The Northern Exploration Company

Overalt der NEC var i land, satte de opp anneksjonsskiltene sine på tre språk. Slike anneksjonsskilt minner fortsatt besøkende på hvem som annekterte og eide stedet. (Bilde: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt)

Deres landokkupasjoner var der de tilsynelatende mest lovende mineralforekomstene lå. Selskapet ble stiftet i 1910 og hadde sin mest driftige virksomhet i årene rundt første verdenskrig. Grunnlaget for virksomheten var de okkupasjonene Ernest Mansfield hadde gjort på Svalbard i årene før 1910. Disse ble kjøpt av NEC i 1911, og samme år startet oppbyggingen av Ny-London og det lovende marmorbruddet på Blomstrandhalvøya.

NEC hadde mange gruver og skjerp på Svalbard. De fleste var knyttet til utvinning av kull, men de undersøkte også andre mineralforekomster som sink, asbest, jern og marmor. Optimismen var stor i selskapet selv om de gang på gang måtte se at selskapets kapital ble kastet bort på prosjekter som var håpløse, og som det aldri ble noe av. De satt med store landokkupasjoner, men de produserte lite eller ingenting. Dette var nyindustrialiseringens tidsalder, og Svalbard opplevde en «Klondyke»-stemning med okkupasjoner av alle interessante og potensielle landområder med tanke på mineralutvinning av alle slag og av alle mulige selskaper fra mange land. Troen på framtiden var stor, optimismen var urokkelig og pengene til investeringer satt løst. NECs optimisme og ukuelige pågangsmot har etterlatt mange spennende kulturminner på Svalbard. Overalt der NEC var i land satte de opp anneksjonskiltene sine som på tre språk fortalte at nettopp dette området var okkupert av NEC allerede i 1905. Restene etter deres virksomhet vitner samtidig om dyrekjøpte erfaringer med store etableringskostnader. Transporten til og fra Svalbard var lang og krevende, sesongene korte og hektiske. Verdien av bygg, anlegg og utstyr var gjerne mindre enn omkostningene ved demontering og frakt tilbake til fastlandet. Anlegg og mye utstyr ble derfor etterlatt på stedet og viser hvordan drømmen om rask fortjeneste ofte endte med nedleggelse etter få år med prøvedrift. En overoptimistisk etableringsvirksomhet på et meget tynt grunnlag.

1920-tallet betydde slutten for NEC. Norge fikk tilkjent suvereniteten over Svalbard, men i stedet for å trappe ned, utvidet NEC sin aksjekapital og varslet eiendomskrav som tilsvarte rundt ti tusen kvadratkilometer av Svalbards landterritorium. Kravet ble etter hvert redusert, og i 1925 ble selskapet tilkjent eiendommer på 650 kvadratkilometer. På denne tiden var NEC i finansielle vansker og prøvde å selge alle sine eiendommer for å skape likviditet. Det ble inngått en avtale med den norske stat i 1925, men salget av eiendommene gikk ikke i orden før i 1932. Da fikk staten overta alle eiendommer og bygninger for kun kr. 100.000,–. Det tilsvarte overhodet ikke kravet fra NEC, men det betydde lite. Selskapet ble slått konkurs i 1929.