En liten historie fra Sorgfjorden - om en krittpipe, en sigarett og en pust i bakken

Gravfeltet på Eolusneset. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Det hender noen ganger i livet at fortida banker på døra og historien blir så nær at den er til å ta og føle på. Plutselig står man ansikt til ansikt med tidligere hendelser og menneskeskjebner og foretar filosofiske dypdykk ned i materien og til tider som for lengst er forsvunnet. Dette er historien om en slik liten hendelse hvor to mennesker fra hvert sitt århundre møttes, og om et kort øyeblikk da tida står stille og fortid, samtid og fremtid glir over i hverandre. Alt det egentlig handlet om var en pust i bakken på et helt spesielt sted etter en lang arbeidsøkt.

For en tid tilbake var jeg ute for å måle inn og tegne opp gravfeltet på Eolusneset i Sorgfjorden. Gravfeltet er fra hvalfangsttida på Svalbard og består av 30 graver som ligger som tause monument over den internasjonale hvalfangsten i farvannene rundt Svalbard på 1600- og 1700-tallet. I underkant av 1000 graver fra denne perioden av Svalbards historie ligger langs øygruppas kyster. De forteller om en risikofylt arbeidsplass hvor små feil kunne få skjebnesvangre konsekvenser, og hvor sjømannens evige svøpe, skjørbuken, lå som et spøkelse over tilværelsen. Hvalfangerne var forberedt på dødsfall på sine ekspedisjoner nordover, og om bord i hvalfangstskutene ble det fraktet med materialer til kister. Døden var en vanlig gjest. Den døde skulle etter tidens skikk og bruk begraves på land og ikke i sjøen, hvis dette kunne unngås. Som andre gravfelt på øygruppa vokste Eolusneset derfor i størrelse etter som årene gikk og antallet begravelser økte. Det var ofte de samme plassene som ble oppsøkt for å begrave de døde gjennom hele hvalfangsttida.

Kaptein Parry, som lå inne i Heclahamna i Sorgfjorden sommeren 1827 i sitt forsøk på å nå Nordpolen, har gitt en god beskrivelse av gravfeltet på Eolusneset. I sin beskrivelse reflekterte han over at også Eolusneset må ha vært mye besøkt av nederlenderne i riktig gamle dager da hvalfangerne rådet over havet og kysten her oppe. Beviset for dette, skriver han, ligger på nesten hver eneste plass de gikk i land i form av utallige graver hvor ”…the bodies are usually deposited in an oblong wooden coffin, which, on account of the difficulty of digging the ground, is not buried, but merely covered by large stones; and a board is generally placed near the head, having, either cut or painted upon it, the name of the deceased with those of his ship and commander and the month and year of his burial” (Conway 1906:297). På Eolusneset fant Parry graver som etter inskripsjonene på korsene var over 50-60 år gamle i 1827. En var datert 1738. Inne i Heclahamna på den andre siden av fjorden ble det funnet en enkel grav. Inskripsjonen på korset her viste at begravelsen fant sted i 1690.

Gravfeltet er godt bevart, men korsene med inskripsjonene med den dødes navn, hjemplass og årstall, som Parry beskriver, er borte. I dag står kun korsfoten tilbake på enkelte av gravene.

Det tar tid og krefter å måle opp og tegne ned 30 graver. En kaffepause og behovet for å strekke seg litt ble etter hvert ytterst nødvendig. Tåka kom etter hvert sigende, la seg over landskapet og visket bort alle konturer slik at det ble vanskelig å måle og tegne. Virkelighetens verden fikk et uvirkelig skjær over seg – tåka skapte en trolsk stemning over gravfeltet ute på neset. Verden ble innhyllet i bomull, en verden uten lyd og bilde, som nå og da sprakk opp og en stakket stund blottla en annen virkelighet. Termosen ble hentet fram fra sekken. Øynene gled over området rundt gravfeltet for å finne en god rasteplass. Der gravfeltet går over i bakkeskråningen mot Eoluskorset på toppen, ligger en samling stein som danner ly mot vær og vind. En meget egnet rasteplass med god utsikt over hele gravfeltet, og, hvis været hadde tillatt det, hele det omkringliggende området. Der satte jeg meg ned, helte kaffe i koppen og tente en sigarett. Og med et godt sted å sitte, duften av kaffe i nesen, og en sigarett i hånden gled mine arkeologøyne automatisk over bakken rundt steinen jeg satt på. Mens tåka hyllet verden inn og skapte en trolsk stemning over gravplassen fant blikket veien til en krittpipe i mosen ved føttene mine: På samme stein som meg hadde en annen person satt seg ned og tatt seg en blås og en velfortjent pust i bakken for mange år siden. Og en liten stakket stund satt jeg ansikt til ansikt med fortida, med historien og med et menneske fra en annen tid og en annen virkelighet. Tida stod stille og fortid møtte samtid.

Hvem han var, hvor han kom fra, og når han satt på Eolusneset vil jeg aldri noensinne med sikkerhet få vite. Det eneste vitnesbyrdet om hans eksistens ligger i en ødelagt krittpipe i mosen like ved gravfeltet. Men ut fra dette lille fragmentet fra fortida, vet jeg at han var en hvalfanger som en eller annen gang i løpet av 1600- eller 1700-tallet besøkte Eolusneset. Trolig for å begrave en arbeidskollega og venn som fikk sitt siste hvilested på Svalbard. Etter gravlegginga satte han seg ned for å slappe av litt på en lun plass med overblikk over gravfeltet og graven til sin venn og kollega. På den lune plassen med berget som ryggstø ble krittpipa fyrt opp og en siste hilsen til den døde ble sendt. Kanskje gikk tankene til andre og sørligere egne langt borte fra den harde hvalfangstvirkeligheten i nord. Mens han satt der og tok seg en røyk, gikk pipa i stykker og hodet falt ned i mosen. Der ble den funnet flere hundre år senere av en annen person som satt og tok seg en røyk og en pust i bakken etter en lang dag med oppmålinger og tegninger av gravfeltet.

Sigaretten tok jeg med meg da jeg dro. Men krittpipa - den ligger der ennå.