Gravneset i Magdalenefjorden [79° 30' N 11° 00' Ø]

Oversikt over Gravneset. Det inngjerdete gravfeltet ligger på haugen som sees midt på neset. Stranda til høyre ute på neset er den mest brukte landingsplassen. To av spekkovnene ligger på sandstranda midt i bildet. Det grønne feltet i venstre del av bildet er mosetundra som er sårbar for tråkk. Sysselmannens oppsynshytte sees i forgrunnen. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Gjerdet rundt gravfeltet. Det er ikke tillatt å gå innenfor gjerdet. Dannelsen av flygesand sees tydelig. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Innenfor stranda ligger et felt med mosetundra (grønn og brun) og tynn sandvegetasjon (lysebrun, i forgrunnen til venstre). Disse vegetasjonstypene er svært sårbare for tråkk. Ikke gå her. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Mot Gullybreen. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Gravneset i Magdalenefjorden – hvalfangststasjon og gravplass

«…men det stod intet om hvem de var, hvor de kom fra eller når de døde.»
(Léonie d’Aunet)

Ifølge historiske kilder skal Magdalenefjorden tidlig ha blitt tatt i bruk av engelskmennene under hvalfangsten. De opprettet en landstasjon på neset og kalte området for Trinity Harbour. Stasjonen ble nedlagt allerede rundt 1623, men gravplassen fortsatte å bli brukt. De døde skulle ifølge tidens skikk og bruk begraves på land. Derfor ble gravplassen på Gravneset stor etter hvert som årene gikk.

Fra litteraturen vet man med sikkerhet at Gravneset allerede tidlig på 1800-tallet ble besøkt av turister. Franske Léonie d’Aunet ga neset navnet da hun besøkte plassen i 1838. Gjennom hennes skildringer får vi et levende bilde av gravplassen og det hun beskriver som et dystert landskap der knoklene av hval og hvalross fra fangsten lå strødd omkring som hvite og uhyggelige levninger etter en utdødd kjempeætt i et øde land. På gravplassen finner hun flere av kistene delvis oppå snøen, sprengt opp av permafrosten i bakken, halvåpne og tomme som et resultat av isbjørnenes herjinger. Andre kister ligger fortsatt urørte med en røys over som minnesmerke. Hun undres på hvem som har fått sitt siste hvilested her og ligger gravlagt i «…kister uten minnesten, uten gravmæle, uten en krans eller en blomst, uten noen å felle tårer eller be en bønn, uten en venn til å savne de bortkomne og besøke deres golde, frosne hvilested hvor isbjørnenes og stormenes ville hyl var det eneste som brøt den dype stillhet.» (En pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen anno 1838 (1968))

Få steder har vært like mye besøkt som Gravneset opp gjennom Svalbards historie, og Gravneset er fremdeles et av de mest besøkte kulturminnene på Svalbard. Allerede i 1932 sier bergmester Mercoll i et intervju i Aftenposten at turistene har herjet forferdelig i gravfeltet og at de i 1930 måtte begrave en hel del bein som lå slengt utover plassen. Den konsentrerte turisttrafikken har siden slitt bort mye av vegetasjonen på stedet. I 1979 blir det opplyst at gravplassen likner mer på en campingplass enn det egentlige og opprinnelige formålet. Flere ganger er gravene åpnet av nysgjerrige turister. Siden den gang har det gjentatte ganger blitt rapportert om malte skipsnavn og graffiti på steinene inne i gravfeltet. Suvenirjakt på beinrester som attraktive og hendige reiseminner har vært utbredte overtredelser. Det har også vært bekreftet bålbrenning i gravene og fjerning av trerester fra kistene. Det har også vært tråkket på graver der kistebord og skjelett ligger åpent.