Woodfjordområdets historie og kulturminner

Woodfjordområdet var kjent av de gamle hvalfangerne tidlig på 1600-tallet. Woodfjorden ble navngitt Wiches Sound av den engelske hvalfangeren Fotherby i 1614. Thomas Edge, engelsk handelsmann og hvalfanger som seilte i det engelske Muscovy Companys tjeneste, nedtegnet kystområdene og munningen av fjordsystemet på kart i 1625. For hollenderne var fjorden kjent som Liefde eller Lovely Bay. At hvalfangstskutene besøkte det store fjordsystemet, vitner den langstrakte og flate Reinsdyrflya ved munningen av Woodfjorden om. Her ligger utallige graver etter hvalfangere fra 1600- og 1700-tallet. Gravene er de eneste sporene hvalfangerne etterlot seg langs Woodfjordens strender. Her er ingen rester etter spekkovner, telt eller bygninger som peker mot etableringen av midlertidige eller permanente hvalfangststasjoner. Landet ble ikke brukt av hvalfangerne til annet enn begravelser.

Woodfjordområdet kan skilte med å være et godt reveterreng. En god del isbjørner rusler rundt i fjordsystemet, og reinsdyrene går spredt inne i dalene. Samtidig er øyene i Liefdefjorden gode dunøyer. Etter at hvalfangerne hadde forlatt landet, tok derfor de russiske pomorene området i bruk. Pomorene var overvintrende pelsjegere som kom fra området rundt Kvitsjøen der de var vel bevandret i å overleve i et kaldt og ugjestmildt miljø. Restene etter deres fangststasjoner og mangeårige opphold og tilstedeværelse kan ses flere steder ved Woodfjorden.

Woodfjorden rommer også rester etter den norske overvintringsfangsten på 1800- og 1900-tallet. Til den norske overvintringen i området hører dramatiske historier, noen med tragisk utfall. Flere av hyttene fra denne fangstperioden ligger i dag i ruiner, men langt de fleste er godt bevart.

Jon Grande Dahl var fangstmann på Mushamna i 2004–2005, her foran nybygd badstu. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Fangststasjonen i Mushamna mens den var i drift, med skinn av ringsel spent opp til tørk. Kjøttstativet i bakgrunnen. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Fangsthyttene i Woodfjordområdet knyttet til den norske overvintringsfangsten

En av hovedstasjonene i Woodfjorden fra den norske overvintringsfangsten på 1900-tallet lå på Roosneset. Hytta ble oppført av Hilmar Nøis i 1924 og ble flittig brukt av norske overvintrere utover 1930-tallet. Under andre verdenskrig ble hytta brent av tyskerne. Den ble aldri senere bygd opp igjen.

Mushamna har fått sitt norske navn etter det eldste navnet på stedet. Det stammer fra 1662 og var det hollandske navnet «Muyshaven» (Blaeu 1662). Her bygde Hilmar Nøis og Martin Pettersen en bistasjon i 1927, som ifølge den norske fangstmannen Georg Bjørnnes ble ødelagt av isbjørn i 1932. Hytta ble senere reparert, og er i dag i god stand. Den står ved stranda nedenfor den nye fangststasjonen i Mushamna.

Den nye fangststasjonen i Mushamna ble bygd av Reidar Hovelsrud i 1987. Den er bygd av drivtømmer og er uvanlig stor i forhold til eldre fangsthytter på Svalbard. Hytta har et ytre rom for opphenging av vilt og skinn, et midtrom med verksted og et indre rom med stue, kjøkken og soveplass. Den ble solgt til Staten i 1997, og ble fra 2002 og fram til 2009 lånt ut til fangstfolk. I dag brukes den som tjenestehytte av Sysselmannen.

Den gang det var fangstfolk i Mushamna ble fangsten drevet både på land og på isen. Hovedbyttet var fjellrev, som ble fanget i tradisjonelle fallemmer eller slagfeller. Fangsten omfattet også sel, rype, kortnebbgjess og et begrenset antall reinsdyr. I tillegg ble det fisket røye både i ferskvann og sjøen.

Texas Bar skal være navngitt etter staten Texas i USA. Hytta ble bygd av Hilmar Nøis og Martin Pettersen Nøis i 1927. Hytta er i god stand og blir jevnlig brukt.

Worsleyhamna eller Villa Oxford, som hytta også blir kalt, ligger på nordsiden av Liefdefjorden innenfor Andøyane. Hytta er en bistasjon som ble oppført av Hilmar Nøis i 1924. Han bygde hytta av materialene i en flymaskinkasse etterlatt av Mr. Binney som var medlem av en forsknings- og kartleggingsekspedisjon som gjennomførte flyfotografering på Svalbard. Ekspedisjonen var den første i sitt slag på øygruppa. Worsleyhamna var baseleir for ekspedisjonen.

Gråhuken ble kalt Castlins Point av Fotherby i 1614 og ble under samme navn senere kartlagt og beskrevet av Edge på the Muscovy Companys kart fra 1625. Hollenderne hadde sine egne navn på neset og kalte det vekselvis for Gruwen hoeck (kartografen Doncker 1655), Swarte hoeck (1662), Dorren hoeck (kartografen Blaeu 1662) og Grawen hoeck eller Flacke point (Valk og Schenk 1662, Gerard Van Keulen 1689). Selve hytta på Gråhuken ble oppført av Hilmar Nøis’ ekspedisjon i 1928 som hovedstasjon, og ble kalt «Kap Hvile». Flere kjente personligheter i Svalbards historie har overvintret på Gråhuken, men den personen som kanskje de fleste forbinder med plassen, er østerrikske Christiane Ritter. Gjennom sin bok som handler om året på Gråhuken, har hun for alltid skrevet seg inn i Svalbards historie og satt sitt merke på dette landet.

Mellom Raudfjorden og Reinsdyrflya – Biscayarhuken og Breibogen

Kyststrekningen mellom Raudfjorden i vest og Reinsdyrflya i øst preges av Biscayarhuken og Breibogen. Strekningen var kjent allerede på begynnelsen av 1600-tallet, og Biscayarhuken kan skilte med kulturminner fra hvalfangstperioden og fram til og med den norske overvintringsfangsten på 1900-tallet. På strekningen ligger flere russiske fangststasjoner. Mye tyder på at nettopp Breibogen var det siste området de russiske pomorene fangstet i før virksomheten stoppet opp omkring 1850.

Historisk er strekningen full av dramatikk, men det er spesielt en tragisk hendelse på 1800-tallet som har gjort området kjent. En skildring av tragedien er gjort av den skotske godseieren James Lamont som skriver:

«Off Red Bay we caught glimpses of the land;…On shore was a ruined hut of some size, and around some lofty poles, terminating in crosses, explained its Russian origin. They are the remains of a party of Russians who attempted to winter here in 1851. Twelve graves bear witness to that terrible scourge – scurvy – for out of eighteen men only six survived the winter, although there was no want of provisions or comfort. The hut was purposely constructed, and brought from the White Sea.

We got the boat, with some difficulty, past Biscayer Hook, and then found an excellent wooden house on a flat tongue of land. It was the Russian hut we had seen from the yacht, and we were able to examine more closely the crosses which marked the graves of the unfortunate men who perished here. Each cross was about fifteen feet high, and had a larger and smaller cross-piece, fixed at an angle, and all were carved and lettered with Russian characters.» (Lamont 1876).

Dette var den siste kjente overvintringen av russiske pomorer på Svalbard og dannet en tragisk slutt på over 150 år med russisk virksomhet på øygruppa. Overvintringen foregikk i 1851–52. Hendelsen er kjent fordi ekspedisjonen og overvintringens fatale utgang ble omtalt i St. Petersburg avis i 1853.

Et fangstparti på 18 mann ble i 1851 utrustet for overvintring på Svalbard. De hadde planlagt å overvintre i Sørkapp-området, men tåke og drivis satte en stopper for ekspedisjonens mulighet til å ta seg inn til dette fangstfeltet. Omsider kom fartøyet seg inn i en bukt på nordvestsiden av Spitsbergen. Området var helt ukjent for besetningen, men det ble besluttet å overvintre.

Hovedstasjonen ble raskt oppført og alle nødvendige forberedelser til fangst og overvintring ble unnagjort. Fangsten gikk bra og ble drevet i 17 uker fram til mørketiden satte inn. De 18 fangstfolkene samlet seg i hovedkvarteret der de ble holdt innesperret av uopphørlige snøstormer. Snart begynte enkelte å vise symptomer på skjørbuk, og rundt juletider var det bare 6 friske personer blant de 18. Den strenge kulden bidro til å forverre de sykes tilstand, og snart inntraff dødsfallene – det første i slutten av januar, det siste i slutten av mai. I løpet av dette tidsrommet døde 12 av mannskapet, og av de 6 overlevende var det bare tre som var i stand til å utrette noe arbeid. De overlevende ble i juli reddet av norske fangstfolk som i sommermånedene drev med hvalrossfangst på drivisen rundt Svalbard. Og i slutten av samme måned i 1852 kom endelig de seks overlevende til Hammerfest, ledsaget av fire nordmenn. Etter dette er det ikke rapportert om flere overvintringer av russiske pomorer på øygruppa. En epoke i Svalbards historie var over.

Om Mattilas og kokken på Gråhuken

Under sin overvintring i hytta på Gråhuken i 1934 forteller Christiane Ritter om den ensomme graven som ligger ut mot havet ytterst ute på Gråhuken. En grav hun ofte går forbi på sine mange turer i området. Her ble Mattilas begravet da han ble funnet i 1873. Historien om Mattilas og kokken og deres overvintring på Gråhuken er en av de tragiske historiene dette landet kan skilte med.

Vinteren kom tidlig høsten 1872. Drivisen kom fra nord og sperret nordkysten av Vest-Spitsbergen tidligere enn vanlig. Dette førte til at 6 norske fangstskuter ble overrasket og frøs inne i isen i midten av september. De hadde drøyd det for lenge med fangsten i nord, og nå virket det som om de måtte forberede seg på en ufrivillig overvintring. Situasjonen var prekær siden de kun var utstyrt for sommerfangst og ikke hadde rasjoner eller utstyr for å klare en overvintring.

Samme høst lå A. E. Nordenskiöld i Mosselbukta. Hans opprinnelige plan hadde vært å overvintre på Sjuøyane, men han klarte ikke å ta seg fram dit på grunn av isforholdene. Mosselbukta ble i stedet valgt som vinterkvarter og utgangspunkt for Nordenskiölds nordpolsekspedisjon med reinsdyr som trekkdyr. Under avskjedsfesten for to av skipsmannskapene som hadde fraktet ekspedisjonen til Mosselbukta, ble fartøyene innestengt av isen og mannskapene måtte overvintre. I Mosselbukta forberedte således tre ganger flere personer enn planlagt seg til et vinteropphold. Provianten var beregnet for 21 personer. Nå var de 67. I tillegg fikk de den alarmerende meldingen om de seks ishavsskutene som var innesteng av isen på Gråhuken.

Nordenskiöld hadde ingen mulighet til å huse alle. Han hadde heller ingen mulighet til å brødfø en slik stor forsamling ulykksalige mennesker. Samme år hadde han imidlertid satt opp et hus i Isfjorden. Der var det rikelig med forsyninger til en overvintring. I første uke av oktober dro derfor 17 av fangstmennene fra de norske ishavsskutene over isen med to småbåter for å ta seg ned til Isfjorden og det svenske huset på Kapp Thordsen. En tragedie som savner sidestykke i Svalbards historie utspant seg der i løpet av vinteren, men det tilhører en annen historie.

Fangstmennene som lå igjen oppe i nord klarte å komme løs av isen i begynnelsen av november med de to skutene som lå ved Velkomstpynten. De fire jaktene som lå ved Gråhuken klarte ikke å komme løs. De var omgitt av is, og storm og isdrift hadde satt dem på grunn. To mann, skipper Johan Mattilas og kokken Gabriel Anderssen, ble igjen for å passe på de fire fartøyene som var fullastet av fangst. Ishavsskipper Mattilas hadde 42 år bak seg på sommerfangst på Svalbard. Tidligere i livet hadde han hatt hell med seg og tjent seg opp en liten formue. Men skjebnen hadde ikke fart vel med Mattilas og han hadde mistet alt han hadde tjent. Det eneste han eide lå nå i en av de fullastede skutene som lå innestengt i isen utenfor Gråhuken.

De to på Gråhuken fristet tilværelsen i de kalde, mørke vintermånedene under 2 hvelvede båter. De rakk å få mesteparten av utstyret de trengte i land før de måtte oppgi skutene i isen. Fra land måtte de sitte og se på at skutene sakte men sikkert ble brutt i stykker av storm og is før de tilslutt måtte anses som tapt. Hele Mattilas’ eiendom gikk i stykker og forsvant foran øynene hans uten at han kunne gjøre noe fra eller til. I dagboken skriver Mattilas den 12. januar: «I dag har jeg vært om bord i «Elida», men til de andre to kunne jeg ikke komme. Det var så dårlig is, men sluppen var borte, den kunne jeg ikke se. Han var helt borte og alle tre ødelagte og nær sunkne og slått sund og nær isen – alle tre uten baugspryd og skansekledning og nær knust».

I dagboken nevnes det ingenting om sykdom før i januar. Skipper Mattilas ble angrepet av skjørbuk først, kokken fulgte etter noen uker senere. De blir fort dårligere og klarer til slutt ikke å lage mat, hugge ved eller tenne opp i ovnen. De både fryser og sulter i tillegg til å være avkreftet av sykdommen. Dagboksnotatene slutter 18. februar, og de har neppe levd lenge etter denne datoen. Likene av de to ble funnet i mai 1873 av en skipper fra Tromsø som ble så forferdet over funnet at han dro derfra uten å begrave dem. Det ble senere svenskene under Nordenskiölds kommando som begravde de døde.

Ytterst på Gråhuken ligger en grav. Her ble Mattilas og kokken Anderssen stedt til hvile.