Skansbukta [78° 31.5' N 16° 02' Ø]

(Bilde: Wilhelm Solheim / Norsk Polarinstitutt)

Bebyggelse i Skansbukta, før og nå. (Bilde: Jørn Henriksen)

En kibb som ble håndskjøvet mellom gruva og lasteanlegget ligger framfor skinnegangen som er bygd på et fundament av gips og anhydritt. (Bilde: Jørn Henriksen)

Bistasjonen bygd av Oxaas og Ullsjord på sørvestsida av Skansbukta. (Bilde: Jørn Henriksen)

Polarflokkens (Polemonium boreale) engelske populærnavn, Boreal Jacobs Ladder, henviser til drømmen Jakob hadde (i første mosebok) om englene som klatret ned fra og opp til himmelen på en stige. Hos polarflokken er det bladene som er stigen og blomsten som er himmelen. (Bilde: Jørn Henriksen)

Vraket av en lekter fra gruvedriften ligger på stranda under Skansen. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

I et vakkert og frodig naturlandskap under Skansen ligger mange forskjellige typer rester etter tidligere menneskelig virksomhet. Området viser godt hvordan kulturminner og landskap uløselig er knyttet sammen. Her i Skansbukta kan man lett få en forståelse for hvordan menneskene til enhver tid har påvirket og satt sine spor i landskapet, men også hvordan landskapet har preget den menneskelige virksomheten.

Stranden og bakkehellingen under fjellet Skansen er preget av kulturminner tilknyttet bergverksdrift i to perioder på 1900-tallet. Mineralet de var på jakt etter inne i Skansen var gips, og forekomstene tiltrakk seg stor oppmerksomhet fra mange hold i årene før første verdenskrig. I 1918 okkuperte Dalen Portland Cementfabrikk fra Brevik området og satte i gang forsøk på drift av forekomstene i Skansen. Eventyret ble imidlertid kortvarig og driften ble nedlagt etter en sesong.

Gipsbruddet ble åpnet igjen av skipsreder Kjøde på 1930-tallet, men noen få års prøvedrift endte igjen med nedleggelse. I dag finner man mange spor etter gipsutvinninga i Skansbukta, men de aller fleste skriver seg fra den siste perioden. Her ligger restene etter lasteanlegget på store fyllinger av gips og anhydritt. I fjellsiden er stollen med en trallebane fra stollåpningen og nedover til stranda der tippen lå. Forvridde skinneganger fra banen med flere forgreininger nede på stranda, store bukker av kraftig tømmer som trolig er rester av lastepiren. Andre rester etter smia, verksted og utedo samt tufter som sannsynligvis stammer fra forlegningsbrakke og messe setter sitt preg på landskapet. En båt med styrhus, lasterom og motor, slitt av vær og vind men i god forfatning, ligger også på stranda.

Mellom disse store strukturene i landskapet ligger de mindre tingene som forteller om virksomheten på plassen, om dagligliv og om menneskene. Restene av kibber brukt til å frakte gipsen ut av gruva på trallebanen, deler av utstyr fra steinvaggene, rustne spiker og hermetikkbokser, glasskår og flasker. Historien om de mange mineraleventyrene på Svalbard og drømmen om rask fortjeneste som brast, er tilstedeværende i Skansbukta.

Restene etter gruvedriften i Skansbukta er nokså ødelagte og påvirket av tidens tann. Sakte men sikkert brytes de ned og, skal få lov å «dø i skjønnhet». Naturen tar sitt land tilbake. Dette er naturlige prosesser som det (for et stort antall kulturminner på Svalbard) verken er praktisk mulig eller ønskelig å sette inn tiltak mot. Som besøkende i Skansbukta er det viktig at du ikke bidrar til å sette fart i nedbrytelsesprosessene ved uvettig ferdsel og suvernirplukking. Restene etter tidligere menneskelig aktivitet bør få ligge i fred.

Sørvestsida av bukta er preget av kulturminner tilknyttet den norske overvintringsfangsten på begynnelsen av 1900-tallet. I området ligger en fangsthytte, en tuft og en grav. Tufta og graven hører sammen og skriver seg fra fangstmann Peder Nilsen Furfjords overvintring i Skansbukta i 1904-1905. Furfjord hadde tidligere overvintret noen ganger ved Isfjorden da han bestemte seg for en ny overvintring sammen med sin kone Hansine og sine to brødre Simon og Mathias. I løpet av vinteren ble Hansine syk og døde. Det er hennes grav som ligger på moreneryggen opp mot fjellet et lite stykke fra tufta etter tømmerhytta de bodde i under overvintringen. Hansines død gikk hardt inn på Peder og han reiste aldri på overvintring igjen. Hytta er for lengst borte, men graven vises ennå. På gravkorset kan man fremdeles lese deler av inskripsjonen, selv om mye begynner å bli vanskelig å tyde:

…hviler Hansine Nilsen Furfjord
Født 1850 døde den 22 MA…

Ytterst på samme siden av bukta ligger en fangsthytte som trolig ble oppført som bistasjon i 1923 av Arthur Oxaas og Peder Pedersen Ullsjord. Ifølge fangstmann Oxaas’ dagbok fra 1938 kjøpte han senere hytta av Peder Pedersen Ullsfjords enke og satte stasjonen i stand samme år. Hytta er, tradisjon tro, bygd av de materialer som var for hånden. Noe er rekved og noe er trolig tatt fra gruveanlegget på den andre siden av bukta. Dette er i tråd med arktisk tradisjon der det som var brukbart av bygningsmaterialer fra andre anlegg ble ressurser for ny bruk. Hytta er nå restaurert av Sysselmannen på Svalbard.