Myten om Mansfield

Ernest Mansfield.

Få personer, om noen, har fått så stor oppmerksomhet i denne perioden av Svalbards historie som grunnleggeren av Ny-London. For noen var han en helgen, for andre var han en svindler. Men han var populær blant sine arbeidere og overvintrende vakt- og fangstfolk. Det viser deres positive uttalelser om Mansfields vilje til å hjelpe til der det trengtes, hans rause hånd og evne til å få medhjelpere og arbeidere til å føle seg vel. Fangstmannen Henry Rudi sier om Mansfield: ”Den tida vi hadde vært sammen med Mansfield, hadde vi studert ham nøye. Var han en eventyrer? En svindler? Nei! Hadde han det vært, skulle vi nok greidd å avsløre ham. Han var en gentleman og en vidunderlig mann å komme borti for fattige fangstfolk”.

I løpet av sin korte karriere i selskapet han startet, okkuperte han landområder fra Hornsund i sør til Kongsfjorden og Krossfjorden i nord. Alle områder med mineraler var av interesse. Noen ganger annekterte og kjøpte han også opp områder hvor det ikke fantes mineraler, som Camp Smith med Giæverhuset i Recherchefjorden. Bellsund ble hovedområdet for virksomheten i noen år. Og her ble Camp Morton etablert med tanke på kulldrift, Camp Asbestos med tanke på utvinning av asbest, Iron Mountain Camp med tanke på jern. Og slik kan man fortsette. I nord etablerte han Ny-London i Kongsfjorden med tanke på utvinning av marmor. Langs hele vestkysten av Spitsbergen ligger hytter i varierende stadier av forfall som enten er bygd av, på vegne av, eller med midler av Mansfield og NEC.

Mansfield ble født i London i 1862. Allerede som ung mann våknet hans interesser for mineraler og prospektering. Han fristet lykken som gullgraver både i Klondyke og British Colombia under det store gullrushet, samt i Australia og New Zealand. Ved århundreskiftet vendte han tilbake til England, giftet seg og fikk datteren Zöe. Her traff han Frederic Gardner, den lokale sognepresten, som hadde vært på Svalbard og funnet gull! Og Mansfield var ikke vanskelig å be – både i 1905 og 1906 reiste Mansfield og Gardner rundt omkring på Svalbard og lette etter gull og alle andre mineraler som kunne tenkes å være eller bli verdifulle på en eller annen måte. Siden var Mansfield på Svalbard mange ganger. Han overvintret også i 1908-1909. Under denne overvintringa skrev han blant annet en roman med en kvinne som hovedperson (Astria: the ice maiden, 1910). Ikke verst av en mann som levde på begynnelsen av 1900-tallet selv om romanen kan betegnes som utpreget kiosklitteratur!

Mansfield var NEC, men ble fjernet fra ledelsen i selskapet i 1913 etter fiaskoen med marmorbruddet på Blomstrandhalvøya. Etter dette hadde han ikke mer med selskapet å gjøre. Ernest Mansfield var et kunstnersinn og en mann med enorm karisma. En drømmer med store og spennende mål, med et inderlig ønske om det helt store funnet. Drømmen ble knust, marmoren fra Blomstrandhalvøya smuldret opp, men minnene om og sporene etter Ernest Mansfield lever videre i Ny-London og andre steder på Svalbard.