Isfjordens historie og kulturminner

Del av russetuftkomplekset i Russekeila. Anlegget er stort og tilhører russisk overvintringsfangst på Svalbard fra første halvdel av 1800-tallet. (Bilde: Kolbein Dahle / Sysselmannen på Svalbard)

Fangststasjonen Fredheim ytterst i Sassendalen. (Bilde: Sissel Aarvik / Sysselmannen på Svalbard)

Fangststasjonen Fredheim etter flyttingen i 2015. (Bilde: Hans Olav Stegarud / Sysselmannen på Svalbard)

Gammelhytta ved Fredheim, eller Danielbua som den også blir kalt. (Bilde: Sissel Aarvik / Sysselmannen på Svalbard)

Hilmar Nøis. En av de mest legendariske fangstmennene på Svalbard. (Bilde: Svalbard Museum)

Korset over fellesgraven fra den ulykksalige overvintringen i 1872–73. På korset skal det opprinnelig ha stått: ”Herunder hviler Støvet av 15 Mand, som døde her paa Mitterhuk i Foraaret 1873. Fred med eders Støv”. I dag er teksten uleselig. (Bilde: Asbjørn Børseth / Sysselmannen på Svalbard)

Svenskhuset på Kapp Thorsen med nytt minnekors reist i 2013. Korset har innskripsjonen «Herunder hviler støvet av 15 mænd som døde her på Mitterhuk i Foraaret 1873. Fred med eders støv» (Bilde: Snorre Haukalid / Sysselmannen på Svalbard)

Sysselmannen gjør reparasjoner for å beholde Svenskhuset i den gode forfatning det er i fremdeles. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

En traktor som har sett sine beste dager er parkert på stranda i Gipsvika. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Allerede i 1596 ble Isfjorden observert av Barentsz. Han beskriver innløpet til fjordsystemet som «Grooter Inwijck». Hudson refererer i 1607 til Isfjorden som «The Great Indraught». Begge er beskrivelser av fjordmunningen og ikke navn på fjordsystemet. Det var først Poole som i 1610 gav fjorden navnet «Ice-Fiord», et navn fjordområdet har beholdt.

De eldste sporene vi finner langs Isfjordens strender er rester etter hvalfangerne på 1600 og 1700-tallet. Disse hadde tilhold ved Isfjordens munning hvor de bygde sine hvalfangststasjoner der den store grønlandshvalen søkte inn om sommeren. I Trygghamna ved utløpet av Isfjorden ligger restene etter den tidlige vesteuropeiske hvalfangsten igjen i form av spekkovner på stranda. De øvrige sporene etter det som en gang må ha vært en stor hvalfangststasjon er borte. De indre fjordarmene, som Dicksonfjorden og Ekmanfjorden, ser ikke ut til å ha vært attraktive for de første hvalfangerne. De holdt seg til fjordens ytre områder.

Etter at hvalfangerne hadde forlatt Isfjorden tok de russiske pomorene over fjordområdet. Pomorene var fangstmenn som baserte seg på hvalross- og pelsdyrfangst samt sanking dun. De fangstet også rein, sel, fugl og samlet egg. Langs Isfjorden ligger restene etter store og små fangststasjoner. Mange av disse har hatt helårs drift ettersom vinterpelsen til rev og isbjørn var attraktiv og en god motivasjon for overvintring. Pomorenes mangeårige opphold og tilstedeværelse kan ses flere steder ved Isfjorden. Russekeila er en bukt som ligger på sørsiden av fjorden mellom Festningen og Kapp Linné. Her hadde de russiske pomorene sitt faste tilholdssted i mange år. I dag ligger restene etter fangstvirksomheten på 1700 og 1800-tallet fremdeles godt synlige i form av store russetufter. Dette er et av Svalbards største tuftekompleks og består også av fundament for russekors og graver. Området var et gunstig sted for fangstvirksomhet. Her er det gode ankringsforhold, godt med ærfugl og gås, bra reveterreng og den beste fiskeplassen for sjørøye på Svalbard.

Isfjorden rommer også mange rester etter den norske overvintringsfangsten på 1800 og 1900-tallet. Fangsten var i stor grad knyttet til de samme produktene som russisk fangst. Fangstmennene satte opp sine hovedhytter med tilhørende bistasjoner over hele Isfjordområdet. Mange av hyttene som ble brukt i fangsten ligger i dag i ruiner, men noen er godt bevart. I Sassenfjorden ligger Fredheim som var fangstmann Hilmar Nøis’ fangststasjon og hjem i mange år. Hilmar Nøis selv hadde 38 overvintringer på Svalbard, men Fredheim var ikke base for alle hans overvintringer. På Fredheim ligger to generasjoner fangsthytter. Hovedhuset, som Hilmar Nøis kalte Villa Fredheim, ble påbegynt i 1924. Hytta ble siden ombygd og utvidet flere ganger.

Fredheim er en av de største fangststasjonene på Svalbard, brukt som hovedstasjon fra midten av 1920-tallet. Helfrid Nøis skal ha mye av æren for Fredheim. Hilmars andre kone var med på å gjøre fangsthytta til et velstelt hjem med flaggstang, potteplanter, gardiner og duker på bordene. Noe ganske annet enn en vanlig funksjonell fangsthytte. Men Fredheim var også en arbeidsplass, en fangststasjon med bistasjoner, selvskudd for isbjørn og revefeller.

Øst for Villa Fredheim ligger Gammelhytta, også kalt Danielbua. Denne ble brukt av Daniel Nøis under overvintringen i 1911–12, men antas å være bygd ca. 1900–1903 av Lars Nisja. Strandbrinken på Fredheim raser stadig ut, og Gammelhytta måtte i 2001 flyttes for ikke å rase på sjøen. Hytta ble samtidig restaurert. I dag fremstår den som den en gang gjorde med mose som veggfyll, neverkledning på vegger og tak samt med torvvoller opp langs veggene og med torv på taket. På grunn av vedvarende stranderosjon ble Villa Fredheim, Danielbua og de to andre bygningene i området flyttet opp på neste strandterrasse og lenger vekk fra sjøen primo april 2015.

Hilmar Nøis blir ofte omtalt som Kongen av Sassen. Han ble født i Risøyhamn på Andøya i 1891 og døde i 1975. Hans første overvintring på Svalbard var som 18-åring. Siste overvintring var på Fredheim sammen med kona Helfrid i 1963.

«Alltid vil jeg huske friheten inne på de store viddene» – Hilmar Nøis.

Fangstlivet ble for Hilmar et yrke. Han ble fanget av friheten, landskapet, plantene og dyrene på Svalbard. Her oppe var han herre over seg selv. Men livet som fangstmann var ingen dans på roser. Ensformig arbeid fra morgen til kveld, ofte i ekstrem kulde, kjennetegnet tilværelsen.

Kapp Wijk er en fangststasjon som fremdeles er i bruk. Området rundt har et nettverk av bistasjoner som viser fangstmannens utnyttelse av terrenget. Stedet har lange tradisjoner med sine tre generasjoner fangsthytter. To av hyttene er knyttet til den legendariske fangstmannen Arthur Oxaas. Den tredje er bygd av den nåværende og like legendariske fangstmannen Harald Solheim. Stedet illustrerer godt utviklingen fra det helt enkle til det mer behagelige.

Langs fjorden finner vi også rester etter vitenskapelige ekspedisjoner som på Kapp Thordsen hvor Svenskehuset ble oppført etter initiativ fra Adolf E. Nordenskiöld i 1872. Hans mål var å utnytte mineralforekomster på Spitsbergen og fremme vitenskapelig forskningsarbeid i polartraktene. Svenskehuset ble bygd for å starte industriell utvinning av koprolitt. Driften kom aldri i gang. Huset er kjent som åstedet for en av de mest kjente og tragiske overvintringshistoriene på Svalbard. Samme år som huset ble reist døde 17 norske selfangere som hadde søkt tilflukt for vinteren her.

Under det første internasjonale polaråret i 1882–83 var huset i bruk som overvintringssted for en svensk vitenskapelig ekspedisjon. En av deltakerne var Salomon August Andrée som senere omkom under et forsøk på å nå Nordpolen med ballong. Svenskehuset er det eneste av de store 1800-tallshusene på Svalbard som er bevart.

Svenskehuset og området rundt har stor opplevelsesverdi som et sammensatt kulturmiljø med en dramatisk historie.

Isfjorden rommer også spor etter forskjellige forsøk på bergverksdrift og mineralutvinning fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Restene etter slike foretak finnes eksempelvis i Skansbukta og Gipsvika. Den sistnevnte plassen ligger vest for det storslagne og karakteristiske fjellet Templet. Gipsen ligger godt synlig som lag i platåfjellene rundt og har gitt navn til stedet. Sporene etter Scottish Spitsbergen Syndicates (SSS) virksomhet ligger rundt omkring i landskapet som tause vitnesbyrd om aktivitetene som en gang foregikk her. Det skotske gruveselskapet drev med prospektering på kull på begynnelsen av 1900-tallet. Kull fant de, men det førte ikke til drift. På stranda ligger en hytte som ble satt opp av selskapet i 1921. Like ved står en rusten traktor og noen traktorvogner. En gammel vei slynger seg som en lys stripe innover til leiren i dalen hvor det ble lett etter kull. I området ligger også restene etter en russisk fangststasjon fra tider lenge før skottene gjorde sitt inntog i dalen. Stasjonen er fra 1700-tallet da pomorene drev med overvintringsfangst på Svalbard.

Isfjorden fikk sine første permanente helårsbosetninger i forbindelse med norsk og russisk bergverksdrift på 1900-tallet. Stedene var Longyearbyen, Pyramiden og Barentsburg. Kullforekomstene på disse plassene var så gode at det dannet grunnlag for samfunn av mer stasjonær art. Store Norskes drift i Longyearbyen og den russiske drifta i Barentsburg ble de mest stabile arbeidsplassene på Svalbard. Disse to er de eneste som har vært i drift helt til i dag. Pyramiden ble nedlagt i 1998.