London (Peirsonhamna) [78° 57' N 12° 00' Ø]

Marmorforekomstene ved London. (Bilde: Lise Øvrum / Sysselmannen på Svalbard)

Lokomobilen i restene av verkstedhallen ovenfor husene i London. Et minne om en overoptimistisk satsing på bryting av marmor for Europas herskapshus. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Lastekran og jernbanevogner m.m. ved utskipningskaia på vestsida av Peirsonhamna. Camp Mansfield ses i venstre billedkant. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Trillebåra ved London – et fredet og såkalt løst kulturminne. Denne som andre løse kulturminner på stedet skal ikke fjernes eller flyttes på, men gjerne beundres og fotograferes. Erosjonen i bakken i bakkant er iøynefallende. Ferdsel opp til husene bør skje utenfor venstre billedkant. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

London i 1916. De to bakerste husene står der fortsatt og brukes i dag av ansatte i Ny-Ålesund. De andre er flyttet over fjorden . Verkstedhallen oppe til høyre. (Bilde: Adolf Hoel / Norsk Polarinstitutt)

Historie

Historien om gruvebyen London og marmorforekomsten på Blomstrandhalvøya er uløselig knyttet til det engelske selskapet The Northern Exploration Company Ltd. og eventyreren Ernest Mansfield. Marmorforekomsten ble oppdaget sommeren 1906 og beskrevet som «ingenting mindre enn en øy av ren marmor». Anlegget er en ypperlig representant for klondykestemningen som rådet på Svalbard. I følge den samtidige geologen Adolf Hoel var dette det største økonomiske foretagende igangsatt på Svalbard nest etter kulldrifta.

Marmorbruddet ble etablert i 1911. I løpet av noen få år ble det lagt ned en intens arbeidsinnsats for å få anlegget og drifta opp å stå. Marmoren virket lovende og uttalelsene fra eksperter verden rundt om marmorens kvalitet og skjønnhet var rosende. Forventningene var store til et godt økonomisk utbytte. Maskiner, jernbane, vogner, kraner, vinsjer, tunge dampmaskiner, redskaper og utstyr til drift kom på plass. Bolighus for opptil 70 personer, verkstedbygninger og lager ble satt opp. Det ble imidlertid ikke brutt nevneverdige kvanta marmor i de årene virksomheten var i gang. I krigsårene 1914–1918 var det ingen aktivitet i marmorbruddet, og i 1920 tok eventyret slutt.

London er et viktig kulturminne og -miljø fra den tidligste tiden med industriell virksomhet på Svalbard. Initiativet og plassen viser hvordan drømmen om rask fortjeneste endte med nedleggelse etter få år med prøvedrift; en overoptimistisk etableringsvirksomhet på et meget tynt grunnlag. Marmoren viste seg å være ubrukelig, og blokkene smuldret opp som følge av frostsprengning. Anlegget ble forlatt, og London ble allerede i 1933 betegnet som en spøkelsesby. Da var mye av utstyret og bygningsmaterialene fjernet og tatt i bruk andre steder. Så sent som i 1950-åra ble de fleste bolighusene flyttet til Ny-Ålesund. Tilbake står restene av anlegget man en gang trodde skulle bli verdens fineste marmorbrudd. Minner fra en optimistisk tid. I dag er London likevel den industrielle lokaliteten som har mest bevart av teknisk utstyr fra før første verdenskrig.

Marmordriften i London, med alle sine bygninger, anleggsrester og løse gjenstander, har etterlatt store og dominerende spor i landskapet. Anleggsrestene vil kanskje andre steder anses som skrap og kan for mange virke som uverdig og skjemmende forsøpling i forhold til den ellers storslåtte og urørte omkringliggende naturen. Men London er også et håndfast, originalt og synlig spor etter tidligere menneskers liv og virke til hverdags og til fest. Som det fysiske rammeverket rundt levde liv, er restene gode historiefortellere og monumenter over tidligere menneskelig virksomhet. Men de er også vitnesbyrd om forfall og alle tings forgjengelighet.

Området var i en liten periode før 1940 en viktig plass for forsøk med fiskeforedling på Svalbard, blant annet med tørking av klippfisk.