norske overvintringsfangsten på 1900-tallet kan ligge i samme område. Av og til har også restene av en russisk fangststasjon blitt endret, påbygd og brukt i den senere fangstmannsepoken.

Sporene som menneskene har etterlatt seg på Svalbard er av mange slag. Noen er knapt synlige spor på utsatte steder i ei arktisk villmark. Andre spor er rester etter aktiviteter som er beskyttet av jordlag og vegetasjon. Noen steder finner vi bygninger som stadig er i bruk. Andre steder står solide konstruksjoner i landskapet som rester etter tung industri. Virksomheten på Svalbard har til all tid vært variert og dette gjenspeiler seg i kulturminnene som er bevart på øygruppa.

Kulturminnene er ofte utsatt for naturlige og menneskeskapte prosesser som er annerledes enn lengre sør. De naturlige nedbrytningsprosessene er først og fremst elve- og stranderosjon samt masseglidning og overdekking av løsmasser/sedimenter langs bekkedaler. De evig skiftende elveløpene i de flate dalførene visker også ut skjøre kulturspor. Kraftige bevegelser i jordsmonnet som følge av permafrost, råte på grunn av fuktighet, samt vindslitasje virker også i negativ retning. Menneskeskapte prosesser fører til at den naturlige nedbrytningen får bedre tak. Eksempler er slitasjeskader forårsaket av ferdsel og tråkkskader direkte på kulturminnene eller på vegetasjonen som omgir de.

Noen av sporene etter menneskene før oss er enkle å forstå, andre trenger forklaring. Mange kulturminner kan være vanskelige å få øye på, noen kan vekke undring. Atter andre kan vekke irritasjon og sinne og være vanskelige å forstå som bevaringsverdige rester etter tidligere aktiviteter. Disse fysiske sporene danner imidlertid rammeverket rundt levde liv. Som den gamle fangsthytta som er i ferd med å rase sammen. Den ser mer ut som en samling av rekved og stokker der den langsomt legges i ruiner som resultat av naturens gang og tidens tann. Ennå kan du likevel se hvordan den en gang var oppført i reisverk med bærende hjørnestolper og med vegger bygd av vertikalstilte planker og deler av trekasser. Utenfor ligger glasskår fra ødelagte vinduer og spiker som en gang holdt veggene sammen og taket på plass. Inne i hytta står en rusten ovn i et hjørne, en kopp uten hank ligger på gulvet og ødelagte tallerkener ligger under bordet. Eller som spekkovnen fra hvalfangsttida som viser seg i landskapet som en sammenrast og overgrodd forhøyning på stranda like over flomålet. Den er vanskelig å forstå som en spekkovn hvis det ikke blir fortalt. Uten kunnskap blir sporene i landskapet ofte uleselige. Kulturminner kan derfor bli utsatt for menneskelige inngrep. Inngrep som i de fleste tilfeller viser seg å være gjort i mangel på kunnskap. Bål blir brent i spekkovner, telt blir slått opp på gamle tufter og brensel blir hentet fra kistebord. Kunnskap om kulturminnene er derfor viktig fordi de ofte fremstår i et annet lys og i en annen dimensjon når historien bak dem er kjent.

Bak kulturminnene ligger historiene om levende kvinner og menn som drev sine mange forskjellige virksomheter på Svalbard. Mennesker som utfordret og trosset påkjenningene tilværelsen gav dem og prøvde å tilkjempe seg et utkomme til tross for utfordringene de møtte. Sett i sammenheng med det arktiske landskapet, gir kulturminnene en menneskelig dimensjon til omgivelsene som bidrar sterkt til opplevelsen. En gang omgitt av liv og røre. I dag tause vitnesbyrd om mennesker og menneskeskjebner. Alt hører sammen og danner flytende og fortellende helheter. Helheten blir mindre hvis noe blir borte.

Alle kulturminner har sine egne historier å fortelle. Alt fra de store linjene som synliggjør tradisjon og endring fra gamle dager og fram til i dag, til de enkeltstående individuelle historiene. De er fortellende spor etter menneskene i fortiden og viktige elementer i opplevelsen og formidlingen av landskap og historie. Vi står overfor en begrenset ressurs med stor informasjons- og opplevelsesverdi. Hvert enkelt kulturminne er unikt i seg selv og kan ikke erstattes hvis det forsvinner. De store strukturene i landskapet, som nettverket av fangsthytter i et fangstfelt og restene etter anlegg for mineralutvinning, trekker opp de store linjene. De forteller historiene om virksomheter, produksjon og omfang. Mindre strukturer viser detaljer av virksomhetene. Dette kan være alt fra små vogner på forvridde skinneganger, traktorer, traktorvogner og boreutstyr. Det er rester av bygninger som smie, verksted, forlegningsbrakke og messe samt sammenraste plankebuer med boreutstyr, belg og dampmaskindeler. Mellom de større og mindre strukturene ligger de små detaljene. Disse forteller om menneskenes daglige liv og virke på plassen, om gjøremål og handlinger. Restene av feller, bein, krittpiper, redskap, patronhylser, skår av keramikk og glass, skosåler, rustne spiker og hermetikkbokser forteller de enkeltstående historiene tilknyttet individuelle og unike hendelser. Fortellende fragmenter fra fortida.

Noen kulturminner vitner om dyrekjøpte erfaringer. Kulturminnene fra de første tiårene av 1900-tallet er ofte knyttet til den industrielle virksomheten på Svalbard. De fleste industriprosjektene endte etter kort tid, og sporene som ligger tilbake i landskapet vitner om dyrekjøpte erfaringer. Å sette i gang prøvedrift og mineralutvinning i denne tidlige perioden var et sjansespill, følsomme som virksomhetene var overfor svingninger i det internasjonale markedet. Det var store investeringskostnader ved oppstart, og transporten av alt utstyr og mannskap til Svalbard var lang og krevende. Sesongene var dessuten korte og hektiske. Noen få år med prøvedrift endte mange ganger med nedleggelse. Drømmen om raske penger brast, forventningen om høy fortjeneste ble lagt i grus. Verdien av anleggene var gjerne mindre enn omkostningene med demontering og frakt tilbake til fastlandet. Anlegg og utstyr ble derfor i de fleste tilfellene forlatt på stedet, ofte uten å ha vært i bruk. Mange steder rundt om på Svalbard står restene fra den industrielle virksomheten tilbake som godt bevarte vitnesbyrd om aktiviteten på plassen. Mye av det tekniske utstyret, installasjonene og maskineriet finnes det knapt maken til andre steder.

Sakte men sikkert forfaller restene etter tidligere liv og virke. Sporene etter menneskene som var her før oss viskes bort og vil til slutt forsvinne. Naturen tar sitt land tilbake. Dette er naturlige prosesser som det er vanskelig og lite ønskelig å gjøre noe med. Vi har sporene etter fortidige virkeligheter til låns en kort tid. Dessverre er kulturminnene også utsatt for menneskenes nedbrytende krefter. De er sårbare for tråkk, ferdsel og suvenirplukking. Det er viktig at vi ikke bidrar til å øke de naturlige nedbrytningsprosessene. Gjennom vår atferd må vi bidra til at kulturminnene kan fortsette å være en kilde til opplevelse og kunnskap. Slik kan kommende generasjoner få like store opplevelser som oss i møtet mellom fortid og samtid.

Alle spor etter menneskelig virksomhet fra 1945 eller tidligere er fredete kulturminner på Svalbard. Dette betyr at alle typer konstruksjoner som bygg og husrester, fangstinnretninger og anleggsrester fra hvalfangsttida til og med siste verdenskrig er fredet og ikke skal ødelegges, fjernes eller skjemmes. Det samme gjelder for alle de løse gjenstandene som ligger spredt rundt omkring langs Svalbards kyster. De kan ofte synes som søppel og skrot, skrammel og rot, som fremmedelementer i en ellers urørt villmark. Mer enn de store konstruksjonene forteller de imidlertid unike historier om folks hverdag og gjøremål på plassen. De skal ikke fjernes eller plukkes opp. Det er forbudt å ta med seg fredete gjenstander ut av Svalbard.

Menneskegraver er de vanligste kulturminnene på Svalbard. De skal ikke røres men behandles med respekt. Alle graver, kors og beinrester er fredet uansett alder. Det samme gjelder skjelettrester på slakteplasser for hval, hvalross og isbjørn. Det unike fangstredskapet selvskuddet for isbjørn er også fredet.

Fredningen omfatter en sikringssone på 100 meter rundt alle faste fredete strukturer etter menneskelig aktivitet i landskapet. Slakteplassene regnes også som faste kulturminner. Innenfor sikringssonen er det ikke lov å slå leir, brenne bål eller på annen måte etterlate spor etter besøket.