Alkhornet og Trygghamna [78° 12.9' N 13° 49.5' Ø]

Alkhornet med sitt grønne skjørt. Vegetasjonen har gode vekstbetingelser på grunn av de store mengdene med gjødsel fuglene bidrar med (guano), den kalkholdige berggrunnen og at det er sørvendt. (Bilde: Jørn Henriksen)

Blindurt (Silene uralensis) vokser under Alkhornet. Dette er en art som kun holder til på kalkgrunn. (Bilde: Jørn Henriksen)

Gravene ligger veldig lett tilgjengelige i Trygghamna. Noe som gjør dem sårbare for skader. Dette er noen av de viktigste kulturminnene fra den tidlige hvalfangsten på Svalbard. (Bilde: Guri Dahl / Svalbard Museum)

Hytta som Karl Eliassen bygde under første verdenskrig og solgte til Hilmar Nøis i 1920. (Bilde: Guri Dahl / Svalbard Museum)

Russetufter. Her ser du tydelig hvordan rester etter menneskelig aktivitet levner en grønn oase i et ellers goldt landskap. Disse tuftene er svært sårbare – ikke gå inn mellom dem. I bakgrunnen ser du indre deler av Trygghamna og området hvor de beste ankringsplassene er. (Bilde: Guri Dahl / Svalbard Museum)

Navnet Trygghamna er avledet av det gamle nederlandske Behouden haven og det engelske Safe Harbour eller Safe Haven som betyr det samme. Navnet fører tankene tilbake til den vesteuropeiske hvalfangsten på Svalbard på 1600-tallet da hvalen trakk inn i fjordene og kunne fangstes der. Trygghamna var og er en ideell havn med gode ankringsforhold, og buktas plassering gjorde den tidlig kjent og mye brukt opp gjennom århundrene.

I geologiske termer består Alkhornet hovedsakelig av omdannede karbonatbergarter. Det er gammelt grunnfjell her, over 1 milliard år. Kontrasten blir derfor sterk til bergartene på østsiden av Trygghamna; ca. 200-300 millioner år gamle, eller fra epokene perm og trias. En trenger ikke reise mer en noen kilometer videre mot øst, til Erdmannflya ved Ymerbukta som er dannet av marine avsetninger fra etter istiden (<10000 år). Under Alkhornet finner vi fantastiske bergformasjoner av kalkstein som vi kan gå mellom for å utforske de vakre formasjonene.

Innerst inne i Trygghamna ligger Harrietbreen og Kjerulfbreen som i tidligere tider hadde en felles brefront i sjøen. I dag når ingen av dem vannet. Det er et spennende morenelandskap foran breene som er relativt lett tilgjengelig til fots. I kontrast til Alkefjellet kan Trygghamna virke livløs. Det kan være sel i vannet og i området rundt pomortuftenen og spekkovnene hekker det vanligvis gås. Når du kommer under Alkhornet formelig eksploderer det med liv. Her kan det som regel observeres reinsdyr. Det er flere revehi i området, gås hekker på steiner og i høyden og oppe i fuglefjellet sitter det hundretusenvis av polarlomvier. Det er også en stor koloni av krykkjer her. Man kan ofte se polarmåken patruljere etter bytter rundt fjellet. Tyvjo hekker også her. Mosetundraen bærer preg av konstant tilsig av gjødsel og det er enkelte steder veldig frodig.

Restene etter den gamle hvalfangsten kan en finne i Trygghamna i form av grønne, vegetasjonsrike forhøyninger like over flomålet. Forhøyningene er rester av sammenraste spekkovner som en gang ble brukt til å koke hvalens spekk til olje. Sjø og is har gjennom århundrene tært på konstruksjonene slik at konturene av ovnene er i ferd med å viskes bort. Bak og inni ovnene ligger det graver som også er i sterkt forfall og i ferd med å tæres bort av tidens tann. Alle andre spor fra denne tidligste perioden i Svalbards historie er borte i Trygghamna.

Mange år etter at hvalfangerne hadde forlatt området, ble det på nytt drevet fangst her. Denne gangen av russiske pomorer som var fangstfolk fra Kvitsjø-området i Russland. Sporene etter deres tilhold i Trygghamna vises i landskapet som grønne flekker i den golde naturen. Men sporene er annerledes enn hvalfangernes. Pomorene etterlot seg hus og hytter som med tidens og naturens hjelp forfalt til de tuftene og ruinene vi i dag finner. Bygningsrestene er lett gjenkjennelige. Hyttene var bygd i lafte- og/eller sleppveggteknikk. Store røde teglsteiner ble brukt til å lage ildstedene i husene. I Trygghamna ligger restene av to forskjellige typer russiske bygningsanlegg. Begge har vært undersøkt av arkeologer. Det ene er en liten enkeltstående hytte som ligger plassert nede på stranda ikke langt fra hvalfangernes spekkovner. Det andre er restene etter en av de største russiske fangststasjonene på Svalbard. Her er fem bygninger plassert tett sammen. De to største bygningene er hver på over førti kvadratmeter og har trolig vært brukt som bolighus. I dette komplekset er det også rester etter badstu, arbeidsrom og lagerbygninger.

Under Alkhornet ligger flere spennende rester etter den norske overvintringsfangsten først på 1900-tallet. Mest fremtredende i landskapet er hytta som ifølge kilder skal være satt opp av Karl Eliassen fra Tromsø under 1. verdenskrig. Hytta ble solgt til Hilmar Nøis i 1920 til bruk under hans overvintring i 1920-21. I dag er hytta meget forfalt og ser mest ut som en samling med rekved og stokker. Den holder på å rase sammen, men enda kan en se mange av de trekkene som har vært typiske for bygningshistorien på Svalbard. «Man tar det man har» var prinsippet. Hytter ble bygd av de materialer som var til rådighet; kraftige planker, rekved og kassebord. Hytter ble revet og flyttet og brukbare materialer ble benyttet til å oppføre nye fangststasjoner. Utvendig var veggene på hytta under Alkhornet en gang dekket av tjærepapp. Som isolasjon og innvendig bekledning ble det brukt aviser og ukeblader. Det er fremdeles mulig å stikke nesen inntil og lese utdrag av de historiene som står skrevet. Langsomt viskes sporene etter fangststasjonen ut for til slutt å forsvinne. Som overalt ellers er det viktig at vi som besøkende ikke påskynder prosessen.

I samme område, ute på pynten, men godt i ly og skjermet mot innsikt av omkringliggende klippeformasjoner, ligger restene etter en utkikkspost fra 2. verdenskrig. Fra Alkepynten er det god utsikt over hele innløpet av Isfjorden. Dette var en observasjonspost for de norske styrkene i Barentsburg, på den andre siden av fjorden. Inne i tufta ligger fremdeles bålrester som kan pense tankene hen på mange lange og kalde ventetimer på vakt for å varsle om fiendtlige fartøyer og fly på vei inn i fjorden.