Sørpolen – Den tredje Framekspedisjon

Roald Amundsen hadde med sin beskjedent utrustede «Gjøa»-ekspedisjon (1903–06) beseiret Nordvestpassasjen og kartlagt den magnetiske nordpol. Etter disse bragdene ble han derfor av mange sett på som Fridtjof Nansens naturlige arvtaker som Norges fremste polarforsker, også av Nansen selv. Etter hjemkomsten begynte han planleggingen av sin neste ekspedisjon. I 1907 henvendte han seg til Nansen om å få låne polarskuta «Fram» – av mange regnet som den nye nasjonen Norges symbolske flaggskip. Amundsen ønsket å fullføre det hans forbilde ikke hadde klart; å la seg fryse fast i drivisen, drive over Nordpolen og tvers over polhavet ved hjelp av havstrømmene. Ved å ta utgangspunkt i Beringstredet, håpet Amundsen at han ville drive lengre nord enn Nansen hadde gjort.

 

Men det var viktig å oppnå den nødvendige støtten av Nansen, og ikke minst av det norske Stortinget. En ren sportsutflukt ville ikke få økonomisk støtte fra en slunken statskasse. Det var derfor viktig for Amundsen at de vitenskapelige undersøkelser av Polhavet ble særlig vektlagt, og et omfattende vitenskapelig program ble formulert. Slik Nansen tidligere hadde vist, var det fullt mulig å kombinere god idrett med fremragende vitenskap. Amundsen dro derfor til Bergen for å studere oseanografi hos den anerkjente vitenskapsmannen Bjørn Helland-Hansen, akkurat slik han studerte jordmagnetisme før turen med «Gjøa». Amundsen hadde donert det omfattende vitenskapelige materialet som ble samlet inn i løpet av den ekspedisjonen – uten forbehold – til Stortinget.

 

Men svaret fra Nansen lot vente på seg. Dersom Amundsen la beslag på «Fram» i flere år, kunne ikke Nansen selv benytte seg av den. Amundsen fortsatte derfor planleggingen med «Gjøa» i bakhodet. Men ministeren Nansens karriere som polarforsker endte med den første «Fram»-ferden; han hadde fått større nasjonale oppgaver å tenke på. Høsten 1907 ga han slipp på planene om en ny polarekspedisjon, og returnerte til London som Norges utsending. Amundsen fikk omsider låne flaggskipet til sin «vitenskapelige undersøkelse av det nordlige polbasseng». Amundsens ekspedisjon var nok avgjørende for at Nansen valgte å legge sine polare ambisjoner på hyllen.

Høsten 1907 og den påfølgende vinteren gjennomførte Roald Amundsen en foredragsturné i De forente stater. Han hadde håpet å møte sin gamle kamerat Frederick Cook (1865–1940) mens han var i New York. Amundsen og Cook hadde noen år tidligere overvintret i Antarktis sammen på skuta «Belgica». Cook hadde tidligere gjennomført en rekke turer på Grønland med Robert Peary og Eivind Astrup, og unge Amundsen lærte mye av den erfarne amerikanske legen. Men Cook hadde ikke blitt sett siden juli, han var mystisk forsvunnet. Først da Amundsen ankom byen mottok han et brev fra doktoren, som beklaget så meget at han var bortreist. Noen flere detaljer delte han ikke med sin gamle venn, men håpet å møte Amundsen hvis han fremdeles var i statene april 1908.

 

Den 10. november 1908 legges Amundsens planer endelig frem for Det geografiske selskab i Kristiania. Donasjoner og søknader om å få være med begynte å strømme inn i løpet av de neste dager og uker. Over nyttår tok han turen til London og presenterte planene for Royal Geographical Society, og de ble vel mottatt også der.

 

Den 1. september 1909 våknet Amundsen til nyheten om at hans gamle venn Cook har returnert fra en overvintring på Grønland. Den amerikanske legen hadde dessuten nådd Nordpolen i april 1908. Amundsen må i dette øyeblikket ha revurdert sine planer om en mangeårig ekspedisjon til Nordpolen. Dersom det nordlige polpunktet allerede hadde blitt beseiret, sto kun de vitenskapelige undersøkelser igjen. Prestisjen om å være først falt bort. Avgjørelsen var allerede tatt, men den delte han ikke med noen. Kun en polrekord gjensto. Roald Amundsen ville beseire Sørpolen.

 

En annen amerikaner ved navn Robert Edwin Peary sådde snart tvil om Cooks bragd. Han hevdet at han selv hadde vært den første på Nordpolen, i april 1909. Men Roald Amundsen satte sin lit til at hans venn Frederick Cook snakket sant. Også Otto Sverdrup stolte på at doktoren hadde rent mel i posen. Dette var starten på en langvarig og meget offentlig krangel mellom de to amerikanerne, og Amundsens støtte til sin gamle venn skulle senere bli problematisk for nordmannen. Men Amundsen hadde tankene på den andre siden av jordkloden. I sør, ikke i nord.

Den 13. september 1909 ble det annonsert fra London at kaptein Robert Falcon Scott har tenkt seg sørover. Kun Roalds bror Leon visste om brorens hemmelige plan på dette tidspunkt. Roald Amundsen hadde ikke samvittigheten til å fortelle Nansen om endringene. Dersom Nansen hadde motsatt seg ideen, måtte hele planen forkastes. Amundsen anså nok Nansen også som en av sine konkurrenter i kappløpet om Sørpolen, og valgte derfor å tie.

 

Etter tre års nøye planlegging la «Fram» endelig ut fra Kristiansand den 10. august 1910. Kun et fåtall støttespillere visste om Amundsens kursendring, og kun offiserene på «Fram» ble informert før de satte kursen mot Madeira. En svært mistenksom Sverre Hassel ble innlemmet i hemmeligheten en drøy måned etterpå. Tre dager etter ankomst til Funchal informerte Amundsen resten av mannskapet.

 

Leon hadde også ankommet øya, og tok med seg tre meddelelser da han vendte hjem til Norge. En til Kongen, en til Nansen, og en til folket. Leon Amundsen hadde dermed fått ansvaret for å redegjøre for ekspedisjonens sørlige avstikker. Ansvaret for å fortelle polarhøvdingen ble lagt på havforskeren Bjørn Helland-Hansen. Han skulle forsikre Nansen at det var ekspedisjonens vitenskapelige vurderinger som lå til grunn. Uten prestisjen og de finansielle gevinstene en slik rekord ville medføre, var finansieringen av en mangeårig vitenskapelig kartlegging av det nordlige polhavet satt i fare. Stortinget hadde våren 1910 avslått Amundsens søknad om en merbevilgning på 25 000 kroner, noe som ga Amundsen et vektig argument overfor Nansen; nemlig at økonomien ikke kom til å strekke til. Det ble nødvendig med en rekord for å tiltrekke seg nødvendige sponsorpenger. Nansen engasjerte seg straks for å forsikre seg om at turen sørover ikke kom i veien for det egentlige målet, nemlig de vitenskapelige undersøkelsene av det nordlige polarbasseng.

 

Sørpolen ble av Amundsen beskrevet som en ekstratur, en nødvendig avstikker. I avisene 2. oktober 1910 kunne man lese at Amundsen og «Fram» sensasjonelt satte kursen mot Sørpolen, men artikkelen avsluttet ved å konstatere at ekspedisjonen ville fortsette sin tur nordover i februar-mars 1912 for å ta fatt på det egentlige målet; driften over Nordpolen. Den 3. oktober informerte Leon den britiske kaptein Scott at «Fram» seilte til Antarktis. Det knappe telegrammet ble signert «Amundsen».

Den 11. januar 1911 nådde «Fram» den store isbarrieren, og dagen etter fant de frem til overvintringstedet Amundsen hadde sett seg ut. I sitt brev til Nansen gjorde Amundsen et poeng ut av at han ikke ville legge sin base sammen med britene i McMurdoc-sundet. Der hadde britene selvfølgelig førsterett. For seg selv hadde han allerede bestemt seg for å anlegge basen i Hvalbukta, en hel breddegrad nærmere polen enn britenes base. Den 14. januar fortøyde de skuta og reiste huset Amundsen hadde fått konstruert før avreisen fra Norge. I tillegg satte de opp fjorten telt. Leiren ble som under Gjøaekspedisjonen oppkalt etter ekspedisjonens fartøy, og fikk navnet Framheim. Amundsen skrev i sin dagbok at den mektige isveggen ved basen strakte seg 100 fot til værs.

 

Overvintrerne på Framheim benyttet seg av en rekke lager og arbeidsrom under snøen, og hadde etter forholdene det ganske behagelig. I denne snøkjelleren hadde de til og med anlagt en badstu.

 

Den 4. februar våknet overvintrerne til et uventet syn; det lå to skuter i bukta i stedet for ett. De visste alle hvilket besøk de hadde fått. Scotts «Terra Nova» hadde kommet over nordmennenes base ved en ren tilfeldighet. Kapteinen selv var ikke om bord, men resten mannskapet ble tatt vel i mot i den norske leiren. Kappestriden interesserte en hel verden, og det nasjonale konkurranseinstinkt preget avisbildet både i Norge og Storbritannia. Nansen engasjerte seg i The Times for å roe gemyttene. Blant ekspedisjonsmedlemmene i isødet hersket det nok litt roligere forhold. Tonen var høflig, og Amundsen bemerket seg i sin dagbok at britene virket imponerte over det de så. Men da «Terra Nova» returnerte til McMurdoc-sundet bemerket Scott seg at enkelte av hans ekspedisjonsmedlemmer ønsket å seile tilbake til Hvalbukta og «gjøre opp med nordmennene», men at dette ikke var noe han kunne gå god for.

Mens Amundsen og hans åtte utvalgte overvintret i Hvalbukta, ble ti mann satt til å utføre oseanografiske undersøkelser i de sørlige farvann. Marineløytnanten Thorvald Nilsen ble satt til å lede arbeidet ombord. På grunn av ekspedisjonens slunkne økonomi hadde ikke Nilsen fått tilstrekkelige midler av sin sjef, og skrev den 9. mai 1911 fortvilet hjem til ekspedisjonens økonomiske ansvarlige; Roalds bror Leon. Noe håp om offentlige midler var det derimot ikke. «Fram» var strandet i Buenos Aires uten midler til verken å betale mannskap eller havnemyndigheter. Proviant skortet det også på. Redningen skulle bli den styrtrike Don Pedro Christophersen, en utvandret nordmann som hadde slått seg opp som godseier i Argentina. Via Utenriksdepartementet hadde han tidligere sagt seg villig til å forsyne «Fram» ved anløpet i Montevideo, men det var før Amundsen snudde oppmerksomheten mot Sørpolen. Etter et par uker utenfor Buenos Aires kom Don Pedros midler til unnsetning, og det oseanografiske arbeidet kunne settes i gang. Christophersen var begeistret for «geniet» Amundsens kursendring, og sa seg faktisk villig til uavkortet å dekke ekspedisjonens utgifter. Utføringen av det vitenskapelige programmet kunne dermed settes i gang.

 

Thorvald Nilsen fikk også et brev fra Nansen, en mann som så viktigheten i det arbeidet som sjøpartiet utførte. Etter hjemkomsten skulle Nansen vise seg å være svært fornøyd med de vitenskapelige resultatene.

Den antarktiske våren lot vente på seg, og Amundsen ble stadig mer utålmodig. De engstet seg for hva Scott foretok seg. Var kapteinen allerede på tur mot polpunktet? Hadde hans motordrevne sleder gitt ham et forsprang som var umulig for nordmennene å ta igjen? Amundsen ville komme seg av gårde tidligst mulig, og den 8. september falt beslutningen. De måtte sette av gårde før det ble for sent. Depotene var allerede satt ut, alt var klart! Amundsen hadde med seg åtte mann, to telt og en flokk med Grønlandshunder. Gradestokken målte 30 minusgrader. De neste dagene ble enda kaldere. Instrumenter og utstyr ble ødelagt av kulden. Selv akevitten frøs, og den 12. september ventet de 60 minus. De startet for tidlig, og hadde allerede bestemt seg for å snu når de kom til depotet ved 80 grader sør.

16. september. Alle hadde fått større eller mindre frostskader fra bomturen, verst sto det til med løytnant Prestrud. Det sterkt reduserte hundespannet hans ble fordelt på resten, og løytnanten må haike med Hjalmar Johansen. Det gjensto 75 kilometer til Framheim. Hanssen, Wisting og Amundsen nådde frem klokken fire på ettermiddagen. Klokken seks kom Bjaaland og Stubberud, etterfulgt av Hassel. Omsider kom Johansen og Prestrud. Den erfarne polfareren hadde ventet i to timer på den forfrosne løytnanten i isødet, og reddet livet hans. Da de to kom inn halv ett på natten spurte Amundsen hvor de hadde vært. Johansen holdt tett og gikk rett til sengs. Ved frokostbordet dagen etter kokte det over for ham, og han konfronterte ekspedisjonslederen foran hele mannskapet. Prestrud stilte seg bak Johansen i anklagene.

 

Amundsen stilte svakt satt opp mot en erfaren polfarer som Johansen; Nansens følgesvenn til Frans Josef Land. Men Johansen var et risikomoment allerede før ekspedisjonen startet; ved avreise hadde han både personlige, familiære og økonomiske problemer. Amundsen var klar over Johansens problemer, spesielt hans drukkenskap. Men han ble inkludert i kraft av sin enorme erfaring og av hensyn til Nansen. Amundsen tok for seg mannskapet på enmannshånd, og overtalte etter hvert alle. Ingen hadde noe å vinne på å gå i mot lederen. Johansen sto alene, og ble i realiteten utelukket fra resten av ekspedisjonen. Dette skulle senere få tragiske følger for den erfarne ishavsfareren.

Johansen, Prestrud og Stubberud ble av Amundsen gitt ansvaret for å gjennomføre en alternativ ekspedisjon østover, til det allerede oppdagede Edvard VII Land. De resterende fem skulle gjøre det avgjørende fremstøtet mot polpunktet.

Fem mann på fire sleder trukket av femtito Grønlandshunder satte endelig kursen sørover den 20. oktober 1911. Da de returnerte, uttalte Amundsen at det hele hadde gått som en dans. Men hadde det egentlig det?

 

Den flate barrieren utgjorde den første delen av ruten sørover. Deretter den vanskelige oppstigningen opp fjellpartiet. Sist kom det svært høye polplatået. Amundsen hadde tillit til utstyr, hunder og til metoden. I tillegg hadde han overvintret i lignende forhold tidligere. Han var derfor fullstendig klar over ernæringens utfordringer. De ukjente faktorer var det uvisse terrenget og mennene han hadde med seg. Ingen hadde vært her før, alt han hadde å gå på var Shackletons beretninger. Hvordan var traseen? Og hvordan ville de relativt uerfarne ekspedisjonsmedlemmene takle de ekstreme forholdene?

 

Vanskelighetene på denne avgjørende delen av ekspedisjonen skulle fremfor alt knytte seg til Amundsens personlighet. Stadig engstelig for Scotts fremgang preget angsten humøret hans. Nervene var tynnslitte. Små feil gjort av hans kumpaner ble grunnlag for åpen krangel. Bjaaland ble på ett tidspunkt ekskludert fra ekspedisjonen slik Johansen hadde blitt, men han krøp til korset. Amundsen tok ham inn i varmen igjen, men gjorde det tydelig at han ikke hadde tid til flere motsigelser.

 

Ekspedisjonen kom seg opp de krevende fjellformasjonene som Amundsen ga navnet Dronning Mauds Fjeldkjæder. Vel oppe slaktes rundt halvparten av hundene. Det anlegges et depot, og stedet får navnet «Slagteren». Wisting serverte hundekoteletter, og både hunder og menn spiser seg mette.

 

Ti dager etter slaktingen står de fast i et krevende terreng. De må forsere et vanskelig parti med breformasjoner. Isbroddene ble glemt igjen ved depotet. Amundsen var fra seg. Skulle de miste rekorden på grunn av slik en bagatell? Hassels dagboknotater to dager før de når polpunktet beskriver Amundsens sinnsstemning på dette stadiet; «Man skulde jo tro mannen måtte ha en skrue løs.» Slik konflikten mellom Peary og Amundsens nære venn Cook hadde bevist, lå det ingen ære eller prestisje i å bli nummer to. Hele Norge, ja, hele verden ventet på utfallet. Når som helst kunne de komme over spor fra britene. De måtte komme først, og det måtte ikke foreligge noen tvil!

 

Den 14. desember nådde de selve punktet. Teltet ble satt opp, flagget plantet. Amundsens venn Cook hadde vage målinger fra sin påståtte Nordpolferd, og derfor ble omstendelige målinger tatt for å verifisere at de faktisk er på rett sted. De speidet etter britene i fire dager uten resultat. Den 18. desember forlot Amundsen og hans menn Polheim, deres hjem på verdens sørligste punkt. Igjen sto det etter hvert så ikoniske teltet, hvor Amundsen la igjen et brev til kong Haakon i tilfelle de skulle forulykkes på turen hjem. Han skrev også et brev til Scott, hvor den britiske kapteinen høflig bes om å levere Amundsens brev til den norske kongen.

 

Den 26. januar 1912 nådde de endelig hjem igjen til Framheim. 3 000 kilometer hadde blitt underlagt, fordelt på 99 dager. Igjen hadde de elleve hunder fordelt på to sleder. Den 7. mars 1912 ankret «Fram» opp utenfor Hobart, Australia. Her tilbrakte de to uker mens Amundsen korresponderte med omverdenen. Polen var nådd. Alt vel.

Hadde Amundsen visst hvor Scott befant seg, hadde nok innspurten på ferden utspilt seg langt mer gemyttlig for nordmennene. Britenes motorsleder hadde brutt sammen etter 80 kilometer, den 9. desember hadde de skutt de siste ponniene, og de siste hundene hadde blitt sendt hjem to dager senere. Først den 17. januar nådde britene polen, etter å ha trukket alt til fots. Scotts siste ord ble skrevet den 29. mars 1912, 18 kilometer unna nærmeste forsyningsdepot. Dette var antakelig dagen han, Wilson og Bowers døde. Først den 12. november samme år ble teltet deres funnet. Til sammen hadde fem mann omkommet av kulde, underernæring og utmattelse i isødet.

 

Erfaringen og kunnskapen om overlevelse i isen Roald Amundsen og mannskapet hadde opparbeidet seg gjennom mange år bidro til ekspedisjonens suksess. Scott hadde ignorert Nansens råd om å bruke «hunder, hunder og flere hunder», og valgte heller å sette sin lit til ponnier og upålitelige motorsleder. Scott hadde hyret nordmannen Tryggve Gran til å trene ekspedisjonen i å gå på ski, men dette hadde møtt på motvilje blant mannskapet. De hadde dermed blitt nødt til å trekke utstyret til fots store deler av turen. Nordmennene var alle gode på ski og flere hadde erfaring med sledekjøring fra tidligere. Blant de fem som nådde polen var fire kompetente navigatører. Ruten og depotene til Amundsens menn var langt bedre merket, og de hadde lagt ut langt flere depoter med hyppigere mellomrom enn Scott. I tillegg brukte Amundsen sorte telt og markeringsflagg, noe som var langt enklere å oppdage i det hvite isødet. Amundsen selv skulle fremfor alt vektlegge grundige forberedelser og logistikk som den utgjørende forskjellen.

Den 20. mars 1912 mønstret Hjalmar Johansen av i Hobart. Han ville reise hjem. Amundsen fikk ham til å skrive under på at han hadde fått utbetalt reisepenger til hjemturen, og forsikret seg om at han ville overholde taushetsløftet som ble inngått før avreisen sørover. Sverre Hassel bemerket i sin dagbok at Johansen virket fornøyd med denne løsningen, men at han hadde begynt på flaska igjen. Allerede i Melbourne var det slutt på reisepengene. Resten av reisen måtte ordnes av Alexander Nansen, Fridtjofs bror og Roald Amundsens advokat. Vel hjemme gikk det ikke stort bedre med den erfarne polfareren. Han fikk et tilbud av geologen Adolf Hoel om å være med på en ekspedisjon til Spitsbergen, men møtte ikke opp til avtalt tid. Like etter tok han sitt eget liv. Skandalen var et faktum. Ikke lenge etter nådde nyheten om Scotts skjebne verden. I Storbritannia hadde Amundsens erobring av Nordvestpassasjen allerede skapt misnøye, og bedre ble det ikke av at han nå hadde erobret Sørpolen i konkurranse med en britisk kaptein. Dette førte til at tragediene til Johansen og Scott lenge overskygget den bragden som ble utført på den tredje «Fram»-ferd, og hvor smertefritt den nøye planlagte ekspedisjonen hadde forløpt seg.

 

Etter hjemkomsten hadde Nansen beundret Amundsens personlige egenskaper, og mente at turen til Sørpolen hadde forløpt seg så enkel «som en påsketur til fjells.» De største vanskelighetene turen hadde hatt var tross alt noen forfrysninger, gjenglemte isbrodder og Amundsens luner. Etter «Fram» ankom Buenos Aires ble det holdt en bankett for alle deltakerne, og både Don Pedro og Amundsen talte. Sverre Hassel skrev i sin dagbok datert 31. mai 1912 at sjefen takket sine velgjørere, sjøpartiet på «Fram» og sine overvintringskamerater, og innrømmet at «han visste at han var en ubehagelig mann å samarbeide med.» Han var nok, i likhet med Nansen, fullstendig klar over at desperasjonen og isødets isolasjon kunne sette sitt preg på sinnet i løpet av en slik tur.

 

Med Amundsens triumf kunne den ferske nasjonen Norge gjøre seg bemerket i den internasjonale kappestriden, og bragden ble i likhet med Nansens ekspedisjoner en måte for det lille landet å hevde seg på i imperialismens tidsalder. Men det ble aldri noen ny drift over polisen for «Fram». Skuta ankom Horten 16. juli 1914, etter fire år på det som skulle bli dens siste ferd. Amundsen gjorde med tid og stunder et nytt forsøk på en Nordpolsferd med den nykonstruerte skuta «Maud» i 1918. «Fram» lå utenfor Horten helt frem til 1929, da den ble restaurert på initiativ fra Framkomiteen med Otto Sverdrup i spissen. I dag ligger skuta på Frammuseet i Oslo, som ble innviet i 1936.

Antarktis: Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Hjalmar Johansen, Adolf Henrik Lindstrøm, Kristian Prestrud, Jørgen Stubberud og Oscar Wisting

Sjøpartiet: Thorvald Nilsen, Ludvig Hansen, H. Kristensen, J. Nødtvedt, H. F. Gjertsen, A. Beck, M. Rønne, A. Kutschin, O. K. Sundbeck og Karenius Olsen