«Arc Of Meridian»-ekspedisjonen

Restene av den russiske gradmålingsstasjonen i Gåshamna. Inne i ruinene står fangsthytta Konstantinovka, som ble bygget av materialer fra gradmålingsstasjonen. (Bilde: Kjersti Dahle)

Jordas rotasjon rundt aksen gjennom polene ledet til hypotesen om at denne sentrifugalkraften hadde varierende påvirkning etter breddegrad; større jo lengre fra ekvator man kom og at dette førte til at jorda fikk en «appelsinform».

Denne hypotesen var basert på jordmassen som homogen og ikke gradvis tettere mot sentrum, som ifølge franske Clairaut skulle tale for at jorda har «sitronform».

En ganske ukjent historie er om Edward Sabine som kom til Svalbard og satte opp et pendulum observatorium på Norskøya. Sabineobservatoiet som ligger på Indre Norskøya og ble satt opp i 1823. Han fikk øynene opp for Svalbard som plattform jordformundersøkelser.

I 1826 foreslo Sabine å gjøre lengdegradsmålinger på Svalbard, men det skulle ta nesten tre kvart århundre før svenskene i samarbeid med russerne klarte å gjennomføre det han foreslo.

Forenklet består en lengdegradsmåling i å måle hvor lang buen på en lengdegrad er i et gitt breddegradsintervall. Resultatet kan man sammenligne med målinger fra breddegradsintervall lengre sør eller lengre nord. For å klare dette må det settes opp et nettverk av trianguleringspunkter på fjelltopper som kan knyttes sammen til en kjede. Kravet var at de måtte ha fri sikt til neste punkt. Med en slik kjede skulle de klare å måle lengden på lengdegradens bue – dersom buen var lengre enn buen lengre sør så ville hypotesen om at jorda flatet ut (appelsinform) mot Nordpolen være styrket. På Svalbard strakk denne kjeden seg fra Vesle Tavleøya i nord til Keilhaufjellet i sør, en breddegradsforskjell på 4° 13’.

Russerne hadde ansvar for den sørlige delen av trianguleringskjeden og i august 1899 lyktes svenskene å bygge en 3,5 meter høy varde på et av Chydeniusfjellene som russerne på Kapp Lee klarte å ta peiling på. Det skulle ta ytterligere nesten to år før de klarte å knytte hele trianguleringskjeden sammen med pålitelige målinger. Svenskene hadde hånd om de nordlige områdene og hadde sin hovedstasjon på Crozierpynten i Sorgfjorden. Med utgangspunkt i stasjonen i Sorgfjorden etablerte svenskene en baselinje på 10 024,518 meter med en toleranse på ± 12 mm som fungerte som referanse for hele den nordlige trianguleringskjeden, noe som er opphavet til navnet Basissletta. Langs hele østsiden av Spitsbergen kan en med jevne mellomrom finne kulturminner etter ekspedisjonen i form av varder på trianguleringspunktene. Begge overvintringsstasjonene er i dårlig forfatning i dag, men bærer minne om at Svalbard har vært arena for internasjonal forskningsvirksomhet i lang tid.

Den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen gikk over fem somre og en vinter. Det tok lengre tid enn forventet, mest på grunn av vanskelige isforhold i Hinlopenstretet.

Helmer Hanssen overvintret som feltassistent sammen med svenskene i Sorgfjorden i 1899–1900. Tolv år senere var han med på Roald Amundsens sydpollag. Hans Christian Andersen Frænkel var ingeniør under samme overvintring. Har var bror til Knut Frænkel som noen år før hadde forsvunnet sammen med Andreé og gudsønn til den kjente danske forfatteren Hans Chr. Andersen.