Nordaustlandets geologi og landskap

Innerst i Rijpfjorden, ved Wordieodden, er Rijpfjordgranitten med sin rødlige farge dominerende. Her er fargen forsterket av morgensola som også lyser opp Vestfonna i bakgrunnen. (Bilde: Jørn Henriksen)

Utsyn nordover Rijpfjorden fra Wordiebukta. På motsatt side av fjorden og lengre ute sees fjellet Båtkvelvet og Kapp Lovén. Lengst ut og til høyre ser vi Nordkapp på Chermsideøya. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

Kapp Leijonhufvud inne i Duvefjorden består av rødlig granitt. Deler av Platenhalvøya ses i bakgrunnen. (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Landskap på vestsida av Duvefjorden (Bilde: Kit Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt)

Bråsvellbreen er en utløper av Austfonna og danner en bratt, uinntagelig front mot sjøen på sørsida av Nordaustlandet. (Bilde: Jørn Henriksen)

Fronten av Bråsvellbreen. Smeltevannselver danner fosser ned mot havflata. (Bilde: Jørn Henriksen)

Bildet viser svaberg av bergarten migmatitt innerst i Duvefjorden på Nordaustlandet. Migmatitten på bildet består av gneis (mørkt materiale) som er gjennomsatt av granittiske årer og ganger (lyst materiale). Bergarten ble dannet ved at omtrent 950 millioner år gamle gneiser ble utsatt for delvis oppsmelting under den kaledonske fjellkjededannelsen for ca. 410–440 millioner år siden. I bakgrunnen sees flyttblokker. Flyttblokker er store steiner som er transportert av isbreer over lange strekninger og blitt liggende igjen da isen smeltet. (Bilde: Rune Selbekk / Norsk Polarinstitutt)

Nordaustlandets bergarter skriver seg fra mange geologiske tidsaldere. Den nordlige delen består nesten bare av grunnfjell, med bergarter som marmor, kvartsitt, glimmerskifer, gneis og granitt. Øst for Lady Franklinfjorden, på Botniahalvøya og øst for Duvefjorden har vi vulkanske bergarter. På øst- og sørsida av Rijpfjorden finner vi den lett gjenkjennelige Rijpfjordgranitten som trengte opp i sen-silur, den perioden da grunnfjellsbergartene fikk sitt siste preg. Den er middels kornet, rødlig og inneholder lys og mørk glimmer.

Lengst øst på Nordaustlandet, på Storøya og på østsiden av Kvitøya er det lagdelt gabbro og dioritt av samme alder. På Andréeneset sør på Kvitøya er gneiser og granitter de vanligste bergartene. På østsida av Austfonna stikker Isispynten frem med fire generasjoner bergarter – gneis, amfibolitt, grå og lyserød granitt. Sør for Wahlenbergfjorden ligger et stort område med avsetningsbergarter, mest kalkstein og dolomitt, fra karbon og perm. De yngste bergartene på Nordaustlandet er ganger av doleritt fra jura-kritt i grunnfjellet på blant annet Lågøya og i munningen av Brennevinsfjorden.

Løsavsetningene på Nordaustlandet består nesten utelukkende av ras-urer, blokkmark og strandavsetninger på hevede strandlinjer. Elveavsetninger er det lite av. De største strandflatene på Nordaustlandet finner vi i nordvest, omkring Murchisonfjorden og på Lågøya. En annen stor strandflate er Svartknausflya i sør, rett vest for Bråsvellbreen. Her er det avsatt strandlinjer opp til 120 moh der det er funnet eldgamle hvalbein 70 meter over dagens havnivå. Svartknausflya er også det største moreneområdet på Nordaustlandet – ca. 70 km² stort.

Breaktivitet gjennom flere istider har formet landskapet på Nordaustlandet. Slake viddelandskap og avrundete fjellformer (koller) er vanligst. De høyeste og spisseste fjellene ligger i nord og strekker seg til vel 600 moh. Den østlige delen av Nordaustlandet er dekt av breer og det er lite isfrie områder. På strekningen fra Vibebukta til Kapp Laura danner Austfonna en steil brefront. Breen har trukket seg noe tilbake de siste tiårene og blottstilt nye områder med tørt land på de få oddene som finnes (blant annet Isispynten). Austfonna inkl. Vegafonna er til sammen på ca. 8 450 km², dvs. mer enn tre ganger Vestfold fylke og 17 ganger større enn Jostedalsbreen, som er den største isbreen på norsk fastland. Austfonna dekker ca. 58 % av Nordaustlandet. Vestfonna er til sammenligning 2 445 km². De største isfrie områdene ligger mellom Austfonna og Vestfonna og på halvøyene på Nordaustlandets nordre og nordvestre side.

Bråsvellbreen er en utløper av Austfonna. Den utmerket seg ved at den i 1937-38 hadde et av de største brefremrykk (surge) som er kjent på Svalbard. Da rykket breen 20 km frem og ut i sjøen over en 30 km bred front.