Unge Nelsons ferd på Sjuøyane

Horatio Nelson som ung mann.

Lord Nelson.

En ung kadett på 14 år med navn Horatio Nelson var med på Phipps- ekspedisjonen nordover. Han var en fremmelig og initiativrik gutt og hadde overbevisende tryglet seg til en plass på seilskuta «Carcass». Ekspedisjonen var ikke helt heldig med vær, vind og føreforhold. Isen denne sommeren var vanskelig å forsere, pakkisen lå som en vegg mot nord. I alt hadde det blitt mange dager i kjedelig ro flere steder på ferden nordover. Så også på Sjuøyane. Skutene ble liggende i isen ved øygruppa i flere døgn, og unge Nelson og en kamerat så sitt snitt til å stikke ubemerket av fra skuta for å dra i land på en øy i nærheten. Målet var å få tak i et isbjørnskinn. Jakten som deretter fulgte kunne lett ha blitt Nelsons endelikt. En stor hannbjørn gikk til angrep. Ungguttens muskett hadde kilt seg og ammunisjonen var nesten brukt opp. Det var trolig en råk i isen mellom Nelson og hans motstander, samt skremmeskudd fra folkene på skuta som hadde oppdaget rømlingen og den farlige situasjonen, som ble Nelsons redning. Han fikk streng reprimande da han kom om bord, selv om kapteinen ikke kunne annet enn å beundre hans mot. På spørsmål om hvorfor han hadde begitt seg på isbjørnjakt, svarte Nelson at han så gjerne ville ha med et isbjørnskinn hjem til sin far.

Gutten hadde mot. Han gjorde seg bemerket ved sin dristighet, om ikke dumdristighet. Da det sto på som verst og alle odds var mot ham, skal han ha ropt: «Never mind, do but let me get a blow at this devil with the butt-end of my musket, and we shall have him» (Conway 1906:282). Nelson viste tidlig hvilket stoff han var laget av. Senere i livet fikk han bruk for dette.