Nordaustlandet

Hvalross på isflak i Murchisonfjorden. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Nordaustlandet er med et areal på 14 443 km² den nest største øya på Svalbard. Den inngår i Nordaust-Svalbard naturreservat. De to store iskappene Austfonna og Vestfonna dekker store deler øya. Landskapet er vidt og storslagent med et spenn i naturtyper, fra de markerte fjordene på vest- og nordsida til den nesten sammenhengende brefronten på øst- og sørsida. Nordaustlandet fortoner seg på avstand som kaldt, ugjestmildt og karrig. Mange steder på land finnes likevel en uventet frodighet, helst i nærheten av fuglefjellene.

Vegetasjonen på land og produksjonen i havet har dannet grunnlag for dyreliv på land og i sjøen. Dette har gitt muligheter for utkomme for mennesker ved jakt og fangst. Nordaustlandet er mindre preget av menneskelig aktivitet enn resten av Svalbard, men her finnes kulturminner fra så vel russisk som norsk overvintringsfangst, fra forskning og ekspedisjoner samt fra siste verdenskrig. Kinnvika i Murchisonfjorden har sågar en hel forskningsstasjon fra Det internasjonale geofysiske år i 1957–58. Nordaustlandet har sitt krigsminne i form av den tyske værstasjonen Station Haudegen i Rijpfjorden. Det er innført ferdselsforbud i nærområdet rundt denne stasjonen. Og på Kvitøya ble til slutt historien om Andrée-ekspedisjonen og dens forsvinning og endelikt oppklart.

I 2014 ble verneforskriftene for Nordaust-Svalbard naturreservat endret. Det er nå innført en sonering av ferdselen i området. Noen områder (som vestre deler av Lågøya) har fått ferdselsforbud i hekkesesongen 15. mai–15. august. I andre områder er det innført krav om at det skal utarbeides stedsspesifikke retningslinjer for ferdsel. De østre deler av Nordaustlandet har fått status som særskilt viktig referanseområde for forskning. I dette området har reiseoperatører meldeplikt.