Sjuøyane

Rossøya (til venstre) og Vesle Tavleøya. Rossøya på 80 grader 49,5 minutter nord er Svalbards nordligste punkt. (Bilde: Jørn Henriksen)

Isflakbukta på Phippsøya. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Isbjørner på et strandet hvalkadaver i Eidsbukta på Phippsøya sommeren 2006. (Bilde: Arild Lyssand / Sysselmannen på Svalbard)

Høgneset på Parryøya med Nelsonøya til høyre. (Bilde: Bjørn Fossli Johansen / Norsk Polarinstitutt)

Sjuøyane ligger på ca. 80 grader 45 minutter nord. Fjellene av gneis og granitt bindes sammen av sletter med løsavsetninger, noe som gir øyene store, halvsirkelformete bukter.

Den varme Vestspitsbergenstrømmen (som er en forgreining av Golfstrømmen) svinger nordøstover mot Sjuøyane og fører til at det er åpent hav her store deler av året. Samtidig er sjelden iskanten langt unna.

Mens plantelivet ellers tilhører arktisk polarørken-sone og er svært sparsom, fører gjødslingen fra fuglene til at blant annet mose og skjørbuksurt (Cochleraria groenlandica) trives. Dette gir en del av fjellene det karakteristiske grønnskjæret.

Når isen slipper taket rundt Sjuøyane og de første sjøfuglene kommer tilbake i april-mai, våkner øyene igjen til liv etter en lang vinter hvor det eneste dyrelivet består av enkelte individer av isbjørn, fjellrev, rein og hvalross. Sjuøyane har et stort antall fuglefjell spredt på de fleste av øyene. Alkekonge er den arten som forekommer i størst antall, men det er flere mindre kolonier med lunde og polarlomvi. Teist hekker også spredt. Phippsøya har en av de få kjente koloniene av ismåke, en sårbar rødliste-art på Svalbard. I dag vurderes ismåken som sterkt truet.

Sjuøyane har også flere liggeplasser for hvalross. Den sikreste er Isflakbukta på Phippsøya. På stranda kan det ligge opp mot 100 dyr, og normalt er det stor aktivitet av hvalross ute i den grunne bukta. Eventuell landstigning med turistgrupper på disse stedene må skje med forsiktighet og uten at hvalrossene forstyrres. Observeres det unger i flokkene av hvalross bør det holdes stor avstand med båt, og landstigning må ikke foretas. Fortsetter bestanden av hvalross på Svalbard å øke, kan det forventes at det oftere vil bli observert hunndyr med unger ved og på liggeplassene. Dette krever at det utvises stor forsiktighet fra alle som besøker området.
I Isflakbukta ligger det en hytte som opprinnelig ble oppført under bergmester Mercolls ekspedisjon i 1936. Hytta var en av flere nødhytter som dette året ble satt opp på østsiden av Svalbard for å huse mennesker i nød eller tjene som tilfluktssted ved forlis. Hytta er et fredet kulturminne og er i god stand. Den blir vedlikeholdt av Sysselmannen.

Isbjørn kan en støte på hvor som helst på Sjuøyane. Isutbredelsen rundt øyene påvirker isbjørnens tilhold. Ligger det drivis rundt øyene, er det større mulighet for at det er isbjørner også inne på øyene. Normalt er det en og annen isbjørn som oppholder seg her over sommeren.

Det er rein på Sjuøyane, men antallet er ukjent og trolig svært lavt. Dyrene her må ha kommet over fra Nordaustlandet, og utveksling med dyr derfra er nok en forutsetning for å opprettholde en forekomst på Svalbards nordligste utpost. Sommeren 2004 ble det sett spor etter 3 reiner på ei sandstrand på Martensøya. En rein ble sett her i 2006. En vanskelig vinter med nedising av beiteområdene vil lett føre til at hele forekomsten dør ut. Fjellrev finnes også på Sjuøyane, men ingen hi er kjent i området.