Barentsburg [78° 03.9' N 14° 13.5' Ø]

Som nærmeste nabo til det norske hovedsete på Svalbard ligger den russiske gruvebyen Barentsburg. I sine vakre omgivelser i Grønfjorden står byen i kontrast til landskapet rundt. Den er også veldig ulik Longyearbyen. Barentsburg er et samfunn hvor gruvedrift er den dominerende aktiviteten. Her er det også en økende viss tilrettelegging for turisme, med hotell, suvenirbutikk og museum. Men det mest interessante er for mange bare å spasere rundt i gatene, se på arkitekturen og få kontakt med menneskene. Barentsburg hadde tidligere ca. 1000 innbyggere, i dag er folketallet redusert til 400–500.

 

Barentsburg

Vær varsom:
  • Det er kun museet, suvenirbutikken, kapellet og hotellet som kan besøkes uten å spørre på forhånd.
  • Hold avstand fra områder med industrivirksomhet.
  • Gå ikke utenfor bebyggelsen uten isbjørnbeskyttelse.
Byste av LeninLenin har fortsatt en prominent posisjon i byen. (Bilde: Jørn Henriksen) Arkitekturen i BarentsburgArkitekturen i Barentsburg er særegen og veldig forskjellig fra Longyearbyen. Her ser vi to bygninger fra forskjellige epoker. Denne bygningen er i dag renovert og har fått en mintgrønn farge. (Bilde: Jørn Henriksen) Pingvinformet søppeldunkDe eneste pingvinene i høyarktis gaper etter søppel i Barentsburg. (Bilde: Jørn Henriksen) Den eneste skogen på SvalbardMange av bygningene i Barentsburg er vakkert dekorerte. Dette er den eneste skogen på Svalbard, hvis man ser bort fra polarvier, som ikke blir mer enn noen centimeter høye. En illustrasjon som fører tankene tilbake til hjemlandet? (Bilde: Jørn Henriksen)

Barentsburg ligger på østsiden av Grønfjorden. Den rike kullfløtsen lå i dagen i fjellsiden langs denne siden av fjorden. Allerede tidlig på 1900-tallet ble derfor landet her okkupert av forskjellige selskaper og interessenter med tanke på kullutvinning. I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. I løpet av de følgende årene ble gruveanlegget gradvis utbygd til å anta ganske store dimensjoner sett med samtidens målestokk.

I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. I løpet av de følgende årene ble gruveanlegget gradvis utbygd til å anta ganske store dimensjoner sett med samtidens målestokk.

I 1920 ble anlegget solgt til det nyopprettede nederlandske selskapet Nederlandsche Spitsbergen Compagnie (NESPICO). Gruveanlegget ble døpt Barentsburg etter den nederlandske sjøfarer Barentsz som oppdaget Svalbard. Under det hollandske regimet ble Barentsburg bygd opp til å bli det mest påkostede gruveanlegget på Spitsbergen. Boligene for funksjonærene så vel som for arbeiderne var meget gode og hadde ingen motstykker i andre gruvesamfunn på 1920-tallets Spitsbergen. På grunn av pengemangel ble virksomheten innstilt i 1926.

De neste årene klarte NESPICO å stille nok kapital til rådighet til å holde et vaktmannskap i gruvebyen. Forsøk på å reise ny driftskapital var forgjeves, og i 1932 ble alle eiendommer og rettigheter solgt til Trust Arktikugol. Russerne utvidet gruvebyen og anleggene betraktelig, og i 1935 var gruvene og infrastrukturen ferdig etablert.

Barentsburg ble skutt i brann og omtrent utslettet av det tyske slagskipet Tirpitz i 1943. Etter krigen ble byen gjenstand for et kraftig gjenoppbyggingsarbeid. Det store kullageret, som ligger sentralt i Barentsburg, er et av de få gjenværende restene fra NESPICO-perioden. Det er Svalbards største fredete kulturminne. Dette anlegget samt stormessa, som også er dagens messe i Barentsburg, er de eneste konstruksjonene fra før krigen.

Etter krigen begynte det møysommelige arbeidet med å bygge opp igjen gruvebyen. Gamle og nye gruver ble åpnet. På begynnelsen av 1950-tallet var gjenoppbyggingen av Barentsburg ferdig, og produksjonen lå nesten på samme nivå som før krigen. Produksjonen økte utover på 1960- og 1970-tallet.

Den sovjetiske filosofien var tuftet på samhold og kollektivisme. Dette stemte overens med den arktiske ånd som vektla fellesskapet i de sovjetiske gruvebyene. Utover på 1960-, 1970- og 1980-tallet var arbeid i gruvene i Barentsburg ettertraktet. Det var godt betalt, og det ble tilrettelagt for kultur og idrett på fritiden. I gruvebyen ble det bygd kulturhus og idrettshall, og det ble lagt vekt på at så mange som mulig deltok i det kulturelle og idrettslige livet i byen. Matforsyningene fra fastlandet var gode og maten gratis. Samtidig ble det satset på egen produksjon av grønnsaker, melk, kjøtt og egg.

De senere årene har Barentsburg vært rammet av flere store ulykker. 141 mennesker på vei til Barentsburg omkom da et fly styrtet 29. august 1996 under innflyging til Longyearbyen. Det var den største flyulykken på norsk jord. I 1997 omkom 23 gruvearbeidere i en gruvebrann i Barentsburg. Siden 1989 har 47 menn omkommet i Barentsburg. Første halvår 2013 omkom to gruvearbeidere.


Fram til 1970 bestod det meste av bebyggelsen i Barentsburg av enkle laftede bygninger av tre i to etasjer. På 1970- og 1980-tallet ble boligmassen oppgradert til boligblokker oppført i mur. I dag har Barentsburg et karakteristisk russisk preg med regulerte boligblokker og gateløp. Den russiske bosetningen er et interessant bygningsmiljø. De siste årene har Trust Arktikugol foretatt en omfattende renovering og restaurering av flere bygninger.

Landstigningssteder

I Barentsburg kan man legge til kai med de fleste fartøy.

Anbefalte ruter

Fra havnekontoret kan man gå de ca. 250 trappetrinnene opp til stormessas hovedinngang. Toppen av trappa er en god innfallsport til byen som er bygd opp rundt gruveinngangen. På høyre hånd overfor stormessa ligger torget og idretts- og kulturhuset. I dette bygget finner du en velassortert suvenirbutikk som fører mange lokale varer. Følger du den betonglagte vegen som svinger til høyre overfor kulturhuset, får du øye på hotellet i enden av gata. I samme gate ligger pomormuseet som har en god geologisk samling og en arkeologisk samling basert på den russiske pomorhistorien på Svalbard.

Oppdatert mars 2015

Cruisehåndboka fås også som bok

Bestill nå

Innbundet og rikt illustrert, 241 sider, kr 249,–

Norsk Polarinstitutt
Framsenteret
9296 Tromsø