Svalbards landvegetasjon

Fjellsmella vokser på Svalbard i tette kuleformede tuer. Den har sitt eget system for å få best nytte av sollyset; blomstene på sørsida (venstre i bildet) av tua blomstrer først fordi solinnstrålinga er størst her. Utover i sesongen blomstrer den på nordsida. Den kalles også for kompassplanten fordi det er mulig å gjenkjenne himmelretningene dersom en studerer tua som blomstret mot sør først. Illustrasjon: Arve Elvebakk, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø (UiT). Den vakre polarflokken vokser mest på næringsrik grunn på vestsiden av Svalbard, som her på Tempelfjellet. Den er relativt sjelden på Svalbard og finnes bare én plass i fastlandsnorge. Den er i den norske rødlista listet som kritisk truet og er fredet i Norge. Illustrasjon: Odd Harald Hansen, NP. Vekstsesongen i Arktis er kort og hektisk, og de lave temperaturene gjør at ingen trær kan vokse der – i sentrale deler av Svalbard er de største plantene dvergbusker, og lengst i nord er det ingen vedaktige planter. For å overleve i det harde klimaet har flere arter utviklet egne triks. De fleste er flerårige slik at de slipper å begynne hver sesong som små frø. Siden de vokser veldig sakte er det heller ikke sikkert at de har ressurser til å sette frø og  formere seg hvert år, og derfor er det mange arter som formerer seg med utløpere eller yngleknopper.

Et særtrekk for Svalbard er de milde havstrømmene og som også gir livsgrunnlag for store fuglekolonier. Fuglene gjødsler bakken under fuglefjellene og frigir næringsstoff til vegetasjonen nedenfor. På Svalbard ligger fuglefjellene lenger nord enn mange andre steder i Arktis, og på grunn av det kalde klimaet blir vegetasjonen dominert av moser i motsetning til urter og gress lenger sør. Mosetundraen danner, særlig ved den kjølige kysten, store sammenhengende tepper som isolerer så godt mot varme at permafrosten fins allerede på 20-30 centimeters dyp, og man kan faktisk ta på den. Disse faktorene, gjør Svalbards mosetundra enestående i verdenssammenheng.

Svalbard er inndelt i tre bioklimatiske soner etter temperaturforholdene, mellomarktisk tundra, nordarktisk tundra og arktisk polarørken. Utenom temperaturen er det også mange andre avgjørende faktorer for vegetasjonsutvikling på Svalbard: langt eller kort snødekke, rik eller fattig berggrunn, stabile eller ustabile vokseunderlag, fugle- og reingjødsling, etc. Vegetasjonskartet viser de ulike vegetasjonsutformingene på Svalbard i grov målestokk. De 15 dominerende hovedtypene som er med her (i lokal målestokk er variasjonen mye større) er faktisk ulike i hver av de tre bioklimatiske sonene på øygruppen.

Vegetasjonsutforminga er veldig varierende på Svalbard, fra knusktørre stepper i Wijdefjorden, og nesten steril, grusdominert polarørken i de kaldeste områdene, til tundralandskapet en vil oppdage langs bosettingene. I alt finnes det ca. 165 arter høyere planter på Svalbard, omtrent 370 arter moser og ca. 600 arter lav. Dette er mange i forhold til andre artsgrupper på Svalbard, men likevel få sammenliknet med fastlandet.

Visste du at... Innenfor botanikken betegner en hotspot et område der artsmangfoldet er høyere enn i området ellers. Dette er fordi mikroklimaet og/eller berggrunnen er bedre akkurat der enn i området rundt. En slik hotspot finnes i Colesdalen i Isfjorden, her vokser det polarblokkebær, molte, blåklokke og dvergbjørk. Det er arter som ellers ikke finnes på øygruppa.

Hovedvegetasjonstyper på Svalbard. De med gule til rødbrune fargekoder fins i den varmeste mellomarktiske tundrasonen i fjordstrøkene, de grå og grønne i nordarktisk tundrasone langs kystene, og de blå og fiolette i polarørkensonen lengst mot nord og øst. 1) Høyarktiske stepper dominert av tuemure. 2) Tørre rygger dominert av reinrose. 3) Halvfuktige områder dominert av reinrose og gullmose. 4) Områder dominert av kantlyng. 5) Ustabile sedimenter. 6) Kalkrike myrer. 7) Sure og næringsfattige myrer. 8) Halvfuktige områder dominert av snøfrytle. 9) Halvfuktige områder dominert av vardefrytle. 10) Snøleier dominert av fjellrapp. 11) Myr dominert av fjellbunke. 12) Mosetundra. 13) Polarørken dominert av svalbardvalmue. 14) Polarørken dominert av vardefrytle. 15) Fuglegjødslet polarørken.
Illustrasjon: Arve Elvebakk, Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø (UiT), modifisert av NP.