Bellsunds geologi og landskap

Utsnitt av de flotte foldestrukturene i Midterhukfjellet. (Bilde: Winfried Dallmann / Norsk Polarinstitutt)

Midterhukfjellet med foldestrukturer. Bildet er tatt fra nord. (Bilde: Hans Arne Nakrem)

Dette kapitlet omfatter Bellsund, Van Mijenfjorden, Van Keulenfjorden og Recherchefjorden. Bellsund er en vid fjordåpning som ca. 20 kilometer fra kysten splittes i to fjorder, Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden. Recherchefjorden strekker seg sørover like vest for munningen av Van Keulenfjorden. Bellsund fikk navnet sitt etter Klokkefjellet. Dette fjellet, med sin karakteristiske form, ligger på sørsiden av Bellsunds munning. Bellsund er preget av vide kystsletter som gir et åpent og luftig inntrykk. Det er ingen breer som rekker helt til havet, for å se det må man seile videre inn i fjordene som fortsetter i forlengelsen av Bellsund mot øst.Grensen for Sør-Spitsbergen Nasjonalpark følger Bellsund og Van Keulenfjorden. Det betyr at alle landstigninger på sørsiden av disse fjordene vil være i nasjonalparken.

Landet rundt Bellsund, Wedel Jarlsberg Land i sør og Nordenskiöldland i nord, bærer preg av de enorme kreftene som var i sving da den europeiske kontinentalplaten var i press mot Grønland i overgangen mellom kritt og tærtiær (omlag 50-60 mill. år siden). Forkastningene er nokså dramatiske i grenseområdet mellom Van Mijenfjorden og Bellsund og kan oppleves på nært hold dersom man lander i Vårsolbukta eller på Ahlstrandodden. De kan også sees lett fra dekk under innseilingen til landingslokalitetene som er beskrevet i dette kapitlet. Når man kommer lengre inn i Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden finner man sedimentære bergarter fra tertiærperioden som ligger nesten horisontalt og tilsynelatende uanfektet av forkastningene ved vestkysten. Dette området refereres i geologien som det Tertiære sentralbassenget.

I Sveagruva drives det kull fra et lag som er flere meter tykt, noe som vitner om en enorm kulldannelse for ca. 65 mill. år siden.

I østre Bellsund ligger den iøynefallende og fjellrike halvøya som skiller Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden. Denne halvøya er en del av Nathorstland og strekker seg vestover til Midterhuken. Den vestligste toppen heter Gåsberget. Fra Mariasundet på nordsiden av Midterhuken kan man betrakte de imponerende foldingene, som enkelte steder er visuelt forsterket av vegetasjon som får næring fra hekkende polarlomvi og krykkje.

Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden holder ofte på fjordisen ganske lenge sammenlignet med mange andre fjorder på vestkysten – noen år til langt inn i juni. I Van Mijenfjorden fungerer Akseløya som en effektiv propp for is, både for isen som kommer fra havet utenfor og fjordisen som skal ut på våren.

Akseløya er en iøynefallende del av landskapet. Langs hele øya løper det linjer av steile, lagdelte bergarter som stammer fra perioden øvre perm. Bergartene her er flintførende og ble dannet som marine avsetninger. Det var på Akseløya at Sysselmannen på Svalbard i 1998 gjorde feltundersøkelser for å finne ut om steinaldermenneskene hadde bosatt seg på Svalbard i likhet med andre steder i arktiske strøk. Undersøkelsen gikk ut på å systematisk lete etter flint som kunne ha vært bearbeidet av mennesker. Det ble funnet mye flint, men ingen stykker som kunne tilskrives menneskelig bearbeiding. Naturen selv stod for utformingen. Teorien om steinaldermenneskenes tilhørighet til Svalbard i årtusenene før Kristus, som tidligere hevdet av enkelte arkeologi miljø, falt dermed. De samme flintførende og steile lagene finnes igjen på Ahlstrandodden.