Nordaustlandets historie og kulturminner

Russekors på Krossøya i Murchisonfjorden. Korset er unikt som ett av to gjenværende, stående russekors på Svalbard. Korsene ble en gang satt opp for å få beskyttelse fra høyere makter, for å bringe jaktlykke, som gravmarkeringer, seilingsmerker og som territorialmarkeringer. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

Hovedbygningen i Kinnvika med Kinnberget i bakgrunnen. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Andrées dødsleir på Kvitøya med minnebautaen i bakgrunnen. I bergklipa nærmest i bildet ses restene av den hytta de bygde av drivtømmer, et telt og et hvalbein. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

Kyststrekningen langs den vestlige og nordlige delen av Nordaustlandet var kjent tidlig på 1600-tallet fordi de gamle hvalfangerne ved siden av hvalfangst også drev med kartlegging. De hadde behov for å beskrive farvannene rundt Spitsbergen. Kunnskap om kystlinjer, trygge havner og fangstplasser var viktig. Egne rekognoseringsskip ble sendt ut sammen med hvalfangstskutene. Ofte var formålet med seilasen todelt - hvalfangst og oppdagelse. Kartleggingen førte til at Nordkapp på Chermsideøya i 1624 ble kjent som Cape Tabin av hollandske hvalfangere, og at Brennevinsfjorden trolig er samme fjord som er nedtegnet på Donckers kart fra 1663 som Brandewyns Bay. Omkring år 1700 var hovedtrekkene i øygruppas kystlinjer kjent. Svalbard er forbløffende korrekt gjengitt på Giles og Reps kart fra 1714.

På Nordre Russøya og Krossøya i Murchisonfjorden står de to eneste gjenværende komplette russekors på Svalbard. På Nordre Russøya og på flere av øyene inne i fjorden ligger det mange russetufter. 

I Kinnvika i samme fjord står det 10 bygninger etter den svensk-finske forskningsekspedisjonen i Det internasjonale geofysiske år (IGY) 1957-58, en av de største vitenskapelige innsatsene verden til da hadde sett. De sølvgrå trebygningene glir inn som en del av naturens egen fargeskala på stedet.

Typisk nok var en sauna blant de første bygningene som ble oppført i Kinnvika sommeren 1957. Bygningene ble solid bygget og er jevnt over i god stand selv etter 50 år. Siden bygningene i Kinnvika er fra 1957, er de ikke automatisk fredet som kulturminner. Men kulturminner er de, og bygningene betegnes som bevaringsverdige på grunn av sin lokalisering, egenart og historie. Stasjonen hadde også egen flystripe. I dag ligger fremdeles noe teknisk utstyr igjen. Bygningene, løst inventar og utendørs objekter med tilknytning til forskningsstasjonen og et område rundt stasjonen er vedtaksfredet.

Station Haudegen i Wordiebukta i Rijpfjorden er den best bevarte av de meteorologiske stasjonene tyskerne hadde på Svalbard under 2. verdenskrig. Krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa. Tyskerne begynte allerede i 1941 å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og - fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie viktig meteorologisk informasjon. Landstasjonene ville være sikrere mot angrep.

Station Haudegen ble oppført i 1944. Hovedbygningen og et uthus står fremdeles. Inne i bygningen og i området rundt ligger store mengder løse gjenstander fra den tiden stasjonen var i bruk. Alt er fredete kulturminner som verken skal røres, fjernes, ødelegges eller skjemmes. Stasjonen er sårbar. Det er innført ferdselsforbud i nærområdet rundt stasjonen.

I Beverlysundet på Chermsideøya er navnet til flere fartøyer skrevet med steinsettinger på et grusdekt nes. De eldste navnene er fra 1898 og stammer fra deltakere på den svenske gradmålingsekspedisjonen som hadde tilhold på Crozierpynten i Sorgfjorden. Det yngste kulturminnet er et hakekors fra 1939. På Kapp Rubin lengre nordvest ligger restene av Sivertsenekspedisjonens hovedstasjon. Ekspedisjonens bistasjon ligger på Chermsideøya øst for Beverlysundet. Alle de tre deltakerne på ekspedisjonen døde under en dramatisk overvintring i 1908-09.

Det mest kjente kulturminnet på Nordaust-Svalbard er Andrée-ekspedisjonens dødsleir på Andréeneset lengst sørvest på Kvitøya. Her slo Salomon August Andrée, Knut Frænkel og Nils Strindberg leir 5. oktober 1897 etter en strabasiøs vandring i nesten 3 måneder sørover havisen etter havariet med ballongen Örnen. Havariet skjedde nord for Nordaustlandet den 14. juli 1897, på nesten 83º nord. I løpet av høsten omkom de tre. Siste beretning i dagboka, som ble funnet i 1930 av mannskap fra ishavsskuta Brattvåg, er datert 17. oktober. Viktige funn av gjenstander og notater fra stedet er senere sikret for ettertiden og ivaretatt på museer, først og fremst i Sverige. Både her på Andréeneset og på Kræmerpynten og Polarstarodden påKvitøya er det krav om stedsspeifikke retningslinjer for turoperatører som skal gå i land med turister. Nordaustlandet var inndelt i fem fangstterreng for norsk overvintringsfangst – Murchisonfjorden, Nordkapp, Rijpfjorden, Kapp Leigh Smith og Palanderbukta. Avkastningen av fangsten i disse terrengene var variabel. Terrengene ble brukt i mindre grad enn de gode fangstterrengene på Spitsbergen. Isbjørn var det mest verdifulle fangstobjektet.

Retningslinjer for ferdsel

• Nordre Russøya
• Andréenestet, Kvitøya
• Isflakbukta, Sjuøyane
• Chermsideøya

Retningslinjene er utarbeidet av Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO).