Søraust Svalbards kulturminner og historie

Godt bevart spekkovn. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Bjørneborg på Halvmåneøya. (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Fangsthytta på Andréetangen på Edgeøy oppført av Henry Rudi (Isbjørnkongen). Negerfjellet bak. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Heimland nordvest på Barentsøya. Ei såkalt Merckollhytte. Steinbeisfjellet ruver i bakgrunnen. (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Storfjorden var kjent av de gamle hollenderne som Wybe Jans vann etter skipperen Wybe Jansz van Stavoren fra Friesland. Navnet er første gang nedtegnet på Goos kart fra 1620. Guérard kaller fjorden Destroict de Jean Suatre i 1628 mens Joris Carolus (1634) og mange etter ham kaller fjorden Wybes Gat. De russiske overvintrerne kalte fjorden Titowa Guba.

Barentsøya opptrer på Van Keulens kart fra 1689 og i alle senere publikasjoner fram til 1860 som en sørøstlig forlengelse av Spitsbergen. Den ble betraktet som en halvøy helt til norske fangstfolk i 1858 oppdaget at det var et sund på nordsiden av øya. Det viste seg senere å være to, Heleysundet i nord og Ormholet på sørsiden av den forholdsvis lave og klippefylte Kükenthaløya. Siden øya fra oppdagelsen av ble sett på som en halvøy, ga Giles og Rep øya navnet Zuyd Ooster Land i 1714 til forskjell fra Zuyd Ooster Eiland som lå lenger sør.

Edgeøya er vanligvis antatt å være oppdaget av Thomas Edge i 1616. Sir Martin Conway er imidlertid av den oppfattelse at øya to år tidligere var blitt sett av Joris Carolus som kalt den Morfyn i den villfarelsen at øya måtte være Willoughbys Matsyn, som i realiteten er Novaja Zemlja. Øya er nedtegnet som Edges Island på det engelske Muscovy Companys kart fra 1625 mens Dudley kaller øya Beare Island i 1630. I det hollandske kompaniets sjøkart fra 1634 er øya kalt Staaten Land. I 1662 oppgir Valk og Schenk navnet til Whales Wiches Land og på kartet til Giles og Rep fra 1714 er øya nedtegnet som Zuid Ooster Eyland. De russiske fangstovervintrerne kjente øya som Maloy Brun.

Tusenøyane ble første gang nedtegnet på kart av Joris Carolus i 1614. Valk og Schenk viser en mengde øyer på sitt kart fra 1662 og gir øyene fellesnavnet Laeg Gebroken Land. Det virker som om det er Scoresby som er den første til å gi dem det navnet de går under i dag. Lamont, som reiste rundt i Svalbards farvann mellom 1859 og 1871, mente at navnet ikke passet i det store og hele siden øyenes antall var svært overdrevet på de gamle kartene.

Hvalfangstens fribyttere

Det gikk ikke mange årene med skuter som seilte nordover på begynnelsen av 1600-tallet før Edgeøya og farvannene på øst- og vestsiden av øya var kjent. Ifølge kilder, var det i området ved Edgeøya at de som ble kalt «interlopers» hadde sitt hovedområde i de tre første tiårene av 1600-tallet. Interlopere var uavhengige sjømenn som ikke fangstet hval for de store handelskammerne, de som hadde monopol på, organiserte og utredet fangsten. Hvis du ikke seilte for et slikt handelskammer, stod du uten rett til å fangste på Svalbard, egentlig også uten rett til å oppholde deg inne i fjordene på øygruppa. En av de mest markante skikkelsene blant interloperne var Thomas Marmaduke fra Hull i England. Gjentatte ganger i begynnelsen av 1600-tallet blir Marmaduke omtalt å være tilstede i farvannene rundt øygruppa, enten i ferd med å kartlegge ressursene og kystlinjene eller å drive hvalfangst. Om Thomas Marmaduke kan sies at han som kaptein tok mange turer til Svalbard i årene mellom 1608 og 1619. I 1611 seilte han langs Spitsbergens vestkyst på hvalrossfangst, og reddet mannskap og en god del av lasten på Muscovy Companys skip Mary Margaret og Elisabeth som begge havarerte i Engelskbukta nord i Forlandssundet. I 1612 utforsket han Spitsbergens nordlige kyster og seilte til Gråhuken der han måtte gi seg pga. isen. I 1613 og 1614 ble han tatt inn i varmen og seilte for det engelske handelskompaniet Muscovy Company. I 1613 oppdaget han øya Hopen. Det hevdes også at det var Marmaduke som oppdaget Jan Mayen.

Det var trolig disse uavhengige hvalfangerne som først begynte å fange hval i åpen sjø ettersom de i en årrekke måtte holde seg unna hovedområdene for hvalfangst på vestkysten av Spitsbergen. De fangstet i stedet hval der det var mulig å komme til. Det var trolig også disse som foredlet teknikken med å flense hvalen ved skipssiden. Farvannene ved Edgeøya var antagelig hovedområdet for disse havneløse fribytterne. På 1640-tallet ble det satt sluttstrek for enhver form for enerett i hvalfangsten. Det ble fri konkurranse og fritt fram for alle som var villige til å satse på fangsten.

Det er flere rester av hvalfangststasjoner langs Edgeøyas vestkyst. Noen av disse er meget spesielle siden det virker som om spekkovnene aldri kom i bruk. Ovnene er bygd opp etter alle kunstens regler og er meget solide. Desto mer underlig. Men ubrukte, solid bygde spekkover overlever århundrene godt, og i dag er de nesten som nye.

I Habenichtbukta ligger en stor hvalfangststasjon med en yngre stor russisk fangststasjon bygd inne i anlegget. Ruinene av hvalfangststasjonen og den russiske fangststasjonen ligger ved en smal og dyp bukt som gir god havn på en landstrekning der havneforholdene for øvrig er vanskelige. Bukta kan være London Baij som er avmerket på kartet til Vingboons fra 1665. Med dette navnet er det sannsynlig at hvalfangstanlegget en gang ble driftet av engelskmenn. Ziegler- og Delitschøyene har også godt bevarte spekkovner og kulturminner fra fangsten på hvalross.

Halvmåneøya ble også besøkt i hvalfangsttida på 1600- og 1700-tallet. På øya, nord for stasjonen, like ved et selvskudd og en slakteplass for isbjørn, ligger et gammelt gravfelt fra hvalfangsttida.

Russisk overvintringsfangst

Edgeøya og Tusenøyane var et av hovedområdene i den russiske overvintringsfangsten som foregikk mellom 1700 og 1850. På Tusenøyane er det spor etter pomorene på nesten hver eneste øy i form av russetufter, graver, fundament og rester av russekors og slakteplasser for hvalross. Flere av plassene har stor detaljrikdom i bygningsrestene.

Langs Edgeøyas vestkyst ligger noen av Svalbards største fangststasjoner fra den russiske fangstperioden. I dag ligger stasjonene i ruiner, men de er fremdeles godt synlige i landskapet.
Russetuftanlegget som ligger oppe i det tidligere hvalfangstanlegget i Habenichtbukta er et av Svalbards største. I beskrivelser av stasjonen fra 1827 fremgår at stasjonen fortsatt var i god stand. Det er trolig at fangstvirksomheten på plassen var avviklet ikke mange årene før besøket. Hvalfangststasjonen og russetuftene i Habenichtbukta er et høyprioritert kulturmiljø.

Litt lenger nord for Habenichtbukta ligger Ekrollhamna, en trygg og god havn, hvor restene av en annen av de virkelig store russiske fangststasjonene ligger. Utgravninger som er gjort her kan indikere at pomorenes etableringsfase på Svalbard fant sted her.

Av hensyn til kulturminnene er det innført forbud mot ilandstigning og ferdsel i Habenichtbukta, Zieglerøya, Delitschøya og Spekkholmen.

Barentsøyas vestkyst har også spor etter flere russiske fangststasjoner.

Norsk overvintringsfangst

Den norske overvintringsfangsten har også etterlatt seg mange spor i dette området av Svalbard. Kanskje den mest kjente og mest besøkte av de norske fangststasjonene er Bjørneborg på Halvmåneøya. Fangststasjonen har en historie tilbake til 1898. Hovedbygningen på Bjørneborg er fra 1904. Den ble senere påbygd i 1935 og 1963. Hytta ble restaurert i 1995. Stasjonen ble da tilbakeført slik den antas å ha vært i 1935. Stasjonen er svært komplett med lagerbygning og selvskuddskasser både ute i fangstterrenget og i lageret. Området var det beste bjørneterrenget på Svalbard.

Bjørneborg er den stasjonen på Svalbard som best kan illustrere utrustningen på en stasjon for isbjørnfangst helt fram til de siste årene av fangsten. Siste sesong stasjonen var i bruk var vinteren 1969-70.

I området ligger store mengder løse gjenstander fra langvarig bruk av stasjonen. Disse forteller mye om virksomheten. Stedet har i de senere årene vært relativt godt besøkt, men det virker som om besøksantallet varierer fra år til år. Kulturminnet – særlig det store tilfanget av løse etterlatenskaper – er svært sårbart både i forhold til tråkk, roting og evt. suvenirsanking Ingen må ta med objekter/gjenstander fra stedet.

Av hensyn til kulturminnene er det innført forbud mot ilandstigning og ferdsel på Halvmåneøya, med unntak av et mindre område rundt Bjørneborg.

Av andre hytter tilknyttet den norske fangsten kan, foruten Kapp Lee/Dolorittneset, nevnes ”Villa Disko” som ligger i den nordre delen av Diskobukta. Hytta ble oppført i 1929 av Georg Bjørnnes og brødrene Einar og Eldor Svendsen. Hytta var fangstfeltets hovedstasjon med bistasjoner lengre sør i Diskobukta og på Edgeøyas nordøstre side ved Kapp Heuglin. Like inntil hytta ligger ei nyere hytte bygd av Norsk Polarinstitutt.

På Andréetangen innenfor Ziegler- og Delitschøya står en hytte som ble oppført av Henry Rudi i 1946. Ved hytta ligger en rekke kulturminner, deriblant en liten slakteplass for hvalross.

På Barentsøyas nordvestlige del, på Frankenhalvøya, ligger ”Heimland”. Hytta er en Merckoll-hytte av samme slag som den som ble oppført av bergmester Merckoll i 1936 i Isflakbukta på Phippsøya, Sjuøyane. Hytta var en av flere nødhytter som dette året ble satt opp på østsiden av Svalbard for å huse mennesker i nød eller tjene som tilfluktssted for eventuelle forliste. Hyttene ble bekostet av statens krisemidler.

Foruten disse ligger mange ruiner av fangststasjoner tilknyttet den norske overvintringsfangsten på øyene i dette området. Graver er også en del av virkeligheten.

Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) har utarbeidet følgende retningslinjer for ferdsel

• Andréetangen
• Kapp Lee - Dolerittneset
• Sundneset