Polfareren

Planen var å krysse Grønlands innlandsis på ski fra øst- til vestkysten, det motsatte av hva andre hadde forsøkt før ham. Nansen hadde også vært på østkysten av Grønland tidligere: som student reiste han i 1882 på tokt med selfangstskuta Viking, og han utviklet etter dette en fascinasjon for det polare. Tanken om en ekspedisjon tvers over Grønland oppsto i 1883.

 

Grønlandsferden ble en stor suksess - både som en brekkstang for Norge som polarnasjon og for Nansen, som ble berømt både i Norge og i utlandet. Selv lærte han mye gjennom ekspedisjonen – ikke minst fordi de måtte overvintre hos inuittene på vestsiden av Grønland fra høsten 1888 til våren 1889. Nansen brukte tida til å studere inuittenes levemåte og kultur, noe både han og polarforskingen kom til å nyte godt av senere.

 

Nansens hadde et klart vitenskapelig siktemål med sine ekspedisjoner. Før Nansens ekspedisjon til Grønland var det mange som hadde forestilt seg at innlandet av øya var isfritt område. Nansen viste at øya var dekt av en tykk iskappe.

Fram-ferden hadde som mål å vise at havstrømmene kunne føre et skip tvers over polhavet, kanskje så langt nord at selve polpunktet kunne nås.

 

Til Nordpolen nådde ekspedisjonen ikke, men Nansen og Hjalmar Johansen nådde lenger nord en noen andre før dem – til 86° 14’. Derimot fikk Nansen bevist teorien om havstrømmen over polhavet, og gjennom Fram-ferden var det blitt atskillig mindre sannsynlig at Nordpolen lå på et stort landområde, slik mange hadde trodd. Fram-ferdens vitenskapelige resultater ble publisert i seks bind, og utgitt 1900–1906.

 

(Gjengitt fra www.polarhistorie.no etter avtale)