Permafrosten tiner

Pingoer er gigantiske is-svulster som oppstår i permafrosten i tilknytning til vannkilder. De ser ut som store grushauger, og noen har et lite tjern på toppen, eller en periodisk aktiv vannkilde. Kjernen av pingoen er dannet av en stor isklump. Se teltleiren og hytta som målestokk. Illustrasjon: Winfried Dallmann, NP.

Hvorfor?

Selvfølgelig kommer det ikke til å skje noe med Svalbards berggrunn på grunn av klimaendringer – det måtte enormt høye temperaturer til for å klare det. Det som derimot ser ut til å skje, er at temperaturøkinga i arktiske områder får permafrosten til å tine.

Permafrost er definert som områder i bakken der temperaturen ikke overstiger 0 grader Celsius over en periode på minimum 2 år. For å kunne måle dette uten å grave seg ned i bakken, tilsvarer permafrostområdene oftest områder der gjennomsnittlig årlig lufttemperatur er lavere enn -2 °C. På Svalbard finnes det permafrost overalt, bortsett fra under de store breene som isolerer mot kulda slik at bakken ikke fryser.

Permafrosten kan være ca. 100 meter dyp ute ved kysten og hele 4-500 meter dyp i høyereliggende områder. Jordlaget er ikke så dypt i Arktis, så det betyr at selve grunnfjellet er frossent. På sommeren tiner det øverste laget og gir livsgrunnlag for planter og dyr. På Svalbard er dette laget ca. 1 meter dypt.

Hva skjer?

En tinende permafrost har innvirkning både på lokale og globale faktorer. En opptining forandrer vegetasjonsdekket og gir også forandringer for dyrene som er avhengig av denne vegetasjonen. Sumpområder, som er viktige for flere fuglearter, kan tørke ut fordi permafrosten ikke lenger er en barriere for overflatevannet ,og det dreneres ned i grunnen. Viktige beite- og hekkeplasser kan forsvinne. For menneskene vil veier og hus som er anlagt på permafrost ødelegges.

På den globale skalaen vil en tinende grunn frigi store mengder metan (CH₄) og karbondioksid (CO₂) som tidligere var innefosset i bakken. Disse gassene vil forsterke drivhuseffekten og bidra til å øke temperaturene enda mer. Slik gir et varmere klima en selvforsterkende effekt.

Visste du at... Den sørlige grensen for permafrost kan bevege seg mange hundre kilometer nordover i dette århundret. Tiner de enorme myrområdene i Sibir og Nord-Amerika vil de slippe ut store mengder metan og karbondioksid til atmosfæren. Det er vanskelig å si hvor store utslippene blir, siden det avhenger av mye forskjellig, bl.a. jordfuktighet.