Hornsunds historie og kulturminner

Pomorene hadde sjøgående fartøy kalt kotch som kunne ta dem over Barentshavet til Svalbard. Pomor Kotch off the Chukchi Peninsula. 1647. (Akvarell: Gordon Miller)

Wilhelm Matheson utenfor hytta på Gnålodden, 28. august 1936. (Bilde: Anders K. Orvin / Norsk Polarinstitutt)

Russetuft. Rester etter en enkel fangststasjon på de vide strandslettene langs Spitsbergens vestkyst. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Den mektige, høye og vakre Hornsundtind er vanligvis det første fjellet man får øye på når man nærmer seg Spitsbergen sørfra etter sjøveien. I godt, siktbart vær vil fjellet kunne sees i en avstand av 75–85 nautiske mil. Fjellet var det første Jonas Poole om bord på skuta «Amitie» fikk øye på da han nærmet seg Spitsbergen i 1610. Han beskrev fjellet og kalte det Muscovy Companies Mount på vegne av det engelske handelskompaniet han seilte for. Litt lenger nord ble munningen av Hornsund oppdaget, og Poole kalte den sørlige munningen Lord Suffolk Point. Poole sendte en båt i land for å undersøke kyststrekningen nærmere, og da båt og mannskap returnerte hadde de med seg et reinsdyrhorn. Dette resulterte i at Poole kalte fjorden for Hornsund. Senere ble fjorden også kalt Hoorn baye, Horensont og Oresont. I 1610 prøvde Poole å ta fjorden i nærmere øyesyn, men måtte gi opp da det blåste sterk fralandsvind inne i fjorden. Det var mye drivis der inne, og han klarte heller ikke å finne en god havn.

I somrene etter 1610 ble Hornsund gjentatte ganger besøkt av seilskuter. Først var oppdraget å kartlegge og utforske kystene og fjordens ressurser, deretter fulgte noen år med forsøk på å drive hvalfangst. Forsøkene resulterte noen år senere i mer fast hvalfangst. Kunsten å drive hvalfangst ble langsomt lært gjennom prøving og feiling. På begynnelsen av 1600-tallet var baskerne de eneste som hadde kunnskap i å drive hvalfangst. Selv hadde de lært dette gjennom å drive slik fangst i mange tiår i Biscayabukta og ved Labradorkysten. Seilskutene som hvert år dro nordover på begynnelsen av 1600-tallet hadde i de fleste tilfeller baskere med seg om bord. Det øvrige mannskapet ble beordret til å holde øye med dem for å lære hvalfangst.

Ved en overenskomst mellom hollendere og engelskmenn om retten til de forskjellige hvalfangstplassene på Spitsbergen, ble Hornsund i 1614 tildelt engelskmennene som et område de skulle ha rettighetene til og herredømme over. De bygde da opp flere store hvalfangststasjoner på sørsiden av Hornsund; i Gåshamna og på Höferpynten. Men de fikk ikke alltid ha sine områder i fred for konkurrerende hvalfangere. I 1617 ble det konflikt mellom engelske og hollandske hvalfangere om retten til å fangste i Hornsund. Det kom ikke til åpne kamphandlinger eller håndgemeng, men fiendskapet var tydelig. Etter mye fram og tilbake denne sommeren ble Hornsund etter hvert etablert som engelsk område. Fra 1624 var Hornsund et av hovedområdene for den engelske hvalfangstflåten. Restene etter de engelske hvalfangststasjonene kan du fremdeles finne i Hornsund, og spesielt er de godt synlige i Gåshamna.

Hornsund er et ressursrikt viltterreng med mye isbjørn og fjellrev. På grunn av rådende strømforhold presses drivisen tidlig inn i fjorden, og isen legger seg ofte tidlig om høsten. Dette fører til at fjorden tidlig i sesongen har en del isbjørnbesøk. Hornsund ble derfor et ettertraktet område for pomorene fra begynnelsen av 1700-tallet. Pomorene var russiske overvintrende fangstmenn som hovedsakelig baserte seg på fangst som ga dem hvalrossprodukter som hvalrosstann, spekkolje og hvalrosshud, pelsverk fra isbjørn og rev, samt dun. I tillegg ble det jaktet rein, sel, fugl og sanket egg. De russiske fangstmennene foretrakk sørsiden av Hornsund og de flate kystslettene på sørsiden av fjordens munning for sine overvintringer på 1700- og 1800-tallet. Nordsiden av fjordmunningen var ikke like mye brukt som fangstterreng.
 

De fleste russiske fangststasjonene hadde helårig drift. Noen av fangststasjonene var store, og restene består av tufter fra bygninger med mange forskjellige funksjoner. Noen er små hytter som ikke akkurat kan betegnes som romslige. Tuftene er lett gjenkjennelige. Disse hyttene er bygd i sleppvegg- og/eller lafteteknikk. Inne i tuftene ligger den umiskjennelige store røde teglsteinen fra den åpne grua. I og omkring tuftene kan vi ofte finne gjenstander som viser hvordan tilværelsen må ha vært for de menneskene som oppholdt seg på fangststasjonene: spillebrikker, husgeråd, fangstredskaper, båtutstyr, jern- og tresaker, keramikk, tekstiler og lærrester. På stasjonene drev fangstmennene med ulike former for håndverk for å foredle råvarene til verdifulle handelsvarer, og ikke minst som tidsfordriv i mørketida da vær, vind og kulde gjorde det umulig å ferdes utendørs.

Rundt fangststasjonene ligger avfallshauger (møddinger) med beinrester fra fugl, fisk og dyr. Slike søppelhauger skaper god grobunn for frodig vegetasjon. Mange kulturminner fra forskjellige historiske perioder på Svalbard kan gjenkjennes nettopp på grunn av sin grønne farge og frodige og kraftige vegetasjon i et ellers øde landskap. Avfall tilfører mye næring til vegetasjonen.

I tilknytning til mange russiske fangststasjoner ligger fundament for russekors. Russekorsene var store trekors som trolig ble satt opp av flere forskjellige grunner. Disse kunne være for å få beskyttelse fra høyere makter, for å bringe jaktlykke og/eller som gravmarkeringer og territorialmarkeringer. Korsene hadde også funksjon som landemerker for navigasjon.

Den norske overvintringsfangsten i Hornsund startet på begynnelsen av 1900-tallet. Fangsten var i stor grad knyttet til de samme produktene som den russiske fangsten. Det handlet om å fange så mye som mulig for å skaffe seg et rimelig godt økonomisk utbytte. Samtidig måtte man tåle isolasjon og ensomhet, trangboddhet, overleve alle farer og klare å holde ut den mørke vinternatta. Fangstterritoriene ble organisert med en hovedstasjon som hovedboplass og med flere mindre hytter en eller flere dagsmarsjer fra hovedstasjonen. Mellom hovedstasjonen og disse såkalte bistasjonene lå fangstterrenget. I reveterreng satte man opp revefeller med jevne mellomrom i landskapet. I isbjørnterreng satte man opp selvskudd. Wanny Woldstad har beskrevet selvskuddene slik: ”Et selvskudd er i alminnelighet et remingtongevær hvor halve løpet er avkuttet. Det kan være en rifle eller et haglegevær av hvilket som helst kaliber, jo grovere jo bedre. Anbrakt i en passende kasse med en delikat spekkåte fastgjort i en streng som igjen er forbundet med avtrekkeren, er dette et effektivt og hurtigvirkende våpen” (Woldstad 1956:47). Selvskuddet ble oppfunnet på og for Svalbard og effektiviserte isbjørnfangsten så den langt overskred bestandens tålegrense. I noen fangstterreng ble det satt opp både revefeller og selvskudd. Rev og isbjørn ble fangstet på vinteren da pelsen var på sitt beste.

For å synliggjøre fangstterrengets oppdeling i hovedstasjon og bistasjoner, kan vi vise til hovedstasjonen i Hyttevika, nord for Hornsunds munning, med bistasjoner i Isbjørnhamna og på Gnålodden. Avstanden mellom Hyttevika og Isbjørnhamna er litt over 11 kilometer. Fra Isbjørnhamna til bistasjonen på Gnålodden er distansen i overkant av 8 kilometer. På disse strekningene satte man ut revefeller og selvskuddkasser som måtte røktes med jevne mellomrom. Terrenget er vanskelig med store breer som går ut i sjøen, bratte skråninger som faller ned mot havet, stein og ur. Alt dette måtte fangstmennene forsere for å kunne drive sin virksomhet.

Gruveselskapet Northern Exploration Company. Ltd., London, drev undersøkelser på sørsiden av Hornsund på begynnelsen av 1900-tallet, uten å finne noe av verdi. Fangstmennene fungerte også tidvis som vaktmannskap for NEC.