Isfjordens geologi og landskap

Karstformasjoner på Kapp Ekholm i Billefjorden. Disse dammene er dannet på grunn av de underliggende anhydritt/gips-bergartene. I bakgrunnen sees Pyramiden. (Bilde: Odd Harald Hansen / Norsk Polarinstitutt)

Turister betrakter de storslåtte foldingene i Sylfjellet vest for Bohemanflya. Dette er samme lagdeling som festningsprofilen. (Bilde: Jørn Henriksen)

Isfjorden er en av de største fjordene på Svalbard, og den forgrener seg i mange mindre fjorder. Det er bare Wijdefjorden som er lengre. Lengst inn i fjordsystemet er det bare noen få mil til østkysten av Spitsbergen. Fra innerst i Billefjorden er det kort vei over til innerste del av Wijdefjorden. Fjellene forandrer karakter jo lengre øst man kommer i Isfjorden. I vest finner man gammelt grunnfjell som reiste seg med den kaledonske fjellkjeden for rundt 400 millioner år siden (silur/devon). Det mest prominente eksempelet på karbonatbergartene i dette området er Alkhornet – landemerket ved munningen av Isfjorden. Like under Alkhornet ligger en flat slette lik de som ligger langs store deler av vestkysten av Spitsbergen. Deler av denne sletta er dannet av betydelig yngre marine avsetninger. Disse er under to millioner år gamle.

Ved munningen av Grønfjorden, på sørsiden av Isfjorden, ligger Festningen. Her er det en profil av bergarter som er skjøvet opp på høykant, som på Akseløya og Ahlstrandhalvøya i Bellsund. I praksis betyr det at man mellom Lewinodden og Festningen har store deler av Svalbards geologiske historie lett tilgjengelig. De yngste bergartene (fra tertiær) ligger langs stranden i øst, det gamle grunnfjellet ligger i vest. Ved Festningen fant man i 1960 de første fossile bevis på at det har vandret dinosaurer på Svalbard. Det var fotspor etter en Iguanodon-lignende planteetende dinosaur som levde for 125-130 millioner år siden, eller tidlig i kritt. Fjellveggen med de disse fotsporene ligger i dag nedrast på stranden. Flere mindre tydelig spor er funnet senere. I de senere år er det oppdaget fossiler av andre urdyr i de indre delene av Isfjorden. Det mest sensasjonelle funnet ble gjort i 2006 av paleontologer fra Naturhistorisk museum i Oslo. De fant en pliosaurus – et av de største rovdyr som noensinne har eksistert på jorda.

Profilen av bergarter som vises fra Festningen og vestover fortsetter tvers over Isfjorden og kommer til syne igjen enkelte steder på nordsiden av fjorden.

Tidligere er det gjort funn av både svaneøgler (Plesiosaur) og fiskeøgler (Ichthyosaur) som også var krypdyr som levde i havet. Disse funnene gjør Svalbard til en viktig lokalitet for paleontologisk forskning. Lite vegetasjon gjør det enkelt å finne fossiler, men det arktiske klimaet med frysing og tining av grunnen har gjort fossilene veldig porøse og skjøre. Det har vært vanskelig og tidkrevende å sikre disse sensasjonelle funnene, og flere nødutgravninger har vært utført av frykt for at disse skulle gå tapt. Slike store fossiler er en viktig del av Svalbards historie. Det pågår for tiden et arbeid med å verne disse verdiene gjennom forskrifter til Svalbards miljøvernlov.

Østlige deler av Isfjorden preges av karakteristiske fjell som er bygd opp av sedimenter som har fått ligge i ro. Vi ser tydelige horisontale lagdelinger, ofte med store rasvifter under. I klippene er det med jevne mellomrom utspring av kalkstein. Disse kan stå som pinakler og er erosjonsrester av sand- eller kalksteinslag. Enkelte steder i Isfjorden finnes også basaltklipper, som for eksempel på Diabasodden. Her har størknet diabas (amerikansk for doleritt, en basalt-lignende bergart) trengt seg gjennom lagene. I klippene er det i dag en koloni med polarlomvi og lundefugl.

Noen av de største U-dalene på Svalbard ligger også i Isfjordområdet: Sassendalen og Adventdalen. Dalene var utløp for store mengder is som flyttet seg fra øst til vest under siste istid. Begge dalene er lange og slake og elvene i bunnen forgrener seg til komplekse elvesystem ved utløpet. Elvene er effektive transportører av sedimenter (partikler av grus, sand og leire) ut i fjorden. Sedimentene synker sakte til bunns og forsteines til sedimentære bergarter.

Alt landskap er ikke like gammelt. Coraholmen i Ekmanfjorden er et eksempel på det. I 1896 gjorde Sefströmbreen i Ekmanfjorden et dramatisk fremstøt. En såkalt surge på glasiologispråket. Hele brefronten rykket fram og tok med seg deler av fjordbunnen i Ekmanfjorden. Bunnmaterialet ble skjøvet fremover og deponert opp over Coraholmen. Her finner du i dag et landskap av tallrike små hauger med fordypninger og små vann innimellom. Det kuperte landskapet er skapt av isblokker som ble knadd inn i løsmassene under breens fremrykning. Løsmassene har siden vært gjenstand for varierende smelting. I løsmassene på Coraholmen finnes mengder av skjell. Flintholmen som ligger like i nærheten har også løsmasser etter samme brefremstøt.