Phipps’ and Parrys ekspeditisjoner

Øyene som går under navnet Sjuøyane har navn etter ekspedisjonsdeltakerne på to engelske ekspedisjoner som begge hadde Nordpolen som mål. Områdene rundt Sorgfjorden bærer også navn knyttet til den ene av ekspedisjonene. Begge ekspedisjonene hadde et stort islett av eventyr over seg, selv om utforskning, innsamling og vitenskapelige observasjoner var en del av formålet. Hovedoppgaven var likevel å komme fram til Nordpolen. Navnsettingen på Sjuøyane og i Sorgfjorden forteller mye om begge ekspedisjonene og ikke minst om ekspedisjonsmedlemmene.

Phipps’ ekspedisjon nordover tok utgangspunkt i et sterkt ønske fra engelsk side om å finne ut hvor langt mot nord det var mulig å seile. Var det mulig å seile helt opp til Nordpolen? Og var det mulig å seile over Nordpolen? Dette var den første av flere ekspedisjoner som hadde til hovedoppgave å utforske geografien i Arktis. Mens de gjorde dette, skulle det samtidig foretas andre typer observasjoner. Hovedoppgaven var likevel utforsking av land og vann. John Phipps, som senere ble Lord Mulgrave, ble utnevnt som ekspedisjonsleder for marinefartøyene «Carcass» og «Racehorse». Ekspedisjonen forlot England tidlig i juni måned 1773.

Seilskutene nådde Svalbard i månedskiftet juni–juli. Seilasen hadde fram til da foregått uten uhell. Nå støtte de imidlertid på problemet de skulle stri med resten av ekspedisjonen – isen. Sommeren 1773 gikk senere for å være en av de verste is-somrene hvalfangerne rundt øygruppa kunne huske. Isen lå overalt nordpå og hindret videre framrykk i alle retninger, også sørover hvis man var så uheldig å komme inn i isen. Phipps’ ekspedisjon hadde ikke Svalbard eller hvalfangst som mål. Deres mål lå alltid nordover – øygruppa Svalbard var bare et stopp på veien mot det endelige målet, Nordpolen. Men isen stoppet alle forsøk på å presse nordover. Phipps skuter ble liggende fast i isen ved Sjuøyane, men til alt hell brakk isen opp og skutene kom seg løs. Phipps slapp dermed å evakuere skutene og dra med ekspedisjonens småbåter over isen fram til åpent vann. Skutene satte umiddelbart seil for England.

I 1827 sendte England nok en gang ut en ekspedisjon med hovedmål å nå Nordpolen. Kaptein Parry hadde kommandoen på skuta «Hecla» og var leder for ekspedisjonen. Denne gangen skulle Nordpolen nås ved hjelp av sledebåter trukket over isen av tamrein. Ekspedisjonsdeltakerne endte opp med å bruke egen muskelkraft. Andre oppgaver var å foreta alle typer vitenskapelige observasjoner og innsamlinger «…as may contribute to the benefit of general Science…» (Conway 1906:293).

Parry så kysten av Svalbard i midten av mai. Ekspedisjonen fulgte kysten østover på nordsiden av Svalbard på jakt etter en god havn for skuta mens ekspedisjonene nordover og østover gikk av stabelen. Valget hans falt til slutt på en god havn i Sorgfjorden, senere kalt Heclahamna etter ekspedisjonsfartøyet. Valget kunne lett ha blitt skjebnesvangert, noe de gamle hvalfangerne fra tidligere århundrer kunne ha fortalt ham. Drivisen kommer fort inn i Sorgfjorden fra Hinlopenstretet og stenger passasjen inn og ut av fjorden. Man må være på konstant utkikk og i beredskap hvis man vil unngå en ufrivillig overvintring i innestengt skute. Ingen hvalfanger ville ha etterlatt sitt skip i 2 måneder i Heclahamna. Parry var heldig. Sommeren 1827 var usedvanlig isfri.

Parry var imidlertid ikke så heldig i sitt forsøk på å nå polen. Etter to døgn nådde de Sjuøyane uten å se is. Iskanten møtte de først på 81 grader nord. Parry måtte gi opp etter 48 dager i isen. Da hadde de ikke kommet særlig langt nordover siden de ble ført sørover av strømmene nesten like fort som de avanserte. Parry var imidlertid den første til å foreta en planlagt vandring over isen. Slik pekte ekspedisjonen fremover mot ting som skulle komme. «Hecla» var tilbake i England uten uhell i begynnelsen av oktober. Ekspedisjonen var en suksess: De hadde satt ny lengst-mot-nord rekord og hadde gjort gode observasjoner og undersøkelser. Nordpolen derimot var fremdeles jomfruelig mark.

Både Phipps’ og Parrys ekspedisjoner på Svalbard har satt sine spor etter seg i landskapet gjennom mange kjente stedsnavn. Flere av Sjuøyane har fått sine navn etter ekspedisjonenes ledere, nestkommanderende og deltakere, blant annet Phippsøya, Parryøya, Rossøya og Nelsonøya. Parrys ekspedisjonsfartøy ga navn til Heclahamna og Heclahuken i Sorgfjorden. Kapp Fanshawe er oppkalt etter Parrys styrmann, mens Beverlysundet på Nordaustlandet er oppkalt etter legen på Parrys ekspedisjon. Steder som Fosterøyane i Hinlopenstretet og Crozierpynten i Sorgfjorden har også hentet sine navn fra Parrys ekspedisjon.