Wanny Woldstad - Fangstkvinnen i Hornsund

(Bilde: Norsk Polarinstitutts bildearkiv)

Wanny var drosjesjåfør i Tromsø på 1930-tallet og hørte ofte på historier fra fangstmenn som var hjemkommet med en slant som de gjerne brukte på taxi, ofte til Ølhallen hos Macks Bryggeri.

Da hun i 1932 ble spurt om å være med til Svalbard sammen med Anders Sæterdal tok hun ingen betenkningstid; «I løpet av to-tre dager ble jeg forvandlet fra drosjesjåfør i Tromsø til «kvinnelig fangstmann» på vei til Svalbard, ombord i «Maiblomsten»».

Før den første vinteren var nok mange av de erfarne ishavsfarerne noe skeptisk til at lille Wanny, som var 1,57 på sokkelesten, skulle fangste under alle slags forhold, men med et veldig pågangsmot og stor lærevilje beviste hun at dette livet var som skapt for henne. De to påfølgende årene hadde hun sine to sønner med til Hornsund. Dette var Alf og Bjørvik Jacobsen som senere selv ble erfarne ishavsfarere.

Wanny brukte Hyttevika som hovedstasjon, Isbjørnhamna som første bistasjon innover Hornsund og Fuglefjell (Gnålodden) som andre stasjon. I Hyttevika hadde de en innretning for å fange isbjørn med som de kalte Signalen;

«...Signalen er en enkel, men høyst effektiv innretning: En stokk på ca. to meter blir satt ned i marken seksti – sytti meter fra huset. En spekkåte, fastgjort til en solid streng, henger et stykke oppe på stokken. Strengen fører over en snelle øverst oppe bort til husveggen, gjennom denne, ved ytterdøren, videre til et hull i veggen til de innerste rommet. Her er den festet til en trepinne som er stukket i hullet utenfra. Pinnen er så lang at den rekker et par tommer innenfor veggen, et par tomme melkebokser henges over den, og så er alarmapparatet på plass.» (Woldstad 1956).

Når signalet gikk måtte hun lydløst smyge seg til skyteskåret med rifla og se om bamsen var å få øye på. På grunn av signalen måtte hundene sove innadørs ellers ville de bare skremme vekk bjørn som nærmet seg.

Den 12. desember 1932 skjøt den snart 40 år gamle enken, tobarnsmoren og drosjesjåføren fra Tromsø sin første bjørn. Det skjedde i nærheten av bistasjonen Fuglefjell. Det ble etter hvert mange isbjørner. Og slik opererte hun gjennom sine overvintringer på Svalbard. En selvstendig og fullt ut likeverdig partner i en virksomhet som så til de grader var forbeholdt menn.

Wanny Woldstad er omtalt i mange bøker og utstillinger om polarlivet og fangstmannslivet på Svalbard. Fra Polarmuseet i Tromsøs utstilling heter det: «Det er ett kvinnfolk som skiller seg ut, nemlig Wanny Woldstad. Som likeverdig fangstpartner har hun mer enn noen annen kvinne satt spor etter seg på Svalbard.» I fagtidsskriftet Ottar står det: «Noen få kvinner dreiv aktiv fangstvirksomhet på linje med mannen. Wanny Woldstad var et slikt unntak.»

Livet som kvinnelig fangstmann på Svalbard fascinerte mange og etter krigen ble hun en etterspurt foredragsholder både i radioen og folkeakademiene i Nord-Norge. I 1956 ga hun ut boken «Første kvinne som fangstmann på Svalbard» hvor hun skildret sitt liv i Svalbards ville og vakre landskap. I 1959 døde hun av skadene etter en bilulykke.