Ahlstrandhalvøya [77° 33.3' N 15° 00' E]

Hvithvalknoklene i Ingebrigtsenbukta vitner om tidligere tiders storstilte nedslakting her. (Bilde: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt)

Fleur de Lyshamna er en beskyttet bukt ved munningen av Van Keulenfjorden. Bildet er tatt mot nord og i bakgrunnen ser man Eholmen, Midterhuken og Ingeborgfjellet (bakerst). Til høyre i bildet kan man skimte notbåtene som ble brukt til kvitfiskfangsten. (Bilde: Jørn Henriksen)

Notbåtene som ligger på Ahlstrandodden. (Bilde: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt)

Bamsebu er den eneste private hytta i Sør-Spitsbergen nasjonalpark. Den er i god forfatning og har en stor slipstein, som riktignok har sett sine beste dager, stående utenfor. Til venstre i bildet kan man skimte den hvelvede robåten, "Kjeftausa". (Bilde: Jørn Henriksen)

I Fleur de Lyshamna ser man disse storskala geologiske formasjonene som består av sandstein og leirskifer. (Bilde: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt)

Det er en stor variasjon av sildrer på Ahlstrandhalvøya. Her ser vi knoppsildre (Saxifraga cernua). (Bilde: Jørn Henriksen)

Historie

På sørsiden av Bellsund, der den vakre Recherchefjorden svinger mot øst og går over i Van Keulenfjorden, ligger Ahlstrandodden. Odden er også kalt Kvitfiskneset, et navn med assosiasjoner til kvitfisk (hvithval Delphinapterus leucas)) og kvitfiskfangst, betegnende for Van Keulenfjordens sørlige munning. Langs nes, strender og bukter på fjordens sørside fram til Bamsebu i Ingebrigtsenbukta og enda et lite stykke lenger inne i fjorden, ligger restene etter kvitfiskfangsten. Denne fangsten ble drevet her på 1930-tallet, og minnene om fangsten er synliggjort gjennom både stedsnavn og fysiske etterlevninger. Samlet kan man snakke om et sammenhengende kulturmiljø tilknyttet kvitfiskfangsten fra Ahlstrandodden i vest til Bamsebu litt lenger inne i Van Keulenfjorden.

Kvitfiskfangst foregikk kun på sommeren. Båtene som ligger hvelvet på stranda, er store. De er lange, høye, brede og tunge, og må virkelig ha krevd sine menn for å ro og håndtere under fangsten. Fangst på hvithval med not er heller ingen enkel affære. Hvithvalen er en småhval som går i flokk og fanges til sjøs. Tre par årer har sørget for å holde båtene på rett kjøl, og en notrulle i hekken har som fangstredskap sørget for å samle hvithvalen i nøtene. Å håndtere en stor og tung båt med en not full av hvithval er ingen spøk.

Hvithvalen er en småhval som om sommeren følger maten (som på Svalbard i hovedsak er polartorsk Boreogadus saida) inn i fjordene på Svalbard. Hvalen går nesten i stim, og en flokk kan romme et stort antall individer. For fangstfolkene var det spekket og skinnet som var attraktivt. Som i den tidligere storhvalfangsten ble ikke kjøttet tatt vare på. Flokkene av hval ble fanget i nøter som ble tjoret fast på land og rodd ut med store og tunge notbåter. Med en gang hvalen var innenfor nøtene, ble disse trukket sammen og rodd tilbake mot land der hvalen ble stukket og/eller skutt.

Innenfor Ahlstrandodden ligger en bukt kalt Fleur de Lyshamna. Navnet har bukta fått etter skipet til prins Henry av Bourbon som drev kartlegging av området på slutten av 1800-tallet. På stranda ligger tre gamle og grå notbåter hvelvet. Båtene tilhørte en gang Ingvald Svendsen fra Tromsø som drev med kvitfiskfangst i fjorden i mellomkrigsårene. Notbåtene må ses i sammenheng med Bamsebu lenger inne i fjorden, kvitfiskstasjonen som Svendsen oppførte.

I dag ligger båtene i opplag på stranda. Tidens tann har satt sine spor i skrogene. De er likevel i så god stand at det på mange måter kan synes som om de sover sin tornerosesøvn og venter på å bli vekket til live for å fortsette sitt virke der de slapp for nærmere 80 år siden.

I Fleur de Lyshamna ligger det også to hytter. Den ene tilhører Sysselmannen på Svalbard og ble i 2006 flyttet hit fra Kapp Borthen. Den andre er av ukjent opphav og har vært brukt av russiske geologer.

Kjeftausa/Bamsebu og kvitfiskfangsten på Svalbard

Det mest iøynefallende når man nærmer seg Bamsebu fra sjøsiden er et langt, hvitt belte som ligger langs stranda. Dette er ikke snø eller hvite steiner, men rester etter fangsten i form av store mengder hvithvalknokler. Knoklene forteller på sin egen måte om hva som har foregått her på stranda. Stranda er en slakteplass, en hvithvalkirkegård om man vil. Kalkulerte anslag sier at beinrestene stammer fra vel 550 hvaler. Den innholdsrike kvitfiskstranda nedenfor Bamsebu er et håndgripelig bevis for at sommerfangsten her var en vellykket fangst. Assosiasjonene kan gå til de nå «knokkeltomme» hvalfangststasjonene i fjordene langs Svalbards vestkyst der det flere hundre år før Svendsens tid ble drevet intens fangst på den store grønlandshvalen. Strendene rundt disse stasjonene var også slakteplasser og må en gang ha vært fulle av store hvalknokler.

Ingvald Svendsen fra Tromsø etablerte rundt 1930 fangststasjonen som i dag går under navnet Bamsebu i Ingebrigtsenbukta. Stasjonen ble ene og alene bygd som base for fangst av hvithval, og er Svalbards eneste bevarte kvitfiskstasjon. Om bygningen opprinnelig ble bygd av Svendsen selv er usikkert. Bygningen skal ha tilhørt Northern Exploration Company Ltd. og ble flyttet fra østsiden av Recherchefjorden. Uansett opprinnelig eier og plassering var det Svendsen som oppførte hytten ovenfor stranda i bukta og etablerte fangststasjonen der den ligger i dag. Stasjonen består av et bolighus, to mindre uthus, tre båter på stranda samt en del annet utstyr og fangstredskaper for ikke å glemme alle hvithvalbeinene på stranda. Foruten kvitfiskstranda er kanskje bygningen kalt Kjeftausa den mest iøynefallende og eksotiske del av fangststasjonen. Kjeftausa ligger like sørøst for Bamsebu og er en hvelvet robåt med torvvoller rundt. Konstruksjonen ble trolig en gang brukt som proviantlager og jordkjeller, og bygningen forteller sin historie om oppfinnsomhet og gjenbruk.

Kvitfiskstasjonen i Ingebrigtsenbukta er den eneste i sitt slag på Svalbard, og som de eneste i sitt slag er hvithvalbeina og båtene sårbare deler av kulturminnet. Kulturminnet har stor kildeverdi selv om fangsten aldri utviklet seg til noen stor næring på øygruppa. Sporene etter fangsten gjennom hvithvalknoklene på stranda og de bevarte båtene forteller en historie om optimisme og tro på framtida gjennom utnyttelse av Svalbards ressurser.